HVEM ER DISSE MENNESKENE som sier de ikke er redde for å dø?

Han ser seg selv i speilet, de innsunkne øynene, kinnbeina som har blitt tydelige, det glatte hodet, han ligner på faren sin nå, ser ut som en syk, gammel mann. Så tenker han på en familiemiddag for mange år siden, noen uker før pappa skulle dø og det var like før de skulle dra hjem og pappa gikk der ute på plassen for seg selv og bare stirret utover dalen og trærne og han sa ingenting.

I morgen går bussen. Han vil ikke dø, vil ikke inn i mørket eller lyset eller hva det nå enn er. Ingenting, bare ingenting. Døden er en dirrende, kvalm uvisshet og han vil ikke ta i den, ikke se den, ikke kjenne den eller snakke om den. Bare tanken fyller ham med angst. De som sier de ikke er redde for å dø, kan ikke ha vært her, i hans situasjon, de kan ikke ha kjent dette.

KNUT SYRSTAD ER 39 ÅR GAMMEL. Han har to barn, Elisabeth og Tor Håkon, og han er stefar til Sanne, dattera til Elisabeth som han giftet seg med for fire år siden. Sammen med tvillingbroren Trond driver han et vellykket fluefiskefirma.

Nå setter han en trang, svart lue på hodet, låser døra til leiligheten og setter seg i bilen. Det er ti år siden Knut fikk diagnosen testikkelkreft. De sa han kom til å bli frisk, men det skjedde ikke, det spredte seg til magen, lungene, brysthulen, stadig noe nytt. Fem ganger har de sagt han er frisk, fem operasjoner, utallige runder med cellegift, og så har de sydd ham sammen igjen fra navlen og opp til halsen. I vinter sa legene at kroppen hans aldri ville tåle mer cellegift, han ble operert i januar og de sa kreften var borte. Men så blinket nummeret til sykehuset igjen på mobilen noen uker senere. Siden har kroppen hans forsvunnet sakte, han går ned en kilo eller to i uka, feberen raser, han er kvalm. Det er som om livet leter etter en vei ut av ham. Nå skal de gjøre et siste forsøk med cellegift.

Og her, mens butikker og hagegjerder glir forbi utafor vinduet, sitter Knut og tenker på om han er heldig fordi han fortsatt er i live etter alle disse rundene, eller uheldig som har havnet oppi alt dette.

«Kanskje jeg har hatt flaks», spør han seg selv.

DETTE ER DAGEN FØR DET SISTE forsøket starter. Nøkkelen står i tenningen. Det er stille i en parkert bil. Knut sitter og betrakter inngangen til treningssenteret midt på den store, grå bygningen i Orkanger.

— Jeg frykter dette blir den siste treningsøkta mi. Jeg håper det blir flere, men det er jo uvisst, som de sier. I verste fall dør jeg på tirsdag.

Han ser ut som om han ikke klarer å bestemme seg for å gå inn. Et stort skilt på hjørnet av bygget reklamerer for de 3 T-er: Trim, trening, trivsel.

— Jeg vil inn dit og bare kjenne på følelsen av en vektstang, kjenne den mot fingrene, sier han ut i den tomme lufta.

Leppene hans er tørre og sprukne med tynne, røde skorper. Han har ikke spist i dag, ville ikke bli sittende og kaste opp nå når han skulle få besøk, men trene, det vil han, i alle fall helt til han kjørte inn på den søndagstomme parkeringsplassen og ble sittende og studere det uinteressante bygget. Han har vært her tusen ganger før, bygget kroppen full av muskler, nå er det bare rester igjen under hettegenseren, han veier halvparten av hva han pleide.

— Jeg har ikke sagt til barna mine at jeg kanskje ikke kommer tilbake denne gangen. Jeg snakket med dem i går og sa at det er en veldig stor utfordring det pappa skal igjennom nå, men at vi treffes igjen. Det er jo sånn man sier, jeg vil ikke svartmale situasjonen.

Ingen andre biler, ingen ut av skyvedørene på treningssenteret. Knut tar forsiktig i håndtaket.

— Alt blir spesielt når du ser for deg at det er siste gang du ser noe.

KANSKJE STARTER DENNE HISTORIEN et annet sted? Tonen i mammas stemme på telefonen og Knut og Trond som sitter der i bilen på vei hjemover for 15 år siden. Halvannen time å kjøre fra lærerhøyskolen i Trondheim, og de veksler nesten ikke et ord sammen, de to som alltid har en kjapp kommentar, et nytt tema, de har ingenting nå.

«Dere må komme før det er for sent», hadde hun sagt, og bak henne et sted lå pappa og skrek av smerte. Det er derfor de sitter stille mens trærne skyter forbi i lyset fra frontlyktene, fordi det ikke finnes ord for at faren din ligger der i en seng på andre siden av en telefonlinje og dør. Kreft i bukspyttkjertelen, uhelbredelig, sa legene for tre måneder siden, og når de parkerer og trår inn over terskelen til soverommet, så ligger han der og kaster kroppen fra side til side foran dem.

Og han skriker, pappa skriker. Den sterke faren deres, han som aldri hadde klaget over noe i livet, ligger utmagret og grønn i huden og han hyler av smerte. Knut går ut igjen, til bilen. «Herregud for en sykdom», tenker han og han kjører til legekontoret, henter morfinpillene, tråkker gasspedalen ned og kjenner grusen sprute i understellet. «Nå stopper jeg ikke for noen», tenker han, «ikke for politiet, ingenting». Den smale veien blir en grå, flytende masse under lyset fra bilen og alt er automatikk, hjertet dunker og han vet når svingene kommer, forventer hver eneste lille dump, helt hjem til oppkjørselen og gangen, døra inn til senga der faren hans ligger. Knut legger pillene på nattbordet. «Takk skal du ha», sier faren hans mens han forsøker å snu seg for å se sønnen sin.

Stakkars pappa.

To dager senere står de der alle sammen, Knut, Trond og mamma, og pusten surkler i brystet til mannen som plutselig har blitt så gammel, han sliter og kjemper til det siste.

Og så skjer det. Hele kroppen går opp i en bue og pappa trekker pusten, fyller lungene med luft en siste gang og slipper den ut.

I EN KURV I GANGEN ligger skoene til ungene. Knut har tent stearinlys, børstet smuler av bordet og satt seg i den hvite skinnsofaen. Det står en stjernekikkert på parketten borte ved flygelet.

— Jeg gruer meg helt vanvittig, har aldri følt at jeg har hatt så lite kontroll. Når jeg setter meg på den bussen i morra og vet jeg er i gang med en ny runde, kommer jeg ikke til å være høy i hatten, sier Knut som har tatt på seg en grå genser som er altfor stor for ham.

Det er bare noen måneder siden sist operasjon, siden han lå der i lykkerus og endelig skulle tørre å leve igjen.

Ti år med håp og kontrabeskjeder, med tumormarkører, verdier, forkortelser, alle disse tallene som forteller om han kan leve eller ikke.

— Når jeg tenker på alt jeg har vært igjennom, at jeg denne gangen skal prøve noe enda sterkere. Det er vel ikke en dødsdom, men det er så nære du kommer. Før har jeg alltid hatt håp om å bli helt frisk, men denne gangen sier legene at de ikke vil få vekk kreften, de må uansett operere etter cellegiften. Det er det verste, før har jeg alltid hatt håp. Jeg må bare komme meg gjennom den første natta, og så håpe at jeg kan klare tre runder til.

På verandaen bak ham henger en boksesekk.

— Jeg har et meget anstrengt forhold til min eventuelle død. Det har vært et aktuelt tema i mange år. Det jeg er minst redd for, er smerte, men jeg er vettskremt for å dø. Jeg klarer ikke sove, har kjent følelser jeg ikke trodde jeg kunne få, en voldsom dødsangst. Nå er jeg ikke tøff. Jeg er bare livredd.

Ute har det regnet, og inne er alt rent og stille.

— Man sier jo at alle dør, at det er en naturlig del av livet, men jeg har kjempet mot denne tingen i alle år, det blir stadig mer sannsynlig at det vil skje, og det er uutholdelig.

TVILLINGBROR TROND KOMMER med lange skritt inn i stua. Han setter seg ved siden av Knut, og det er rart å se dem slik, eneggede tvillinger der Trond ikke kan unngå å være en påminnelse om hvordan Knut hadde sett ut om han var frisk — stor og sunn og frampå.

— Han var jo mye større enn meg før han ble syk, sier Trond og titter bort på broren.

Knut smiler.

De to har holdt seg nære hverandre siden de var barn, lærte å gå sammen, fikk den første tanna samtidig, forsvarte hverandre i slåsskamper og begynte å fullføre hverandres setninger. Så tok de lærerutdannelse sammen, sluttet i jobben sammen og startet et fluefiskefirma, sammen.

— Som tvilling forstår du mer enn du trenger å si, sier Knut.

De har til og med vært i sykdommen sammen. Da Knut fikk påvist kreft, maste han på Trond om å teste seg. Til tross for at han ikke er spesielt glad i sykehus, ga han til slutt etter og fikk tatt prøvene. De viste at også Trond hadde kreft. Hos ham stoppet de spredningen, han ble helt frisk, og nå sitter de her som to forskjellige versjoner av den samme mannen.

— Etter den forrige operasjonen har det vært mange tunge dager. Knut kan være sur og ubrukelig, vanskelig å være i hus med. Jeg klarer ikke å gjøre ham glad lenger, slik jeg pleide, sier Trond uten å se på broren.

— Tidligere har jeg alltid tenk at dette går bra, nå er jeg nesten sikker på at det ikke gjør det, fortsetter han.

— Hadde situasjonen vært motsatt, hvis Trond hadde hatt den sykdommen jeg har, tror jeg ikke jeg hadde taklet det. Det ville vært fryktelig, jeg ville ikke maktet det. Jeg synes veldig synd på ham, sier Knut.

— Man gjør det beste ut av det, sier Trond og ler litt.

— Men dette å se på tv, bare sitte sammen og slenge små kommentarer fram og tilbake, mens vi ser sport. Vi er begge sånn at alt som skjer må kommenteres, jeg fatter ikke hvordan det skal bli uten det, sier Trond og legger armene i kors.

— Det har vært et helvetes ubehag å være med på alt dette. Helt jævlig.

