• Les alle sakene i Magasinets sommerserie: www.db.no/postkort

- Ditta e Geiranger, sier han.

E. Merok Turisthandel ligger på kaia i Geiranger, og Arve Løken (52), som driver den sammen med sin kone, står ved postkortstativet og peker på de kjente motivene.

- Det er jo verdens vakreste fjord.

Postkortene viser en fjellhylle som henger høyt over fjorden, og utpå kanten står for eksempel ei jente i bunad og blåser i en lur, med cruiseskipene i bakgrunnen. Det er denne utsikten, utover fjorden, som Løken mener er Geiranger. Selv kunne han ikke tenke seg å stå der på den fjellhylla, overhodet ikke, men det er mange som vil det.

- Alle skal opp dit for å ta det bildet. Mange kommer inn her og spør: «Where can I find this place?». De har sett det på store plakater på undergrunnen i Moskva eller i London, i turistbrosjyrer, eller de har fått kortet i postkassa hjemme i Tyskland. Og det er dit de vil. De vil oppleve det postkortet.

Det er dit vi vil også, til Flydalsjuvet som det heter, men vi skal ikke dit riktig ennå. Først skal vi prate litt mer med Arve Løken om Geirangers hovedpulsåre. Turismen. I fjor ankom 169 cruiseskip med nesten 218000 passasjerer.

- Når det første skipet kommer om våren, da er vi klare. Da våkner Geiranger.

Under disken har han ei liste over cruiseskipenes anløp.

- I morgen kommer det første skipet klokka sju.

«Marco Polo» heter det. Og så kommer «Discovery» halv elleve. Det ene har 750 om bord, det andre 400. Det er lite.

Det kan ligge fire skip samtidig i fjorden, og til sammen kan over ti tusen mennesker gå i land i Geiranger på en enkelt dag. Bygda har omtrent 250 fastboende. Løken kan se passasjerene gå i land gjennom vinduet.

- Det er som ei maurtue uten mål og uten retning. Maur har jo i det minste mål og retning.

For Løken har det blitt en livsstil å være i turistbransjen.

- Turismen gjør at dette er et samfunn som fungerer. Nesten alle, over nitti prosent av oss, jobber i turistbransjen. Dagene har ikke navn for oss. Vi jobber uansett. Og når sesongen er i gang, ja, da kommer ikke jeg meg ut av bygda før i oktober.

Den første turistbåten seilte inn Geirangerfjorden i 1869.

- I hine hårde dager rodde folk ut og solgte frukt til cruisebåtene, og fikk kanskje ei flaske brennevin.

- Og nå selger dere klistremerker med elg?

- Det kan du godt si. He-he!

- Hva selger du mest av?

- Det er elg, det. Tøyelg for eksempel, eller denne elgryggsekken. Jeg kaller det småtjafs.

Utenfor blir et japansk ektepar tatt bilde av foran det store trollet av tre, og en mann med oransje kaps skurer bort dagens fotavtrykk på den grå cruisekaia av betong.

- Hva gjør dere om vinteren?

- He-he. Godt spørsmål. Det e so stilt på vinteren.

Rett ved veien, oppe i åssiden, står bygdas eneste skateboardrampe. Den fikk de for ei uke siden, og en svenske som jobber på hotellet viser guttene hvordan de skal gjøre det.

- I år ble det ikke noe fotballag. Så da måtte jeg finne på noe annet, sier Øyvind Maraak (16).

- Kommer du til å flytte herfra?

- Jeg har lyst til å bo her som voksen, men det finnes bare jobber innen turisme.

Han kan tenke seg å bli arkitekt eller byggingeniør.

- Det er spennende å se sånne byggeprogram på Discovery Channel.

Til høsten flytter han til Stranda for å gå på videre-gående.

- Vi blir tidlig vant til å bo borte fra foreldrene våre.

Jeg tror det er en fordel. Universitetet ligger jo enda lenger unna. Men da har du allerede lært deg å stå opp om morgenen og lage mat til deg sjøl.

