ALBUM: Dette er nok ikke plata for deg som har seriøse og ubotelige fordommer mot steelgitaren, dette instrumentet som vanligvis maner fram et klagende tonefølge til triste countrysanger om brustne hjerter.

På den annen side har du neppe hørt instrumentet spilt på denne måten før, og kanskje ikke like virtuost heller.

Og det er bare å venne seg til det om du har tenkt deg på Notodden Blues Festival, der Robert Randolph & The Family Band er headliner ved siden av Solomon Burke og Status Quo i august.

Sacred steel

Det er mye som er annerledes ved Robert Randolph og hans band — der han har med seg fetterne Marcus Randolph på trommer og Danyel Morgan på bass — samt en bassist — i grunnstammen.

For det første er Roberts steelgitar hovedinstrument, uten at han er i nærheten av å spille countrymusikk- hvis vi ser bort fra den avsluttende balladen «Salvation».

Tvert imot mikser bandet fra New Jersey funk, blues, R&B, gospel og soul, inspirert av band som Earth Wind & Fire og Sly & the Family Stone.

Og Robert spiller ikke bare steel, men sacred steel, som det heter i pinsemenigheten han vokste opp med, The House of God Church.

Dylan og Prince

Ikke overraskende da, at når en Bob Dylan-låt tolkes her, så er det «Shot of Love» fra hans periode som nyfrelst tidlig på 80-tallet.

Prince-låta «Walk Don't Walk» foyer seg inn i rekka av glimrende tolkninger, men aller best er versjonen av John Lennons «I Don't Wanna Be A Soldier Mama» - akkurat så messende som den skal være og med Claptons faste gitarist, Doyle Bramhall II, som gjest.

Clapton sjøl har for lengst oppdaget Randolph, og liker ham så godt at han har hatt ham med på sin egen Crossroads Guitar Festival flere ganger — og ble med på bandets 2006-album «Colorblind».

Oppdatert

Randolph mikser også inn noen egne låter og tradisjonelle låter som Blind Willie Johnsons (1902-47) «If I Had My Way I'd Tear This Building Down», delvis med Johnson sjøl samplet i bakgrunnen.

«Traveling Shoes» blir også oppdatert, basert på en eldgammel versjon som åpner albumet — som for å knytte nytt og gammelt sammen.

«Hjernen» bak dette lille grepet er nok produsent T-Bone Burnett, som gjorde noe av det samme da han lagde soundtracket til «O Brother, Where Art Thou?» — uten at vi har noen tro på at det vil gjøre like mye for Randolph som filmen betydde for bluegrassmusikken.