Hvorvidt dette bygger opp under eller svekker troverdigheten til Mons Kallentofts bøker, er kanskje en smakssak. Det som ikke er en smakssak er forfatterens hang til svulstige formuleringer og en overinnpakket krimintrige som egentlig er ganske banal. Spredt ut over 500 sider får den en slags pondus som ikke står helt i stil med plottet.

Mons Kallentoft bruker samme mal som sin kollega Johan Theorin. Årstidene danner bakteppe for historiene, selv om han har plassert bøkene i sekvensen vinter, sommer, høst og vår. Linköping med omegn er alltid åstedet, og denne gangen kretser handlingen rundt et gammelt slott, som nylig ble solgt fra familien som hadde eid det i generasjoner til en oppkomling av en forretningsadvokat.

Men ikke lenge etter overtakelsen blir advokaten funnet død i vollgraven. Malin Fors, som nettopp har flyttet fra mann og datter i affekt etter en fyllekule, blir igjen sentral i etterforskningen, selv om hun til tider er mer opptatt av å drikke tequila enn å konsentrere seg om jobben. Hennes mentale og fysiske forfall er en sentral del av bokas handling, og er til tider en mer interessant studie enn selve kriminalintrigen.

Fors og kollegene fatter raskt mistanke mot slottets tidligere eiere, den fine Fågelsjö-familien — representert ved 70-årige grev Axel og hans to voksne barn, sønnen Fredrik og datteren Katarina. Spesielt greven velger å holde avstand til politiet, det ligger under hans verdighet å forholde seg til ordensmakten på denne måten. Likevel får han snart grunn til å mene det motsatte.

Det blir aldri mer enn sånn måtelig spennende, og selv de små vriene på slutten klarer ikke å forandre på oppfatningen av at dette er ikke er krim av beste merke.