Øivind «Elg» Elgenes (52) må selge plater for å kunne besøke dattera si.

Tips oss 2400
Åttitallsbryllup: I august blir det 27 år siden 
Øivind og Svanhild formaliserte forholdet.

Åttitallsbryllup: I august blir det 27 år siden Øivind og Svanhild formaliserte forholdet.

Øivind Elgenes

Født: 13. februar 1958
Familie:
Gift med Svanhild Farstad. Fire barn: Live (26), Eirin (24), Gard (20) og Runa (18). Et barnebarn: Tyra (3)

Aktuell:
Ny plate «Storm»
Dette provoserer meg: Bløff
Verste egenskap: Sinnssykt uttålmodig
Beste egenskap: Kan improvisere
Ønsker meg mest: Mer tid til å gjøre alt jeg har lyst til
Redd for: Meg sjøl. Det er ikke noe annet å være redd for
Hva leser du: Pondus og Dagens Næringsliv Beundrer: Alle som klarer å leve livet sitt
Om du kunne reise tilbake i tid:
Til bronsealderen. Eller steinalderen.
Om ti år: Da bor jeg på en fjellgård sammen med kona og gode venner.
Barn ingen hindring: Hele familien hos fotografen i 1995.

Barn ingen hindring: Hele familien hos fotografen i 1995.

Øivind ble elg: Mobbenavnet på barneskolen var Elg, men da Dance With a Stranger skulle lanseres i Tyskland, plukket Øivind det opp igjen.

Øivind ble elg: Mobbenavnet på barneskolen var Elg, men da Dance With a Stranger skulle lanseres i Tyskland, plukket Øivind det opp igjen.

- Det må bare gå med denne plata. Jeg må bare tjene penger, ellers kommer vi oss ikke til Australia.

Øivind «Elg» Elgenes, den hårfagre vokalisten fra Dance With A Stranger, en av 80- og 90- tallets største salgssuksesser, tar et magedrag og nikker.

Kona hans, Svanhild, gjør det samme.

De er født på samme øy og har kjent hverandre mesteparten av livet. I godt over tretti år har hun gjort som Tammy Wynette, og stått sin mann bi. Gjennom storm og stille har hun vært der. Hun har sikret bakkekontakten når han har tatt av, og trukket ham opp når verden har gått ham imot. Og ved hjelp av vann, sjampo og anselige mengder balsam, har hun sørget for at artistens lange manke alltid er ren, blank og pen. Her bor de, i et nesten hundre år gammelt trehus, på øya Frei utenfor Kristiansund. Et sjarmerende og evigvarende oppussingsobjekt plassert i naturskjønne omgivelser et steinkast fra sjøen. Men hvorfor vil de til Australia?

- Jo, det er der eldstedatteren vår er, forklarer Elg.

Svanhild fortsetter:

- Hun studerer der, og da hun dro for et halvt år siden, sa hun at hvis vi ville treffe henne i løpet av de neste to åra, måtte vi komme dit.

- Det er langt og dyrt, og vi er mange, sier Elg.

- Så den nye plata mi «Storm» bør selge bra.

- Ja, sier Svanhild og ler høyt.

- Ellers har vi rett og slett ikke råd.

Elg knuser sigarettstumpen i askebegeret og legger den pent ved siden av de som allerede har lidd samme skjebne.

Svanhild gjør det samme.

Iblant er timingen bare perfekt. Som da Dance With A Stranger fikk sitt gjennombrudd. Året var 1988, og før dette var bandet nærmest en kultsak. De hadde sine tilhengere, var kjent for sine energiske opptredener, men verken for vokalist Øivind Elgenes, gitarist Frode Alnæs, bassist Yngve Moe eller trommis Bjørn Jenssen betydde det nevneverdige inntekter. Heller tvert imot.

- Ingen ville ha oss, så vi måtte finansiere innspillingen av den første plata sjøl. Vi tok opp lån, jeg tror det var 250000 kroner hver...

- Ja, det var det. Og det var mye penger, bryter Svanhild inn.

- Sinnssykt mye penger. Men plutselig ville alle ha oss, sier han.

- Men Ivar Dyrhaug trakk det lengste strået?

Elg nikker.

- Han laget et nytt plateselskap for oss og debutplata solgte 250000.

- Og det var mye for et norsk debutband, sier Svanhild.

- Ja, det var mye. Men vet du, sier Elg og lener seg fram over bordet.

