Dette er en reportasje om å dra til helvete.

Tips oss 2400
Hell stasjon i dag: Togekspeditør på Hell, John Kåre Røste, ser togene komme, han ser togene gå. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Hell stasjon i dag: Togekspeditør på Hell, John Kåre Røste, ser togene komme, han ser togene gå. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Delta i konkurransen

• Norges fineste, styggeste elle morsomste postkort? Send det til oss!

• Merk eposten med «Postkort» og send til oss på 2400@db.no eller mms til 2400 (ingen merking) Du kan også sende kortet i posten til Dagbladet Magasinet, PB 1184 Sentrum, 0107 Oslo.

• De kuleste postkortene premieres med en bok av Andreas Viestad.

• Husk å skrive hvor postkortet er fra.
Brukt på Hell: Elisabeth Flekstad Johnsen med sønnen Ole Adrian og søsteren Trine med datteren Sofie. Sammen sørger søstrene for liv på Hell stasjon med bruktbutikken Stasjonsboden. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Brukt på Hell: Elisabeth Flekstad Johnsen med sønnen Ole Adrian og søsteren Trine med datteren Sofie. Sammen sørger søstrene for liv på Hell stasjon med bruktbutikken Stasjonsboden. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Tradisjonsrikt: Signaltelegrafen fra 1854 er fortsatt i bruk (bildet øverst). Og venterommet lukter historie. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Tradisjonsrikt: Signaltelegrafen fra 1854 er fortsatt i bruk (bildet øverst). Og venterommet lukter historie. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Ensom jobb: - Ja, jeg sier det, du må trives i ditt eget selskap, sier togekspeditør John Kåre Røste på Hell stasjon. To ganger i timen passerer det tog her. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Ensom jobb: - Ja, jeg sier det, du må trives i ditt eget selskap, sier togekspeditør John Kåre Røste på Hell stasjon. To ganger i timen passerer det tog her. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Oslo, 20100629
Bildetekst: Hell stasjon. Postkort sommerserien.
Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Oslo, 20100629 Bildetekst: Hell stasjon. Postkort sommerserien. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Hell-turister: Susan og Mark Krell og datteren Joanna fra Michigan har kommet for å ta bilde av skiltet på Hell.  Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Hell-turister: Susan og Mark Krell og datteren Joanna fra Michigan har kommet for å ta bilde av skiltet på Hell. Foto: Agnete Brun / Dagbladet

Værmelding for Hell

I dag I morgen Torsdag Fredag
SkyetLett regnLett regnLett regn10°

annonse
Les alle postkortsakene: www.db.no/postkort

Der ligger den, altså,
Hell stasjon. 3,9 meter over havet, 31,54 kilometer fra Trondheim sentralstasjon. Det står HELL med store, svarte bokstaver over inngangen til den okergule trebygningen, vi kan høre suset fra E6, og fra saga som går og går på sagbruket bak togstasjonen. Noen sykler er parkert i et skur, ei grå kasse med strøsand står inntil veggen og «Russ 2010 er super» står skrevet med gul tusj i den røde telefonkiosken. Man skulle jo ikke tro det, men her ble et av Norges mest solgte postkort skapt.

Postkortet fra Hell stasjon har solgt rundt 1,5 millioner eksemplarer, noe som gjør det til det mest populære kortet som Aune Forlag har gitt ut gjennom tidene.

Fotografiet er tatt i 1964, men ikke alt er helt som det ser ut til. Den flammende solnedgangen i bakgrunnen er hentet helt fra Afrika.

Nå er de brune benkene på venterommet tomme, og et tog har forlatt perrongen.

Men vent, det er faktisk liv på Hell stasjon.

I stasjonsmesterens gamle kontor og kjøkken ligger Stasjonsboden, en nyåpnet bruktbutikk med porselensservise, hekleduker, gamle skap og et puslespill av

Charles og Diana. Dessuten et fuglereir i lufteventilen - med lystig kvitring. Butikken drives av søstrene Elisabeth og Trine Flekstad Johnsen. De er henholdsvis

førskolelærer og markedskonsulent, men hver lørdag åpner de Stasjonsboden.

