- Jeg blir flau over å tenke på hvor asosial jeg var da det sto på som verst. Jeg satt som regel på kontoret til ti-ellevetida hver kveld. Når jeg kom hjem var jeg så sliten og tom at jeg ikke engang orket å snakke i telefonen. Jeg tok ikke akkurat vare på venner og familie i de åra. Jeg var ung, utrolig tent på å få Storm opp og gå, og visste at jeg måtte gi alt om jeg skulle lykkes. Men jeg visste også at det ikke kunne fortsette slik i veldig mange år. Jeg anså det hele som en slags unntakstilstand og hadde aldri orket å holde på sånn i lengden.

Arbeidspulten til Siri Kalvig (39) på TV2s lokalkontor i Stavanger er dekket med papirer og tykke bøker. Fra å ha jobbet mellom 60 og 80 timers uker i Storm i flere år, har hun siden september sagt fra seg lederstillingen for å kunne sette seg på skolebenken igjen. 75 prosent av stillingen går nå med til doktorgradsstudier, mens de resterende brukes til klimaformidling og strategiske prosjekter i Storm. Det var da Siri Kalvig ble mor i en alder av 29 år at behovet for å legge om arbeidslivet meldte seg. Da hadde hun flere år bak seg som fulltidsstudent med to jobber ved siden av, og fire år med beinhard gründerjobbing etter at hun startet selskapet Storm som 27-åring. Skillet mellom jobb og fritid var så godt som ikke-eksisterende.

- Det kostet på det sosiale plan, og det er ikke alle relasjonene jeg har klart å hanke inn igjen. Men jeg var ung, og hadde bare tre års fulltids arbeidserfaring da jeg startet firma. Der skulle jeg lede mennesker som var mye eldre enn meg. Jeg vil tro at jeg hadde et behov for å bevise at jeg kunne, men også at jeg kompenserte for manglende arbeidserfaring med å jobbe ekstra mye.

Klinisk psykologspesialist og arbeidslivskonsulent Cecilie Schou Andreassen (33) i Bergen har skrevet doktorgrad om arbeidsnarkomani. Temaet lå i dagen etter å ha vokst opp med faren, trenerlegenden Kjell Schou Andreassen, som døde bare 57 år gammel. Han var en pioner innen lederutvikling og fotball, og, som Cecilies mor, et oppkomme av engasjement, selvdisiplin og målbevissthet. For Cecilie var han, tross mye reisevirksomhet, en nærværende far som alltid støttet og oppmuntret henne til å strekke seg enda litt lenger.
Men han var også en far som alltid jobbet, enten det var høytid eller helg. Han elsket arbeidet sitt, og selv ikke sykesenga stoppet ham fra det.
Trolig var han en arbeidsnarkoman, et begrep som har vært brukt i snart 40 år, selv om forskningen på området har vært begrenset. Cecilie Schou Andreassen bestemte seg derfor for å finne måter å definere og gjenkjenne arbeidsnarkomani på, og se på hvilken betydning ulike psykososiale og psykologiske forhold har. Etter å ha kartlagt over 900 personer i sju ulike organisasjoner og bransjer og gjennomgått faglitteraturen, fant hun flere fellestrekk:
De arbeidsnarkomane jobber frivillig langt utover arbeidstid, tenker på jobben i fritida, har aldri pc-en og mobilen mer enn en armlengde unna og opplever det som positivt om de kan droppe et par feriedager og heller begynne på arbeid igjen før planlagt. Schou Andreassen deler de arbeidsnarkomane inn i to grupper. I den første finner vi dem som bobler over av arbeidsglede. Jobbengasjementet er svært høyt, de elsker jobben sin, står på seint og tidlig, er ambisiøse og utadvendte og trives gjerne i et konkurransepreget miljø. For dem dekker jobben både behovet for selvutvikling, kompetanse-heving, tilhørighet og selvstendighet, og ønske om status og god økonomi kan være en del av drivkraften.

I den andre gruppa finner du sliterne, de som drives mer av pliktfølelse enn av lyst. De kan framstå som om de har kontroll på sin egen arbeidssituasjon, men sier ofte ja til arbeidsoppgaver de verken føler de har tid eller lyst til å påta seg. Mange av dem er engstelige og bekymrede under den noen ganger mestrende overflaten, og de drives ofte av et behov for anerkjennelse. Personlighetstester viser også at de er mer sårbare for stress, frustrasjon, skam og skyld, og at flere av dem kan være sjenerte, perfeksjonister og også ha depressive trekk. Begge gruppene kan oppleve abstinensliknende symptomer når de er tvunget til å ta ferie, og med det få humør-svingninger og bli irritable. Det er heller ikke uvanlig at de rasjonaliserer, kamuflerer og underrapporterer hvor mye de jobber til omgivelsene.

Forsvarsadvokat John Christian Elden (43) har også en fortid med ekstremt stor arbeidsbelastning. Han har jobbet mye og hatt utallige verv ved siden av jobben helt siden studiedagene. Inntil for fem år siden var arbeidsuker på 100 timer helt vanlig.

- Det var nok mye pliktløp helt i starten, og det var slett ikke alt jeg tok på meg som var like morsomt. Jeg har selvsagt fortsatt en plikt til å levere det klientene mine har krav på, men samtidig synes jeg jo det er fantastisk inspirerende å få ting til. Om tematikken er ny og spennende, kan jeg jobbe hele døgnet uten at det gjør meg noe. Anerkjennelse og respekt er selvsagt også en viktig motivasjonsfaktor - det er hyggelig å bli brukt og hørt i kraft av at man kan noe.

Elden mener han definitivt tilhører gruppa som jobber mye fordi det oppleves som lystbetont. Men arbeidsnarkoman mener han ikke at han noen gang har vært - selv om han kom til et punkt i 2005 der han innså at arbeidsmengden var blitt uholdbar.

- Det gikk døgnet rundt i mange år og utviklet seg over tid. Til slutt orket jeg knapt å stå opp om morgenen, og enda mindre å gå løs på alle dokumentmappene. Jeg var nok ikke utbrent, men på god vei til å bli det, og kjente igjen symptomene. Jeg gikk til legen og ba om en sykmelding. Det var det som skulle til. Etter en måned var jeg tilbake - og da snudde jeg om på arbeidsrutinene mine, sier Elden.

Fra å ha jobbet seine kvelder hver eneste dag og hatt et utall verv i tillegg til advokatjobben, går han nå hjem fra kontoret i fem-sekstida tre dager i uka.

Han sparer opp ekstraarbeidet, og samler det til et par kvelder. Da sitter han gjerne til klokka 23 eller seinere. Han har valgt bort mange av vervene, og bare beholdt de som er mest givende. Hovedstyret i advokatforeningen er ett av dem.

- Hva tenker du når du hører begrepet arbeidsnarkomani?

- I utgangspunktet er det ikke et negativt begrep for meg - men det er klart, «narkomani» signaliserer at man er viljeløs og uten valgmulighet. Og det kjenner jeg meg ikke igjen i. Man kan velge å jobbe mye fordi det er interessant, og samtidig ha kontroll.

Det er Cecilie Schou Andreassen til dels enig i. Som klinisk psykologspesialist med fordypning i psykologisk arbeid med rus og avhengighetsproblematikk, bruker hun både «arbeidsavhengighet» og «overarbeid» som synonymer til arbeidsnarkomani.

- Fra tid til annen bruker samtlige av oss mer tid på arbeidet enn familien - uten å fylle kriteriene for arbeidsnarkomani. Arbeidet er helt essensielt for velværet vårt, men arbeidsnarkomani er noe annet enn å være veldig engasjert i jobben. Det innebærer at man neglisjerer eller ser bort fra andre aktiviteter og privatliv, og at man har et generalisert tankesett, ved at man gir arbeidet første-prioritet uavhengig hva slags arbeid eller arbeidssituasjon man har, og at man får dårlig samvittighet når man ikke jobber. Selv om det er lystdrevet, vil det å bruke så ekstremt mye tid på jobben nødvendigvis gå på
bekostning av andre ting. Man kan ikke bryte naturlover og overse kroppens grunnleggende behov for søvn, mat og drikke uten selv å bryte sammen på sikt. Arbeidsmiljøloven vår setter begrensninger på overtid, nettopp for å unngå at denne balansen blir forstyrret, sier Schou Andreassen.

Hun påpeker at begrepet «å jobbe seg i hjel» neppe har oppstått tilfeldig. Det er ikke utenkelig at de mest ekstreme arbeidsnarkomane kan bli så oppslukt i arbeidet at de helt ignorerer kroppens signaler eller ikke legger merke til dem før det er for seint.

Andreassen understreker at selv om den enkelte ikke nødvendigvis opplever sitt arbeidsmønster som ubalansert eller problematisk, vil omgivelsene ofte være av en annen oppfatning. Faren er at man ikke reflekterer over ubalansen før skilsmissen er et faktum.

- For noen kan det også være ytre omstendigheter, som økonomiske behov eller sosialt press, som fører dem inn i en situasjon som gjør at de jobber svært mye i en periode. For enkelte kan dette imidlertid utvikle seg til et mønster, ved at man over tid kommer inn i en rytme og et tankesett som gjør at man fortsetter å jobbe like mye og betrakte jobben som like viktig, selv om behovene som utløste den store arbeidsmengden ikke er der lenger. Det finnes også en type periodearbeidsnarkomane, alt-eller-ingenting-menneskene som kan jobbe voldsomt i perioder og kjøre seg helt ut, for så å gjøre absolutt ingenting i perioder.

Tross flere hektiske år, kjenner heller ikke Siri Kalvig seg igjen i begrepet arbeidsnarkomani.

- Jeg blir faktisk litt provosert av begrepet. I en periode var jeg kanskje hekta på jobben, men jeg har aldri vært avhengig av den. Jobben har alltid vært en livsstil, og jeg synes i utgangspunktet ikke det er problematisk at man tar med seg jobben inn i fritida hvis man virkelig brenner og gløder for det man gjør. Jeg tror det er viktig å realisere sitt potensial, og jeg fant tidlig ut at vær, klima og energi var mitt talent. Det har jeg jobbet med på mine premisser. For meg har jobben alltid vært enormt meningsfull og lystbetont.

Da Kalvig ble mor, kom endringen i arbeidshverdagen av seg selv. Hun beskriver det som å plutselig bli en del av noe større. Nå er førsteprioriteten å være mer til stede for barna på 6 og 11 år.

- Folk kan snakke om tidsklemma så mye de vil, men jeg var mye mer sliten da jeg ikke hadde barn. Som mor er du faktisk nødt til å være opplagt - og det betyr at du både må spise riktig og sove nok. Sånne ting kom langt ned på lista da jeg jobbet som mest. Jeg lever mye sunnere nå enn jeg noen gang har gjort, sier hun.

I dag prøver Siri Kalvig å være hjemme til normaltid, og har også ambisjoner om å kunne gå hjem klokka ett
en dag i uka, for å ha alenetid og leksetid med den eldste datteren. Tiden mellom klokka 16.00 og 20.00 er reservert ungene. Da leser hun verken dokumenter, pensum, e-post eller tar mobiltelefonen. Om hun er på reise, representasjon eller holder foredrag, kan dagene fortsatt tidvis bli lange.

Flere styreverv innebærer også mye kveldslesning. Fordelen er likevel at hun flyter mye mer på rutine enn før, og at de kortere arbeidsdagene har tvunget henne til å arbeide mer systematisk.

- Det sier seg selv at man ikke greier å være like effektiv hele tiden når man jobber 80 timer i uka, og det tenkte jeg ikke på den gang. Men selv om jeg arbeider mindre nå, er det fortsatt slik at jeg grubler på jobben seint og tidlig. Jobben er min store lidenskap, sier Kalvig.

Selv om bevisstheten rundt overarbeid har blitt større, er lange arbeidsdager fortsatt et statussymbol i flere yrkesgrupper som medier, finansnæringen, advokatbransjen og IT. Schou Andreassen forklarer det høye arbeidsidealet med at dette ofte er konkurranseutsatte og konkurranseorienterte miljøer, med stort fokus på resultater og prestasjoner.

Mange og lange timer på kontoret blir ansett som den enkleste måten å oppnå dette på, og disse miljøene kan derfor skape grobunn for arbeidsnarkomani og kultivere fenomenet ytterligere.

- Det kan bli problematisk når den grenseløse personligheten kolliderer med det grenseløse arbeidslivet.

Da kan man risikere utbrenthet og måneder med kostbart sykefravær. Arbeidstakere som ikke klarer å sette grenser for seg selv, trenger både gode ledere og behandlere som kan hjelpe dem. I dag er arbeidsnarkomani et for løst begrep til at man har innlemmet det i diagnosesystemet vårt, sier Cecilie Schou Andreassen.

Hun mener det bør være et mål å få arbeidsnarkomani godkjent som diagnose, på lik linje med annen avhengig-hetsproblematikk. Det vil bidra til anerkjennelse og fokusere på rettledende og veiledende hjelpetiltak. I dag er heller ikke utbrenthet, en potensiell konsekvens av arbeidsnarkomani, godkjent som diagnose. I stedet gis det ofte diagnoser som er stressrelaterte eller knyttet til depresjon. Fordi noen får kroppslige symptomer av overarbeidet, ender man i enkelte tilfeller også opp med somatiske og psykosomatiske diagnoser.

John Christian Elden innrømmer at han ikke tenkte på hva slags rollemodell han var for sine 32 ansatte da han jobbet som mest. Han tror likevel det finnes andre bransjer der kravene er langt høyere enn dem han og hans medarbeidere møter i hverdagen.

- Vi har nok en mye snillere bedriftskultur hos oss enn det som for eksempel er vanlig blant forretningsadvokatene. Medarbeiderne våre har en ganske stor grad av frihet og lite forventningspress på fakturering så lenge de leverer kvalitet i arbeidet sitt. Jeg får i hvert fall gode tilbakemeldinger på akkurat det, sier han.

Selv har han også blitt flinkere til å dra veksel på de ansatte og skaffe seg pusterom i hverdagen.

- Jeg har ikke fått meg noen hobby, men jeg har i hvert fall blitt flinkere til å gå tur, og får med meg en god del middelmådige tv-serier. Jeg vet også at jeg har mulighet til å ta meg helt fri en dag dersom jeg skulle ha behov for det.

- Gjør du det, da?

- He-he. Ikke så ofte. Men jeg vet jeg kan.

- Hvordan har familien din opplevd arbeidsmengden din opp gjennom åra?

- Arbeidet mitt har nok først og fremst gått på bekostning av andre aktiviteter. Det har forhåpentligvis ikke gått ut over familien i for stor grad

- Vil kona di være enig i det?

- He-he. Det må du nesten spørre henne om. Eller - det må du kanskje spørre den forrige kona mi om...•

han@dagbladet.no