- Hemmeligheten var at vi hadde enormt flaks med timingen. For akkurat da tok salget av cd-spillere av for fullt. Alle skulle ha dem, men det fantes ikke så mange plater som var tilrettelagt for det nye digitale formatet. Bortsett fra oss. Nidaros studios hadde nettopp investert i nytt utstyr, og det brukte vi. For første gang i Norge ble det produsert 60 hertz basslyd. Så alle butikker spilte oss.

- Plata deres ble brukt i butikker for å demonstrere formatets tekniske fortreffelighet?

- Nettopp, sier han og nikker tilfreds.

- Der fikk vi drahjelp så det monnet.

Det var også et annet element som spilte inn. I 1988 var «enkanal-staten» i ferd med å gå i oppløsning, men fremdeles var det de mektige menn og kvinner i det hvite huset på Marienlyst som bestemte hvem som skulle få en flying start på karrieren sin. Skulle du virkelig slå gjennom som artist i Norge den gang, måtte du på en eller annen måte komme deg ut til folket via NRK.

Og Dance With A Stranger siktet mot toppen. Mot selve Spellemannshowet. Tre og et halvt minutt på direkten i beste sendetid.

Før siste refreng av «Everyone Needs A Friend» var det gjort.

- Det var genistreken til Ivar Dyrhaug. At han klarte å få banket oss inn der. Da tok det helt av.

- Og da lå allerede det rykende ferske albumet rundt om i alle platebutikkene?

- Det var også Dyrhaugs fortjeneste. Det var så timet så det kunne få blitt. Så begynte et sinnssykt kjør som jeg ikke husker noen ting av. Ha ha!

- Nei, vi skjønte ikke så mye av det, sier Svanhild.

- Vi hadde et Norgeskart som vi satte knappenåler i for å vise hvor vi hadde spilt. Men etter en stund så det ut som om noen hadde skutt på det med hagle. Vi var overalt. Helt i starten spilte vi praktisk talt hver eneste kveld og vi dro inn sinnssykt med penger.

- Så du var egentlig rik?

- Vi solgte cirka en million plater totalt, men etter 25 år satt jeg igjen med...tre- fire millioner kroner?

Han ser spørrende på sin kone, som trekker på skuldrene.

- Vi har aldri regnet på det, kanskje det kunne vært interessant å gjøre en gang, sier hun.

Til tross for at de er født minst ti år for seint, kaller ekteparet Elgenes/Farstad seg gamle hippier. Før de bestemte seg for å starte en familie, reiste de rundt i USA. Fra nord til sør, fra øst til vest. De var også innom en hippiekoloni på Hawaii, og falt for den antimaterialistiske livsstilen. Hippiene hadde i tillegg god tid til barna sine. Det appellerte også. Ja, Elg går så langt som å si at familiesituasjonen hadde vært en ganske annen hvis ikke Svanhild var klar for en hjemmetilværelse.

- Jeg har veldig fin luktesans når det gjelder kvinnfolk, sånne som passer på unger og de greiene der. Svanhild hadde ikke fått lov til å få så mange unger med meg hvis hun ikke var hjemmeværende.

- Ikke fått lov? Er du ikke redd for å erte på deg mange kvinner nå?

Elg trekker på skuldrene.

- Det driter jeg i så fall i.

- Hvis situasjonen hadde vært omvendt, hadde du gått med på å være hjemme?

- Å være hjemmeværende far med unger må da være helt ypperlig, sier han.

- Det var uansett ikke noe problem, for jeg ville nå være hjemme, sier Svanhild.

- Vi bodde et par år nede i Oslo og så på alt styret som var forbundet med å ha barn og jobbe samtidig. Så vi valgte å flytte ut av byen. Til et gammelt hus og til gamle-måten å leve på, sier hun.

Elg begynner å si noe, men stopper brått opp.

- Se der! sier han og peker.

For å understreke idyllen - som på stikkord - står den der: En rådyrkalv med store, våte øyne. Den løfter hodet, ser seg rundt, før den rusler sakte rundt hushjørnet.

Elg forteller at det går noen pensjonerte sirkuslamaer på beite på den andre siden av bukta. Og at de på finværs-kvelder setter seg ned og speider utover mot den synkende sola. Han mener at det er et bevis på at også dyr kan nyte en fin solnedgang. Hvis de da ikke bare sitter og lengter hjem til Sør-Amerika.

Elg er tilbake igjen. Han snakker om sin manglende interesse for statussymboler. Hvis en interiørarkitekt skulle beskrevet familiens hjem med tre ord, ville de garantert vært funksjon, funksjon, funksjon.

- Hvis du ser deg rundt, så er det ikke mye som er kjøpt her inne. Det har vi fått, den har vi fått og den har vi fått, sier Elg og peker på henholdsvis et bord, en benk og på komfyren.