Trond stirrer på bordet. Ordene kommer urytmisk. Vanligvis er han den selvsikre av dem, den som vet hva han skal si foran folk, den som tar ordet. Nå sitter Knut rolig og trygg og følger ham med blikket.

— For meg ville det vært fryktelig om den eneggede tvillingbroren min døde. Jeg hadde følt, ja, dette bør nesten du svare på, Trond, men hvis du hadde forsvunnet, hadde jeg følt meg helt naken.

Trond svelger, nikker.

— Jeg prøver å ikke tenke på det, jeg har firmaet og slikt og synes det er bra at det er stress. Når jeg tenker på hva som kan skje, blir jeg livende redd.

De ser kjapt på hverandre. Kjærligheten mellom brødre er klossete og usagt. Kanskje er den så stor at den ikke finner plass i ordene, kanskje holdes den inne i frykt for hvilket uttrykk den ville fått om den skulle brutt overflaten? Men den er der likevel, uten ord, den er der i pausene, i det flakkende blikket, i stillheten mellom dem.

DET HANG ET A4-ARK PÅ KJØLESKAPET for noen år siden, et brev fra fertilitetsklinikken. Og lufta var full av forventning. Han så Elisabeth for første gang på en bar, bare synet av henne ga ham hjertebank, og ifølge foreldrene deres giftet de seg altfor fort. Knut hadde to barn fra tidligere forhold, hun ett, og nå hadde de bestemt seg for å få et sammen. Deres barn. Hele leiligheten sydet av lykke, som om dette barnet allerede hadde forandret livene deres. Hver gang han åpnet kjøleskapet, hang arket der og sang stille om framtid, om liv og barnelatter, Knut elsket følelsen, fraværet av sykdom.

Så stilner sangen. På displayet blinker nummeret til St. Olavs Hospital. «Tumormarkørene har begynt å flytte på seg igjen», sier stemmen. Hendene hans rister. Han forsøker å høres rolig ut. Det er ikke første gang verden raser sammen, det blir heller ikke den siste.

Etter at han har lagt på, gråter han, hiver etter pusten, hikster, som et lite barn. Den kvelden tar en av dem arket ned fra kjøleskapet.

TROND GÅR, SKAL TIDLIG OPP, har et møte i morra. Knut blir sittende og se på døra der han forsvant.

— Det er vanskelig for ham å snakke om dette, jeg ser det på ham. Kjører vi bil sammen, snakker vi om alt annet. Men på grunn av dere så tvinger han fram noen standardsetninger, jeg ville ikke taklet det selv, sier han og reiser seg for å fylle vann i glassene.

— Han trives ikke i settinger der han må snakke om dette. Når han holder taler for meg, bryter han sammen hver gang, sier Knut på vei bort til kjøkkenet.

For fire år siden holdt Trond tale da Knut og Elisabeth giftet seg. Han fortalte forsamlingen at det var spesielt å se Knut i kirka igjen og at han hadde regnet med at når han gjorde det ville det være i en begravelse, ikke et bryllup. Så knakk han sammen i gråt. Knut dumper ned i sofaen igjen.

— Denne situasjonen her, jeg vet det er helt på grensa av hva han tåler. Det er noe spesielt over det å skulle miste en tvillingbror. Da rakner alt, og sånn tenker han også. Jeg merker det på sykehuset, den artige tonen han alltid prøver å holde, den er ikke der da.

Tidligere denne kvelden, på dette som er dagen før han setter seg på bussen til sykehuset, sto de og kastet lange skygger sammen med trærne i vannkanten. Det går en liten sti fra der vi parkerte bilen, over småstein og røtter, ned til sanden og elvebredden. Og lyden av elva. Denne elva renner gjennom alt, gjennom livene deres, og ingen skal på sykehuset før i morgen. De valgte denne plassen fordi den ikke har noe motfiske, på andre siden av elva er det bare trær og en gammel jernbanelinje høyt over stedet der elva deler seg. Her har de stått opptil ti timer hver eneste dag hele sommeren de siste 20 åra, dette er deres plass. Trond gjør klar stanga, mens Knut står med hendene i lomma og skuer nedover dalen. Sola er på vei ned bak åsen, fuglene flyr lavt over vannet og skogen knitrer sprakende grønt. Ingen sier noe.

07.45, MORGENEN ETTER. Knut står i stua og stirrer ut av vinduet. Snart stopper bussen nedi gata, snart åpner den dørene han må gå igjennom, og snart sitter han der igjen, ved sitt eget speilbilde i vinduet, på vei gjennom tunnelene, inn mot byen. Han spiser ikke frokost, tar bare en tablett for hodepinen. I dag starter det.

Sykehuset er nytt og sterilt. Hvite bord, hvite frakker, hvite gardiner, hvite spisebrett nede i kantina. Og alle disse menneskene som kommer inn og ut skyvedørene.

Etter noen timer trilles Knut ut fra operasjonssalen. De har operert inn et veneflon i brystet hans, en åpen dør for cellegiften, rett inn i ham. I søppelkassa ved senga ligger rester etter sprøyter, tuber, latekshansker. Knut holder seg med tommelen til jernstanga ved senga, han har en stille uro i ansiktet. Alle rundene på sykehuset opp igjennom åra har satt sine spor. Han kan kaste opp bare ved synet av hvite frakker, det er sanger han fortsatt ikke kan høre uten å brekke seg, små, hylende påminnelser.

Han husker første gang han kom på kreftavdelinga, leste de fremmede bokstavene på skiltet og sto i heisen på vei oppover, mens han lukket øynene og spurte seg selv: «Hva kommer nå?».

— I starten da jeg var kreftsyk, da jeg var 29, var jeg mentalt sterkere. Nå har den tatt søvnen min, den har herjet med meg mentalt. Belastningen blir så sterk at til slutt så er den eneste enden at det blir en ende. Det går ikke et minutt uten at jeg tenker: «Kommer jeg til å dø nå? Dør jeg om et år? Når skjer det, hvordan skjer det?», sier Knut der han ligger under det blomstrete sengetøyet.

Og senga er en stor hånd som holder ham fast, som aldri slipper taket.

DET STÅR EN FREMMED I ROMMET, taus, urørlig og uvelkommen.

Apparatet som skal pumpe cellegiften inn i kroppen i morra tidlig, står allerede ved senga hans, en to meter lang metallstang med fem hjul i bunnen. Midt på stanga henger noe som ser ut som en kalkulator, en fargerik boks med enkle knapper og en liten skjerm. Knut ligger utslått og forsøker å ikke se på den.

— Det er utrolig hvor kylling en blir i denne senga her. Jeg blir hjelpeløs, sier Knut med den ene armen liggende over øynene.

— Og jeg har ikke mye til overs for den saken der, sier han og peker i retning av apparatet. Han nekter å se, selv om den tynne metallstanga fyller hele rommet med sitt nærvær.

På veggen tikker en klokke som om hvert sekund trenger sin egen lille markering, og apparatet står selvsikkert midt på gulvet, med kontakten allerede i støpselet, «bare vent, Knut», sier det, «bare vent». I morra tidlig er det ingenting som stopper giften. Ledningen vil kobles til brystet hans, og taktfast vil cellegiften trykkes rett inn i hjertet, pose etter pose, sakte, kvalmende og ustoppelig. Apparatet vil surkle og gå med den sedvanlige høye, maskinelle duringen, menneske mot maskin, og han er sjanseløs. Knut kjenner det slå i operasjonssåret i brystet. Han vet akkurat hva som kommer, vet at han og apparatet der ute på gulvet skal kobles sammen. Han gjør det han kan for å tenke på noe annet, mens klokka på veggen dunker av gårde.

— Prøv å spise litt, sier sykepleieren som kommer inn i rommet med en tallerken med laks og en cola-flaske. Hun forsøker ikke muntre ham opp, ser bare på ham med et forståelsesfullt blikk.

— Er det du som skal være her under seansen min i morra, spør Knut.

— Kan fort bli det, svarer pleieren.

— Blir bra det, mumler Knut. Så ler han forsiktig.

— Eller ... det blir ikke bra, men det er bra det er du som skal være her.

VED EN LYSNING INNE I SKOGEN. De var små den gangen. Han husker de trygge, lange stegene til far, støvlene som knirket over barnåler og røtter, bakken som luktet av jord og varme. Og lykken i livet, det var å finne en bjørk der inne mellom alle oretrærne. Vedhogging var fars store hobby. Da guttene hans var gamle nok, skaffet han dem to barneøkser og på skaftene svidde han inn en «K» og en «T».

Nokså motvillig, med en smågutts armer drassende på øksa, forsøkte han å holde tritt med støvlene til far der foran og tittet bort på Trond som gikk der ved siden av, med fingrene rundt skaftet og tankene et annet sted. Knut er svett under t-skjorta, han er sliten i armene og lyngen er varm og full av insekter og edderkoppspinn. Der han går og forsøker å holde følge til de finner en bjørk, vet han ikke at akkurat dette er noe av det vakreste som skjer i livet hans, at dette er det han skal komme til å kalle lykke.

Når han forteller denne historien er det blitt ettermiddag, dagen før cellegiften durer inn i ham, og Knut ligger der i senga på kreftavdelinga og blir blank i øynene, dette er første gang han får problemer med å ordlegge seg i løpet av disse dagene. Han kan snakke om døden, om cellegiften, om kroppen som forsvinner, men måten faren hans svidde inn forbokstavene deres i økseskaftet på, blir for mye for ham.

— Alt sånt blir sterkt for meg nå. Det trengs bare en liten tur til skogs, og så er jeg beveget, unnskylder han.

I fjor høst begynte Knut å skrive, for hånd, liggende på den hvite sofaen hjemme, hele sin sykdomshistorie. Om kvelden tok mamma notatene og tastet dem inn på maskinen, bokstav for bokstav, til det ble ei bok. Ifølge Trond er boka det eneste som virkelig har gjort Knut lykkelig de siste månedene, et stort forlag har gitt den ut, det er snakk om at den skal brukes i undervisningsopplegg for medisinstudenter.

— Alle disse fantastiske tilbakemeldingene fra helt ukjente mennesker, hvis de bare visste hvor mye det betydde for meg. Jeg håper jo at boka skal kunne hjelpe andre, det ville vært stort, da ville alt dette tragiske bety noe. Og hvis dette går ille, så vil det være et minne om meg, om livet mitt. Mitt liv og virke, er det ikke det de sier, spør Knut og smiler.

EI UKE FØR CELLEGIFTEN. NM i fluekasting, Holmendammen, Oslo. Knut, Trond og de tre barna har kjørt hele natta for å rekke konkurransen. Knut er helt bestemt på å delta til tross for feber og kvalme.

— Jeg kan ikke satse på kraft, må bruke 100 prosent teknikk, men dårligere forberedt enn dette kunne jeg ikke vært, sier han og ler mens blikket glir over den mørkeblå dammen og de hvite villaene som omringer den.

Det er tidlig morgen, men flere av deltakerne varmer opp, står og kaster oransje snører utover dammen, småprater, viser fram fiskestenger, ler. Knut sitter i sola med ullsokker, en stor, svart boblejakke og en ekstra vindjakke over fanget. Han spiser potetgull.

— Jeg gjør alt jeg kan for ikke å gå ned i vekt, prøver absolutt alt, men det går bare en vei, sier han og legger de tynne beina i kors.

På benken bak Knut sitter Tor Håkon, minstegutten hans, og forteller det er første gang de er med på et stevne og at kjøreturen ikke var noe problem og at det bare er gøy å være med pappa, og Knut smiler trygt til ham.

— Det er ikke noe problem når du har sovet hele veien ned, sier Knut og klapper sønnen på hodet.

Du ser det i måten folk hilser, hvordan de prater om ham, Knut har vært en av verdens beste fluefiskere, han har reist verden rundt i konkurranser, trent og trent, og folk kommer opp til ham hele tiden, snakker fiske, teknikk, stenger, gamle dager. Noen klarer ikke se ham i øynene, mens andre går rett på, tar hånda hans og ønsker lykke til.

— Begge vet hva som henger i lufta, vi sees trolig ikke igjen, og jeg merker det på dem at de synes det er vanskelig, sier Knut mens han sitter alene.

Han liker det best når de tør å si det begge vet. Sannheten er jo at han er i ferd med å dø og at de skal leve lenge, at de skal samles her ved dammen i tiår framover. En mann inviterer ham med på privat laksefiske, noe han aldri fikk være med på før, og Knut takker.

— Hvis ikke jeg svarer, vet du hvor jeg er, sier han til mannen som nikker og går baklengs vekk fra ham.

Konkurransen er forsinket, langt bak skjema. For Knut er det dramatisk, kroppen blir alltid verre utover dagen og snart sitter han alene på benken med hodet i hendene og store smerter. I dammen svømmer en svane majestetisk rundt hele dagen, gjennom små, hissige regnbyger og solskinn, og når Knut endelig skal kaste utpå ettermiddagen, fungerer det ikke. Han havner lagt nede på resultatlista.

I bilen på vei tilbake fra Holmendammen den kvelden tenker Knut at han burde tatt seg bedre tid. Folk ønsket ham lykke til, kompisene hadde sagt «håper vi sees» og Knut hadde tenkt at det føles som et «ha det», et siste farvel. Kanskje burde han ha takket flere, sagt noe spesielt til noen av dem. Sånn ble det ikke.

I stedet er kroppen så nedkjørt etter all ventingen og kjøringen at han kaster opp hele natta igjennom. Barna sover i baksetet, Trond stopper bilen ved en bensinstasjon eller et skogholt og Knut spyr. Om igjen og om igjen, oppover hele Østerdalen.

TILBAKE PÅ SYKEHUSET, mandag kveld, kanskje den siste.

— Dere vil ikke ha litt kake?

Vi var oppom sykehuset for å si god natt, ønske lykke til, og så sto Elisabeth der med en plastpose fra Støren bakeri. Dermed ble vi sittende, en fotograf, en journalist, kona og Knut, denne siste kvelden, og spise marsipankake i et forlatt oppholdsrom på kreftavdelinga.

Mamma hadde kjøpt inn favorittkaka hans. Knut hentet tallerkener og gafler, og Elisabeth kuttet kaka. Rosa duker, brus og haltende prat under maleriene.

— Mye av kreftbehandlinga er overkommelig, men en del er helt på grensa — ikke av hva du tror du kan tåle, men av hva du faktisk tåler. Og det første du tenker etterpå, er aldri mer. Aldri mer, forteller Knut og skraper krem av tallerkenen.

— Jeg er så lei av ordet kreft. Og død.

Så tar han seg til brystet, kjenner det dunker i såret der de har satt inn veneflonet. Det blir stille, og Knut ser redd ut. I mangel av noe bedre sier jeg at han må være tøff som har tålt alt dette, at han er en fighter.

— Tøff?

Knut orker ikke smile av det, rister bare på hodet.

— Jeg er ikke tøff, jeg er livredd. Jeg har bare ikke noe valg.

TRONDHEIM MØRKNER. Inne i sentrum er gatene tomme, noen få studenter forsvinner bak et hjørne på vei til en eksamensfest og utafor vinduet renner elva forbi i mørket, svart og stille. Puma-skoene står pent under det lille bordet ved enden av senga. «Du må prøve å sove», sier pleierne til ham.

Han ringer Elisabeth. Hun har akkurat parkert bilen og låst seg inn i leiligheten hjemme i Orkanger.

— Nå kjenner jeg nervene, Elisabeth. Nå er jeg redd, altså.

Hun trøster ham. Etterpå tar hun en sovepille. Knut sover ikke et sekund. Klokka fire er han oppe og får seg noe mat på kjøkkenet i enden av korridoren, resten av natta kaster han opp. Dødsangsten herjer, ligger som en summetone over alle andre tanker.

MORGENEN KOMMER, SLIK DEN MÅ. Gardinene er trukket for. Inne i mørket ligger Knut i fosterstilling, de utmagrede beina utafor dyna. Rom 2430. Det lukter tett og surt av oppkast og søvn, og Elisabeth sitter i senga med ham og ser hjelpeløs ut. På bordet står en kaffekopp, hun har ringer under øynene.

— Jeg har kastet opp allerede, sier Knut, kanskje for å forklare lukta, kanskje for å bryte stillheten.

De er ett nå, han og maskinen, det jævla apparatet som har stått der og ventet helt stille med støpselet i veggen, nå er de lenket sammen, uløselig knyttet. Det surkler og knitrer i en kvalmende maskinell rytme og Knut har resignert. Han ligger neddopet og utslått og orker ikke løfte hodet. Hånda ligger slapp og urørlig over dyna, to armbånd og en giftering, og ledningen kryper fra maskinen ved veggen, over gulvet og opp i senga, ned i sykehusskjorta, inn i brystet, inn i blodet, tar ham over.

I dag har de hengt et hvitt kledeover cellegiftsapparatet. Hetta dekker posene med væske som henger øverst og selve maskinen som sitter midt på apparatet. Resten av stanga stikker ned under det hvite stoffet, et annet sted kunne det sett ut som et fuglebur.

— For noen er det viktig å ikke se at det drypper. Det virker på enkelte, vi prøver det vi kan, sier sykepleieren, mens hun med rutinerte hender skifter ut posen som henger øverst.

— Så dum er jeg ikke, sier Knut og forsøker å flire.

Snart er han borte, åpner bare de tørre leppene med jevne mellomrom og forsøker å si brorens navn.

HVOR MANGE POSER MED CELLEGIFT de har sendt gjennom kroppen hans opp igjennom åra, husker han ikke. Men den konstante lukta av urin, oppkast og cellegift, som blander seg med avføringen han mister kontrollen på, den husker han. Det har vært ganger der forskjellen mellom natt og dag blir visket ut, der han mister kontrollen på nedtellingen av poser, der oppkastet starter normalt, blir blankt som vann og etter noen dager blir helt svart. Time etter time spruter det svart væske fra munnen hans med et trykk og en fart som gjør det umulig å treffe det lille bekkenet. Sykepleierne tar på ham bleier og han kaster opp direkte på dem, forsvinner inn i en tilstand hvor han ikke er til stede, før han slynges tilbake og desperat hyler: «Jeg klarer ikke dette».

Og da har en sykepleier holdt rundt ham med tårevåte øyne og sagt: «Klarer ikke du, så klarer vi. Dette skal vi få deg gjennom!». Der har han altså vært, langt inni kaoset, og han husker mamma som gråt ved senga og et lite flagg de hadde tatt med til bursdagen hans, det finnes glimt der mellom døgnene som forsvant, og da han våknet husker han at han nesten var skuffet, over at det faktisk ikke var helvetet han hadde vært i.

TROND VIL HELST HA NOE ANNET å snakke om, han står i gangen, glad for å være ute av rommet etter å ha kommet og sittet ved senga til Knut noen minutter.

— Hvorfor har de ikke gjort noe med lyden? De setter folk på månen, men klarer ikke lage en cellegiftmaskin som ikke lager sånn lyd. Skjønner de ikke hvordan det er å høre på?

Det ser ut som han ikke vet hvor han skal gjøre av hendene sine, han virker stor og keitete, som om den nyoppussede korridoren er bygget for liten for ham.

Så snakker vi fiske. Trond blir roligere. I natt var første natta med laksefiske. Som vanlig sto han under brua ved Drogsetmoen. Det er stedet han har fått flest fisk, og Trond og Knut har stått der akkurat denne natta hvert eneste år siden 1979. I natt sto han alene i mørket.

— Det er da jeg tenker på det. Det var en stor laks som beit på fjerde kastet, det var så mye lyd og jeg så den ikke komme, men plutselig var den der, den var oppe og tok, snudde seg og kastet seg gjennom lufta. Jeg fikk gåsehud, en stor opplevelse, altså. Og da den laksen beit, tenkte jeg på Knut. Hvis han dør nå, tenkte jeg, da har jeg ingen å dele dette med.

Trond flytter blikket, forsøker å ikke gråte.

— Det er sånne ting som får meg til å tenke på det, hvis han skulle ... det er alle disse småkommentarene, måten vi kommenterer kasta våre på. «Så du det?», ville jeg si til ham. «Så du'n beit?». Og så var det ingen der. Det var jævlig. Jeg har aldri følt meg så ensom. Det med den laksen, det var stort, men også en gedigen nedtur. Det er nesten så jeg er glad jeg ikke fikk den på land, sier Trond.

En sykepleier står på tærne og henter rene håndklær fra skapet i korridoren.