- Gamle møbler har en sjarm du ikke finner i nye

møbler. De har en historie å fortelle, sier de.

- Hvilke historier?

- Vi hadde en barneseng fra 50-tallet, med hjul av tre, og den hadde visstnok tilhørt Norges første naken-

modell. Men den er solgt.

Hell er et tettsted i Stjørdal kommune i Nord-Trøndelag. Her bor det rundt 1400 personer, og her har søstrene vokst opp, 200 meter fra stasjonen. De husker seine kvelder med dødball på lekeplassen, søndagsskolen som lå over bakeriet, og de husker brura.

- Det er mange som har sett brura. Flere av naboene mine har sett henne, sier Elisabeth.

- Brura?

- Det sies at de kjørte ned mot Hell i hest og vogn på bryllupsdagen, så krasjet de i fjellet og hun døde. Hvis det er litt yr og tåke, kan man se henne, med slør og hvit kjole. Da jeg var liten, holdt jeg alltid hånda foran øynene når vi kjørte forbi fjellet, for ikke å se henne.

Det er jo ikke til å komme unna at navnet har vært

heldig for Hell. Og da tenker vi først og fremst på den engelske betydningen.

- Hvorfor heter stedet Hell?

- Jeg tror det har noe med bratt fjell å gjøre. Du får sjekke Wikipedia.

Og der står det: «Navnet Hell kommer fra det gammelnorske ordet hellir, som betyr overheng».

- Hell hadde ikke vært noe annet enn ei hvilken som helst bygd, med rolig familieliv, hadde det ikke vært for navnet. Og flyplassen. Begge deler gjør at det kommer turister hit, sier Trine.

Det er særlig ett skilt som trekker turister til Hell, og det vises også på postkortet. Over inngangsdøra til godshuset ved stasjonen står det:

«HELL GODS- EXPEDITION».

Dette er den gamle skrivemåten for godsekspedisjon, men på engelsk blir det altså Guds ekspedisjon. Nærmere forklaring overflødig.

- Mange kommer hit bare for å ta bilde av det skiltet. Det stopper turistbusser her. Og var det ikke noen som giftet seg her, i svart brudekjole?

Jo da, det var det. Hanna Røskaft og John Fryer, hun trønder, han brite, tok «a train to Hell», som de sa, og giftet seg 06.06.06 på Hell stasjon. «Vi er ikke satanister. Vi synes bare datoen er morsom», sa de til VG den gangen.

Som om ikke det var nok, i 1994 fikk et nygift par fra Newcastle påspandert en ny bryllupsreise til nettopp Hell, etter at den første bryllupsreisen endte i et, ja, rent helvete i Portugal, med tette toaletter, en hotellheis som sto og varmtvannsbeholdere som eksploderte. Dette leste Braathens SAFEs sjef i Newcastle om i lokalavisa, og han spanderte en ny bryllupsreise til Hell, med denne forklaringen: «Når det glade paret hadde opplevd det vonde helvetet, skulle jeg sannelig sørge for at de fikk oppleve det gode helvetet også».

På Værnes ble paret møtt av 15 musikanter og en 58-modell Chevrolet som kjørte brudeparet til Hell stasjon, der de skulle få stempel i passene som bevis for at de hadde vært på «Honeymoon in Hell». Da de steg ut av limousinen på stasjonen uttalte brudgommen Paul: «This is just like heaven».

«Tog fra Trondheim til Steinkjer ventes på spor tre», spraker det over høyttaleren. Så vidt vi kan se, er det ingen andre enn togekspeditør John Kåre Røste (49) som venter. Han har blå uniform med blanke knapper og sitter alene inne på stasjonen foran et stort panel med blinkende hvite og røde lys som viser signalene på sporene. Rundt ham er det grå linoleum, en hvit kjøkkenkrok

og en svart flatskjerm.

- Hell station, ja, sier han på engelsk.

- Det er en spesiell stasjon. Før kom turister hit ens ærend fra flyplassen for å få stempel i passet sitt fra Hell. Det går ikke lenger.

Stasjonen ble bygget i 1881. Fra 1976 ble den fjernstyrt fra Trondheim, men den var fremdeles betjent for billett-salg og godsekspedisjon. I 1992 ble Hell ubemannet.

- Og den var ubetjent helt til det kom nye regler 13. desember 2009, og da måtte det være folk her dagen etter. Da måtte vi ha en trafikkstyrer her, sier Røste.

Bestefaren hans jobbet på banen. Faren jobbet på banen. 19 år gammel begynte Røste på banen, han også. Som banereparatør. Til vanlig er han hovedlærer

i Jernbaneverket, men nå altså midlertidig trafikkstyrer på Hell.

- Jeg stiller signalene for togene som kommer, slipper dem inn og ut, og så snakker jeg i høyttaleren. Det passerer cirka to tog i timen. Da trykker jeg inn to knapper. Og det er alt jeg gjør.

Han snur seg.

- Og vet du hva vi fortsatt bruker? Denne her!

Han peker på et gammelt, lite trebord som er skrudd fast til veggen, med en svart knapp og en rød knapp på.

- Den er fra 1854, og den bruker vi fortsatt, i 2010! Det er en signaltelegraf. Jeg sender et morsesignal opp til stasjonen på Kopperå, og der sitter en mann som sender morse tilbake. Og hvis signalet ikke kommer fram, er det noe galt med vekslerne langs veien. Og den er fra 1854! Tenk det. Det er jo en museumsgjenstand!

Ut vinduet kan han se tre par rustne spor som strekker seg i hver sin retning, mot Trondheim, Stjørdal og

Meråker, før de forsvinner rundt svingen.

- Spor 1 er harrysporet. He-he! Nei, det bare fant jeg på nå. Det er de som skal til Sverige for å handle.

I tomrommet mellom togpasseringene har han ikke så altfor mye å gjøre.

- Nei, det kan bli lange dager. Jeg er jo her helt alene, sier Røste.

- Og er det én ting jeg sier til aspirantene mine, så er det: «Du må trives i ditt eget selskap».

Så forteller han om den sommeren han jobbet på en stasjon på Saltfjellet. På en stasjon der togene ikke stoppet. Så der satt han, dag ut og dag inn, i tre uker, og det var ikke folk å se, ikke et eneste menneske. Bare togene som rullet forbi.

- Og der gikk det bare fire tog om dagen. Så gikk jeg og la meg, sto opp igjen, og så var det det samme om igjen. Ja, jeg sier det, du må trives i ditt eget selskap.

Det blinker i et lys på panelet.

- Der kjæm dæm.

Røste går ut til toget, noen går av, og han viser et rundt, hvitt skilt med en grønn sirkel. Så går han inn igjen, og setter seg foran de blinkende lysene.

- Ja da, det vart liv igjen på Hell.

Men hva sier de to søstrene i bruktbutikken når de er

i utlandet og skal forklare hvor de kommer fra?

- I'm from Hell.

- Og hvordan reagerer folk da?

- Nei... De hever nok et øyebryn. For oss er det så naturlig, men det er jo artigere å si at du kommer fra Hell enn fra...Valdres.

En familie på tre fra Michigan, USA, bytter på å stå under skiltet «HELL GODS- EXPEDITION» mens de tar bilder av hverandre. Hvordan havnet så Susan og Mark Krell og datteren Joanna her?

- Vi hadde en utvekslingsstudent hos oss for 30 år siden, og han er herfra. I dag kunne han ikke være sammen med oss, så han sa: «Her er nøklene til bilen min.

Go to Hell», sier Mark.

Og resten av samtalen må vi gjengi på engelsk.

- So, now that you've been there, what do you think of Hell?

- Well, it's a bit more pleasant than we expected.•

jog@dagbladet.no