- Folk kjøper jo nytt hele tiden. Sofa, nei, det har vi aldri kjøpt, sier Svanhild.

- Vi tar imot fra folk og gir tilbake. Jeg har tro på det store kretsløpet. Å gi og å få.

- Er dere miljøvennlige på andre måter?

- Å ja! Selvfølgelig, sier Elg.

- Alle fire ungene brukte tøybleier, sier Svanhild.

- Er ikke den yngste født godt innpå nittitallet?

- Det stemmer, sier Elg igjen og smiler skrått.

- Det gikk i tøybleier, ja. I flere år var jeg kretsmester i å vaske dritt.

Selv om de ikke sier det direkte, har parets miljø-bevissthet også en annen årsak. Den siste tiden har det vært skrevet mye om økonomien til kunstnere uten fast lønn. Hvordan de har trasket mer i korridorene hos NAV enn på røde løpere. Elg kjenner også følelsen av å være stein blakk.

«Dømt for hasjsmugling» sto det over to sider i VG den 26. oktober 2004.

- Helt idiotisk, sier Elg og rister på hodet.

- Snakk om storm i et vannglass.

Elg og Svanhild hadde vært på weekendtur til Amsterdam. Der hadde de gjort som de fleste turister gjør. De hadde sett på vindmøller og tulipanmarkeder, ruslet langs de mange kanalene, og selvfølgelig: Sjekket nærmere ut fenomenet «coffeeshop». Det er en bar der det selges kaffe - og hasj. Fullt lovlig i Amsterdam. På Gardermoen ble de ønsket velkommen hjem av en

tjenestevillig narkotikahund, og tollerne beslagla 0.3 gram lommerusk i form av hasj.

- Tolleren sa at vi neppe kom til å høre noe mer om saken, i verste fall ville jeg få en liten bot. Men så klarte de altså å dømme meg, sier Elg oppgitt.

Svanhild rister på hodet.

14 dager betinget fengsel og to års prøvetid er kanskje ikke så mye å bekymre seg over, men for artisten fikk det svært alvorlige konsekvenser.

- Det var jo for å ta meg.

- Å statuere et eksempel?

- Ja. At jeg som popstjerne ikke måtte tro at jeg kunne gjøre som jeg ville. Jeg mistet en hel haug med jobber, ja, dommen gjorde at jeg holdt på å gå konkurs. Jeg mistet flere kirkekonserter og masse oppdrag for næringslivet. Det var også en turné med Rikskonsertene på gang, men siden det var en skoleturné og man ønsket å ha null-toleranse for sånt, endte det med full krasj, sier han og tenner seg en røyk, trekker ned og tenker seg om.

- Det endte med at jeg fikk en telefon der jeg ble oppfordret til å si at jeg var imot alt. De ville jeg skulle si: Jeg angrer, jeg angrer, jeg angrer ...

- Hva sa du?

- Glem det!

- Og så mistet du alle jobbene?

- Ja. Men hva skulle jeg gjøre? Å stå der og bløffe foran alle ungene var helt utenkelig. Jeg fikser ikke bløff.

- Er det på tide å legalisere hasj?

- Jeg vil ikke være en forkjemper for sånt, men jeg ser verdien av drogen i medisinsk sammenheng. Det betyr ikke at jeg mener ungdom skal begynne å røyke. Jeg har sagt til barna mine at de må holde seg unna alt sånt.

- Det største problemet med hasj er at det er forbudt?

- Det er vel egentlig det, ja. Som sosial greie er jo hasj ti ganger mer vennlig enn alkohol.

- Hva slags erfaring har du med annet dop?

- Herregud, jeg kjenner jo til det. Ja, jeg har så mye energi at det var en periode folk var sikker på at jeg gikk på kokain. Men det kan jeg garantere at jeg ikke gjør.

- Mens prisen på dop blir stadig lavere, blir tilgjengelig-heten stadig større. Hvordan tror du livet ditt hadde blitt hvis du var tjue i dag?

- I forhold til dop? Jeg tror ikke prisen er så viktig, og tilgjengeligheten har alltid vært stor. Det handler om valg. Men hvis ungdom i dag ikke skjønner at for eksempel metamfetamin er skummelt, er det virkelig noe alvorlig galt, sier han.

Men hva gjorde så artisten og familiefaren da forventede inntekter forsvant så brått? Han forteller at på det verste var årsinntekten nede i vel hundre tusen kroner. Hvis det ikke hadde vært for gode venner, kunne det gått riktig ille. Det var tid for å gjøre noe drastisk.