En bil kjører forbi, og ut av vinduet holder en mann et videokamera mens han svinger nedover mot fjorden.

- Vi får jo sommerjobb på grunn av cruiseskipene.

Jeg skal selge billetter på bomkiosken ved Dalsnibba, men det er siste året før den blir elektronisk.

- Hvilke turister liker dere best?

- Tyskere, kanskje? Det er flest av dem, sier han.

Og da skyter en av de andre skaterne inn:

- Japanerne står utenfor vinduet mitt og tar bilder av blomstene på gården klokka seks om morgenen. De er tidlig oppe, men det er ok det.

Morgenen etter, klokka åtte, ligger «Marco Polo» der i fjorden. Det er fuglekvitter og turistbusser på tomgang ved cruisekaia. En rød tenderbåt frakter passasjerene fra cruiseskipet og inn til kaia. Ut strømmer de, med stokker og hatter og solbriller som kan vippes opp, med kameraet rundt håndleddet og kikkerten rundt halsen. På kaia blir de tatt imot av et troll som vinker velkommen med ei klubbe. Trollet er medbrakt. Det er en italiener som jobber på skipet.

- Oh! A troll! Are you a friendly troll?

Turistene kikker utover fjorden, som ligger der flat og fredelig.

Fjellsidene skinner grønne i sollyset, det er hvit snø på fjelltoppene og epletrærne blomstrer.

Og så sier de:

- We are lucky, aren't we?

På Jokerbutikkens oppslagstavle henger resultatlista for feltskyting 1. mai og en invitasjon til å bli med i den nyåpnede klubben «Geiranger Snooker & Biljard». Rett over veien, over inngangen til Geiranger Galleri, henger skiltet: «Troll Free Zone - No souvenirs».

- Det er vel et av de mest fotograferte skiltene i Geiranger, sier kunstner og gallerist Ola Liland.

Inne i galleriet henger små turkise ubåter og malerier av krumbøyde rygger.

- Jeg prøver å advare cruiseturistene mot at det er moderne kunst her inne. De går inn, så går de ut igjen etter ti sekunder når de ser at de har gått feil. Cruise-turistene vil ha billig dritt som er produsert i Kina.

Så snakker Liland om hvordan livet går i sykluser i Geiranger.

- Du må takle presset om sommeren, i juni, juli og august. Vi blir på en måte okkupert. Og så må du takle vinteren. Sola er borte i fire måneder. Du har bare en liten himmelflekk over hodet.

Og da reiser han bort.
Hver vinter.

Man kan jo spørre seg hvorfor han bor i Geiranger, sånn rent bortsett fra at det kanskje er Norges vakreste fjord?

- På grunn av naturen. Jeg padler kajakk og går på ski til juni. Før drev jeg galleri i Ålesund året rundt, men her kan jeg drive galleri i tre måneder og tjene dobbelt så mye.
Dessuten setter han pris på stillheten.

- Jeg har bodd i Paris, Japan og Warszawa. I Warszawa kunne jeg ikke sykle, for da fikk jeg kullstøv i øynene.
Da velger jeg heller Geiranger.

Så var det altså dette Flydalsjuvet. Utenfor et av de siste husene før vi kom opp til parkeringsplassen, spurte vi hun som sto og hang opp klær til tørk om hun hadde vært ute på den fjellhylla. Og hun sa: «Jeg var der ute og holdt ei geit en gang for en som skulle filme. Det er vel et par hundre meter rett ned».

Vi går ned forbi det laftede toalettet, skrever over gjerdet, ned en liten sti, og så kommer vi ut på overhenget.
Kanten er bare en meter unna, et bunnløst drag i magen.
Under oss bruser elva, og cruisebåtene ser ut som leketøysbåter i et badekar der de ligger i fjorden.
Det er fint, det er mange som har gjort det før, og det er, vel, skummelt.
Men der sto vi, i et postkort fra Norge, The Land Of The Fjords.
Det var bare en ting å gjøre. Strekke armene i været.•

jog@dagbladet.no