Trond sto under brua i tre timer i natt. Da klokka ble tre, tok han fra hverandre stanga, rullet sammen snøret og la fluene tilbake på plass. Så gikk han til bilen og kjørte hjemover. Uten Knut.

DE NESTE PAR TIMENE tar nærmest form av en likvake.

Knut ligger der i halvmørket, under det gule lyset fra en enslig leselampe. Han forsvinner inn og ut av søvnen, og ligger stort sett i ro. De har dopet ham ned for at kroppen lettere skal tåle cellegiften som nå skal festes i en krok der oppe på stativet, under det hvite kledet. En periode ligger han med hendene foldet over den blomstrete dyna, det ser nesten arrangert ut, som om han allerede er død og vi er der inne for å ta et siste farvel. Ingen sier noe, det er som om lufta er full her inne og det ikke er plass til ord.

VINDEN UTE PÅ VERANDAEN er befriende, hvisker at livet fortsatt finnes her ute et sted. Elisabeth lener seg tilbake i stolen og lukker øynene.

— Jeg tror han har sovnet litt, han var helt utslått etter natta, sier hun og skjenker kaffe i en av sykehusets kopper.

På andre siden av skyvedøra sitter pasienter i oppholdsrommet, hule ansikt og skrøpelige kropper som venter på svar.

— Før jeg traff Knut, lurte jeg på hvordan folk holder ut å se sine nærmeste syke. Det er utrolig hvor fort jeg har kommet inn i denne rollen. Nå tenker jeg ikke på det engang, det er ikke et tema. Dagene går, og du gjør bare det du kan.

Da de ble sammen, dro Elisabeth på biblioteket og lånte bøker. Om kreft, slik at Knut skulle slippe å forklare henne ting. På bryllupsreisa deres dro de til Dubrovnik, Knut lå på hotellrommet hele uka og var syk.

— Han var jo såkalt frisk da vi traff hverandre, men jeg visste hva som trolig ville skje, det gjorde jeg, sier Elisabeth som om hun snakker til seg selv og trekker på skuldrene. Hun har lange, lyse krøller nedover den hvite genseren.

— Jeg kunne ikke ha gått vekk fra det, jeg hadde ikke klart å glemme ham, var så forelsket. Selv om jeg visste hva som ville komme, så følte jeg at jeg ikke kunne la ham gå, sier hun og smiler skjevt, titter på klokka.

— Kjærligheten er vel sterk. Jeg har aldri tenkt at jeg skulle ønske jeg slapp dette, men det hender jeg tenker: «Gud, hva slags liv har jeg?». Jeg vil ha hverdagsproblemene til vennene mine, jeg vil ha livene deres, men det blir hverdag dette også.

LUFTA ER FULL AV STØV OG INSEKTER, og Trondheim er et hån.

Fuglene flyr mellom trærne som står grønne og friske mellom sykehuset og elva, og i parken opp mot Høyskolen ligger folk i bar overkropp og bikini med engangsgriller og øl. Som om alt var i orden. Bussene over brua, barna på fortauet, gravemaskinene, som om alt er slik det skal være.

— Knut har alltid sett ganske bra ut selv om han har vært syk, men denne gangen har jeg liksom sett ham forsvinne. Jeg ser det i ansiktet hans nå, han ser annerledes ut, ser ut sånn som andre syke ser ut, sier Elisabeth.

— Noen har vel gode samtaler om alt som skal skje, snakker om det som kommer etter, har alt klart. Sånn er ikke vi.

Elisabeth tenker seg om. Hun stirrer mot villaene i åssiden bortenfor sykehuset.

— Vi har prøvd å snakke om at dette kan skje, at vi ikke blir gamle sammen. Men jeg tror ikke vi klarer å forstå at det faktisk skjer nå.

EN PLEIER ER INNE OG VASKER. Det nærmer seg lunsj, og i stativet, under kledet, henger en blank pose med cellegift, den er i blodet hans nå, dråpe for dråpe. Den milde såpelukta er en voldsom kontrast til lufta som har ligget tjukt her inne hele morgenen. Noen har trukket fra gardinene også, dagslyset gir gjenskinn i linoleumen.

Sengetøyet er skiftet og et nytt pussbekken til å kaste opp i står på bordet ved siden av en halvfull colaflaske. Bortsett fra Knut som ligger fraværende og ynker seg under dyna, er det som om all sykdom er vasket ut av rommet. Illusjonen varer noen minutter. Så er han i gang igjen.

Han kaster opp med stor kraft, og selv om kroppen ser ut som den ikke er i stand til å utrette noe som helst, knyter den seg mekanisk igjen og igjen, samler alle kreftene den har for å kaste opp det den kan finne i magen. Han har diaré også, får hjelp til å reise seg for å forsøke å komme seg på toalettet borte ved døra. Der inne besvimer han av utmattelse, blir liggende i fosterstilling på gulvet i sitt eget oppkast.

Rundt lunsj kommer mor Elisabeth gående nederst i gangen. Den vesle kvinnen er rak i ryggen, har en stram jakke og et solbrunt og vennlig ansikt under det grå håret. Hun vet hva hun går til, hilser og smiler, spør hvor han ligger og går rett inn døra til rommet.

— Hei gutten min, sier hun stille og vennlig, og stryker Knut over hånda.

Knut forsøker å få fram et svar, ordene kjemper seg opp av halsen. Moren trekker en stol bort til senga og blir sittende der og stryke sønnen over hånda. Hun sier ingenting, bare ser på ham og stryker sakte.

KONA ELISABETH HAR LEID ei hytte. Sånn i tilfelle. Hun har tenkt at hvis Knut klarer seg sånn noenlunde gjennom alt dette, så kan de sitte nede ved havet og komme til hektene. Kanskje kan de bade litt også, ungene kan være der og de kan grille, ligge litt på et svaberg, late som om de har en skikkelig ferie. Hun vet ikke om det blir mulig, men hun har i alle fall leid hytta.

OG KNUT DØR IKKE. Ikke denne tirsdagen. Søppelbøtta er full av tomme, firkantede plastposer med tjukk plast og fremmedord på merkelappen, og det kan se ut som om maskinen ved senga er sliten den også, at den tar seg en pust i bakken. Knut ligger der som en enda mer stusslig versjon av seg selv, en tom plastpose han også, men hjertet slår fortsatt. Første runde med cellegift er over, åtte timer etter at det startet, og livet ligger der og gløder svakt i en herjet kropp, som en gammel parafinlampe. En eller annen gang denne kvelden kommer det en pause i alt oppkastet og avføringen, og Knut sovner eller forsvinner inn i noe annet enn alt dette. Men så våkner han igjen på natta.

Og kanskje har han det som en av disse soldatene i krigsfilmer, som ligger og drømmer om andre steder, om turer med pappa i skogen, om ei jente fra ungdomsskolen, om laksen der nede i elva, eller andre uviktige, hverdagslige ting, før han våkner i en skyttergrav og i noen sekunder ikke vet hva som er virkelighet. Så kaster han opp igjen.

I dagene som følger er han fortsatt ille, før han sakte blir noe bedre. Uka etter gjentas samme prosedyre. Også denne kommer han seg på et vis igjennom.

Og det er da, etter denne andre behandlinga, at legen kommer inn med hvit frakk og briller på nesa og forteller at opplegget er forandret. Kuren vil ikke bli ferdig i løpet av de neste to ukene, slik Knut hadde forberedt seg på. Og Knut, som ligger der full av feber og utmattelse og mangel på liv, hører legen si at de vil han skal prøve å gjennomføre fire runder til. Fire runder med fire cellegiftkurer hver, 16 cellegiftkurer ekstra. Det vil ta fire måneder, forteller legen. Akkurat der og da er dette tall som ikke går opp, som ikke kan legges greit sammen med to fine streker under svaret, men som i stedet virker meningsløse og malplasserte, tall som sammen blir uendelige og uforståelige. Og Knut orker ikke prøve å tenke på det. Ikke nå.

— NEI, DET ER VEL BRA at kroppen ikke har bråstoppa.

Knut ligger på sofaen hjemme i Orkanger to dager etter beskjeden om utvidelsen av kuren. Legene mente han var i bra nok form til å sove hjemme. Stemmen er tung og grå i telefonen.

— Vi kjører på til kroppen sier nei, det er vel det de tenker. Men legene er fortsatt like klare på at dette ikke vil gjøre meg frisk, det handler om å gjøre meg best mulig rusta til en operasjon. Men jeg må jo tenke at dette nesten er mirakuløst, at jeg har tålt dette. Og nå blir det mer omfattende, men jeg skal fortsatt ha flaks, altså. Og samtidig er jeg litt oppglødd over å ha kommet meg igjennom, selv om tanken på fire måneder med dette ikke er lystbetont, sier han.

Men i fire måneder er det et perspektiv, det er framtid, flere uker, liv. Og fire måneder inkluderer VM i fluekasting på Fagernes 13. august.

— Det skal et mirakel til, men hvis jeg blir bedre, så kanskje jeg kan være i litt bedre form, slik at det ikke blir noen ny NM-opplevelse. Jeg vet ikke. Det er uansett fint å se framover, å ha et mål, noe å leve for i tillegg til kone og unger, det er fin tanke, sier Knut.

— Hvis jeg kommer meg igjennom, altså.

Stille.

— Det er dét det handler om nå, minutt for minutt, time for time, håpe på litt framgang, få dagene til å gå og så kanskje få en positiv beskjed.

DAGEN ETTER KOMMER SOMMEREN til Orkanger. Det spraker av liv langs elva, mellom de grønne trærne i åssidene og på parkeringsplassen nede ved treningssenteret.

Knut er sykere. Om noen timer kommer han til å bli så dårlig at han må kjøres inn til sykehuset, gjennom tunnelene og fram til senga med det blomstrete sengetøyet, som bare står der og venter utrettelig på ham.

Snart dopet ned, snart koblet til den samme maskinen, snart langt inne i nok en kamp for å overleve. Og denne sommeren, som kanskje blir den siste, vil han tenke mye på faren sin, på ansiktet hans og på hvordan han sto der ute på plassen, alene etter familiemiddagen og speidet utover stedet han hadde vokst opp, speidet etter sin egen barndom. Pappa sto med ryggen til dem, men Knut vet akkurat hva han følte. •

magasinet@dagbladet.no