- Vi måtte tenke annerledes. Vi måtte rett og slett ut for å tjene penger, sier Svanhild.

- Så vi fylte opp bilen med utstyr, booket opptredener på steder der jeg fikk to femti i honorar og dro av gårde, sier han.

- Ja, vi kjørte land og strand rundt, sier Svanhild.

- Hun hadde lært seg det med lyd og tok seg av alt det praktiske, mens jeg spilte og sang. Jeg måtte opprette firma og utbetale henne lønn.

- Ja, så det kom faktisk noe positivt ut av dette også, sier hun.

- Sakte, men sikkert jobbet vi oss oppover, og det slår ut for fullt på den nye plata, sier Elg.

På gulvet i stua, foran et par velbrukte chesterfieldstoler, står en imponerende stabel kartonger. De inneholder 750 eksemplarer av albumet «Storm». I tillegg til vanlig butikksalg og nedlasting, selges albumet via hjemmesiden til artisten. Da han jobbet med Dance With A Stranger, sto kollega Alnæs for melodiene, mens Elg tok seg av tekstene. Men hele tiden skrev han låter på si.

- Tar du bilder, setter du dem i album og de er liksom ferdige. På samme måte må man nesten spille inn låter for at de skal bli helt ferdige. Hvis ikke bare fortsetter de å surre rundt, sier han og legger til at den eldste av låtene på albumet har «surret rundt» i 32 år.

- Tittellåten er allerede en gjenganger i Reiseradioen?

- Ja, den ble a-listet med en gang i NRK.

- Så framtida ser ikke så mørk ut?

- Nei. Men hvis det ikke skulle gå, så har jeg en backup. Det er alltid viktig å ha en backup.

Øivind Elgenes vokste opp i Kristiansund, og mens de andre gutta sloss om å være cowboy eller sheriff, skal du ikke se bort fra at unge Øivind valgte rollen som stolt indianer. Folk som kjenner ham godt sier at han har tatt dette med seg inn i voksenlivet, og beskriver ham som en ekte indianer i hjerte og sjel.

- Det er fordi jeg er en kriger. Fordi jeg sier fra om ting og er ærlig, tar ansvar for mitt eget liv.

På den innerste kjøkkenveggen er det hengt opp utallige familiebilder. Men midt i denne fargerike kollasjen skiller et bilde seg ut. Et stort portrett av en gammel indianer. Ansiktet er furet, blikket stolt.

- Han var en god venn av meg. Bestefaren hans kunne fortelle at alle medisinmennene i Nord-Amerika møttes en gang på 60-tallet fordi de så hva som var i ferd å skje med jorda. Da begynte de å jobbe med å be jorda si fra.

- Si fra?

- Ja. Tenk deg hvis du som menneske hadde blitt utsatt for det samme som vi utsetter jorda for, hadde ikke du også reagert? sier han, men venter ikke på svar:

- Mange tror at alle naturkatastrofene i nyere tid kan sees i det perspektivet.

- Hva tror du?

- Jeg tror det blir en interessant tid. Heftig, men interessant.

- Hvordan er ditt forhold til kristendommen?

Elg tenker seg om et par øyeblikk. Tar en slurk kaffe.

- I Fadervår heter det «led oss ikke inn i fristelse, men frels oss fra det onde». I den ene setningen manipuleres enkeltmennesket fra å ta ansvar for sitt eget liv. Det må være den mest geniale negasjonen i verdenshistorien. Jeg tror at Gud er rundt oss, i alt som lever og alt som er, sier han, og legger til at det ikke er i kirken, men ute i det fri han føler Guds nærvær. Han er også ganske sikker på at livet ikke slutter med døden.

- Jeg tror jeg har vært her på jorda mange ganger før. Jeg har en følelse av å ha vært en lysbærer.

- En hva for noe?

- En lysbærer. En kriger som skulle passe på varmen, sier han og forklarer: For mange, mange år siden, den gang vi alle var jegere og sankere, måtte vi ha en måte å transportere ild på. Så da fylte man en skinnsekk med tørr sand som man gjemte glørne fra bålet i. Gikk ilden ut, gikk det dårlig for hele stammen. Så det å være lysbærer var en stor og ansvarsfull jobb.

- Hvorfor tror du du er her nå?

- Det blir kanskje litt speisa, men jeg tror jeg er kommet hit for å synge.

- Det kommer du til å fortsette med?

Elg smiler.

Svanhild gjør det samme.

- Absolutt.•eal@dagbladet.no
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør