— JEG FÅR PULS I 120. Blodet banker i hodet, jeg roper, banner og kommanderer. Og når jeg først er i gang, greier jeg ikke å slutte ...

«Marit» fikler med gifteringen og forteller om møtet med fastlegen sin for to år siden, da hun etter år med skam og fortvilelse la familiens mørkeste hemmelighet på bordet. Hele livet hadde Marit regelmessig eksplodert for den minste ting. Nå var sinnet i ferd med å ødelegge hele familien. Hjemme gikk barna på tå hev.

Ofte endte den høylytte kjeftingen hennes med at hun tok tak i dem i sinne. Minstegutten reagerte med å trekke seg tilbake og forsøke å gjøre seg usynlig. Jenta svarte med raseri og nektet å la seg irettesette. Det gjorde bare Marit enda sintere. Men nå hadde ektemannen gjennom 25 år gjort det klart at han ikke orket mer.

Hvis hun ikke forandret seg, kom han til å forlate henne for godt.

I 1998 BLE DET UTVIKLET en egen sinnemestringsmodell for menn ved avdeling Brøset ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Men da Grete Ystgård og Anne Meisingset begynte å jobbe med gruppeterapi for menn for tre år siden, la de snart merke til et påfallende mønster:

I mange av samtalene kom det fram at volden i parforholdene gikk begge veier. Flere av de voldelige mennene fortalte at de hadde kvinnelige partnere som også slo.

— Kvinner ser ofte på seg selv som omsorgspersoner. Når deres egen aggressive atferd går ut over dem de er aller mest glad i, blir opplevelsen av å være voldelig ekstra skremmende og belastende. Det er trolig også grunnen til at vold blant kvinner er mer stigmatiserende og tabubelagt enn vold blant menn, sier psykiatrisk sykepleier Grete Ystgård.

Våren 2008 startet Ystgård og Meisingset landets første offentlige polikliniske tilbud for kvinner. Fra at kvinners voldsbruk nærmest var et ikke-fenomen, henviser hjelpeapparatet i dag like mange kvinner som menn til St. Olavs. Siden starten har det offentlige hjelpeapparatet i Trøndelag henvist over 70 kvinner til Brøset. 30 av dem har tilfredsstilt inntakskriteriene og gjennomgått det halvårige sinnemestringskurset på 30 gruppetimer.

— Tallene vil nok overraske mange. Men at kvinner også blir sinte er ikke nytt, selv om kurstilbudet er det. Mørketallene er trolig store. Samtidig er det mulig at høyere krav til fulltidsarbeid, omsorg for barn og mange arbeidsoppgaver i og utenfor hjemmet gjør at fenomenet øker blant kvinner, mener Meisingset.

— JEG BLE OVERRASKET da jeg så hvor sint hun kunne bli. Det skjedde flere ganger tidlig i forholdet, og bekymret meg virkelig.

«Stig» ser alvorlig bort på «Ingrid», som sitter ved spisebordet med beina krøllet opp under seg. Det unge paret har vært sammen i tre år. Den nye leiligheten rett utenfor Trondheim sentrum er stilrent innredet i duse naturtoner med familiefotografier på veggene. Det er ingenting som vitner om scenene som har utspilt seg her de siste åra.

Det kunne starte med en bagatell. Og ende med at Ingrid knuste ting og brølte ut de styggeste skjellsordene hun kunne komme på. De hun visste såret aller, aller mest.

Da raseriet eskalerte, begynte hun også å slå. I bordet og i veggen. Etter hvert slo hun også Stig. En gang langet hun så kraftig ut at hun kløyvde leppa hans. For Stig var likevel episoden der Ingrid slo seg selv så hardt med en lysestake at hun besvimte og måtte kjøres til legevakta, den aller mest dramatiske. Det var da han skjønte at de ikke kunne fortsette slik.

Ingrid innrømmer i dag at hun bevisst sa ting for å provosere. Hun ville at Stig skulle bli sint. Innerst inne trodde hun ikke at hun fortjente ham. At det uansett bare var et tidsspørsmål før han ville forlate henne.

— Jeg skjønte ikke hvorfor jeg reagerte som jeg gjorde. Jeg hadde det egentlig bra, og jeg visste på sett og vis hva jeg gjorde da jeg gjorde det. Men jeg visste ikke hva som utløste det. Jeg visste ikke at jeg hadde et sett med veldig negative leveregler, sier hun.

INGRID OG MARITS HISTORIER førte dem begge til det frivillige sinnemestringskurset på Brøset, der de for første gang oppdaget at de ikke var alene om å ty til fysisk eller psykisk vold i hverdagen. De er i alle aldrer og kommer fra ulike sosiale lag. Felles for dem alle er at atferden deres rammer partneren og barna — men også at de har innsett at ansvaret hviler på dem selv. Høy grad av motivasjon er den viktigste forutsetningen for å få plass på kurset. Det betyr også at kvinnene må ha et dagligliv uten for tung tilleggsproblematikk, som for eksempel rusproblemer, eller at de står midt oppe i en skilsmisse eller er uten bosted. Man trenger fokus og overskudd for å gå løs på en så omfattende endring i livet.

I løpet av de seks månedene kurset varer jobber gruppedeltakerne med tanker, følelser og helt konkrete utfordringer som kvinnene møter i sin egen hverdag. Brøset-modellen tar utgangspunkt i kognitiv atferdsterapi, som ser på sammenhengen mellom tanker, følelser og atferd. Kvinnene skal se at det er mulig å forandre hverdagen. Motivasjonen for å fortsette er at de oppdager nye måter å mestre problemer og få ut frustrasjon på.

I løpet av kurset går de grundig igjennom egne voldsepisoder, og lærer å identifisere såkalte risikosituasjoner. De blir også oppmerksomme på at de ofte automatisk tenker negative eller irrasjonelle tanker, og lærer å stille spørsmål ved om de mistolker eller overdriver situasjonen. Ofte er dette, sammen med et dårlig selvbilde, med på å utløse volden.

MARIT HAR VÆRT SINT så lenge hun kan huske. «Bortskjemt» kaller hun det, vant til å få viljen sin i alt. Da hun var liten bestakk de eldre søsknene henne med godteri for å blidgjøre henne, og dermed unngå at moren deres kjeftet og smalt. De sa at Marit hadde arvet morens temperament. Faren kjeftet ikke. Han trakk seg som oftest unna. Var det virkelig ille, brukte han riset.

— Gjennom kurset oppdaget jeg fort at mye av sinnet mitt ble utløst av stress, og jeg har derfor begynt å planlegge hverdagen bedre for å unngå de åpenbare risikosituasjonene. Jeg gjør for eksempel klart tøy og skolesekker kvelden i forveien, og står heller opp et kvarter tidligere for å ha litt tid alene til å våkne på. Jeg vekker ikke ungene før jeg har smurt matpakkene deres og har tid til å konsentrere meg om dem. Nå hender det til og med at vi har tid til å lese litt eller se på barne-tv før vi forlater huset om morgenen, sier Marit.

Hver søndag setter hun og mannen seg ned med en ukekalender for hele familien. De går gjennom den kommende uka i detalj over et glass vin, fordeler oppgaver og tar høyde for hans mulige overtid — og har samtidig en hyggelig stund sammen. Marit sier de generelt har blitt flinkere til å kose seg sammen, og at de aldri legger seg som uvenner lenger.

Det betyr ikke at Marit er i mål. Etter at hun var ferdig på sinnemestringskurset rundt juletider, takket hun ja til tilbudet om oppfølgingskurs. Det er godt å ha noen å diskutere med.

— Jeg blir fortsatt sint, men er blitt mye flinkere til å trekke meg ut av situasjonen og ta meg en timeout på soverommet. Da hender det jeg slår litt i madrassen og banner for meg selv, eller at jeg går meg en tur. Etter å ha tenkt meg om en stund, kan jeg komme tilbake og håndtere situasjonen. Jeg har også blitt mye flinkere til å forklare barna ting. Før ga jeg bare ordrer. Når jeg ser tilbake, er jeg egentlig overrasket over at jeg ikke har skjønt mye av dette tidligere. Det gjør vondt. Jeg har påført ungene mye smerte på grunn av sinnet mitt.

MÅLET MED SINNEMESTRINGSKURSET er at kvinnene skal slutte med alle former for vold. Med vold menes «enhver handling rettet mot en annen person, som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får den personen til å gjøre noe mot sin vilje eller slutte å gjøre noe den andre vil» (Per Isdahl).

Definisjonen tar høyde for at kursdeltakerne ikke alltid anser seg selv som den voldelige part. Noen har opplevd vold i egen barndom, og ser på seg selv som ofre som er berettiget til å bruke vold i vanskelige situasjoner.

Ifølge Meisingset og Ystgård er også stress en typisk sinneutløsende faktor for begge kjønn. Menn blir generelt mer voldelige av alkohol, mens enkelte kvinners reaksjonsmønster forsterkes under PMS.

— Damer slår kanskje ikke like hardt som menn, og de fysiske skadene er derfor ikke like store. Men kvinners vold er like krenkende, ydmykende og ødeleggende for familien som menns vold. Det er mønsteret som skader. Derfor burde det definitivt vært et like stort tilbud til kvinner som til menn, sier Meisingset.

Selv om pågangen til kursene har økt, har ikke ressursene gjort det. I dag er det to hele stillinger fordelt på fire personer som er dedikert til kursene. Grete og Anne skulle gjerne sett at de fikk en stilling til.

— Så langt har vi ikke ventelister som er lengre enn et halvt år. Men dersom pågangen fortsetter som nå, og vi ikke får økt ressursene, vil vi komme i en situasjon der vi må begynne å sile folk. Det betyr i praksis at vi må plukke ut de aller verste tilfellene. Det ønsker vi ikke. Jo tidligere vi kan komme inn i prosessen, jo lettere er det å skape endring, sier Grete.

I LEILIGHETEN UTENFOR Trondheim sentrum skjenker Stig vann i skinnende glass og skyver jordbærkurven og sjokoladekjeksene over bordet. Han møter Ingrids blikk, holder det lenge. De smiler. Det er nesten ingen som vet hva de har vært gjennom. Både Ingrid og Stig har respekterte stillinger i byen. De er ressurspersoner som andre vender seg til. Like lite som venner og kolleger ville ha trodd at Ingrid kunne bli så sint som hun ble, like lite ville de trodd at Stig gang på gang ville finne seg i utbruddene hennes. Stig er ingen myk mann med dårlig selvtillit som har problemer med å sette ned foten. Han visste bare at Ingrid hadde så mange andre gode kvaliteter.

— Jeg har aldri følt skam over at jeg som mann sto i en slik situasjon. Tvert imot. Jeg har følt meg sterk. Jeg har hele tida visst at jeg kunne gå, og hatt en iboende tro på at det var min opplevelse av situasjonen som var riktig. Men jeg trodde også at hun kunne endre seg, selv om jeg ikke helt visste hvordan det skulle skje, sier han.

Kranglene kunne holde på i timevis. Stig karakteriserer dem som ekstremsituasjoner. Etterpå var begge helt utslitte. Når de våknet neste morgen var ingen av dem særlig lystne på å ta opp det som hadde skjedd.

Når de ellers snakket om episodene, refererte Ingrid som regel til sin egen oppvekst. At det var vanlig å oppføre seg slik, at det var han som kom fra en forknytt familie. Hun beskrev også det fysiske raseriet som en følelse av å være i et svart hull — et sted der hun sluttet å tenke på hva hun sa og gjorde. Det gjorde at Stig følte seg lite komfortabel med å legge seg ved siden av henne etter en stor krangel. Var det virkelig slik at hun ikke visste hva hun drev på med, at alt bare var svart? Og hvis det var slik, hva var hun egentlig i stand til å finne på da?

ST. OLAVS EGNE UNDERSØKELSER blant partnerne til de voldelige mennene som deltok på sinnemestringskurs mellom 1998 og 2002, viste at 8 av 10 menn hadde sluttet å slå. Halvparten av kvinnene opplyste at også den psykiske volden hadde opphørt.

På oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet har det derfor siden 2004 blitt lært opp 120 nye terapeuter i modellen, deriblant leger, sykepleiere, psykologer og fengselsansatte. De driver aktiv kursing over hele landet. På landsbasis deltar rundt 250 personer, fortsatt hovedsakelig menn, på sinnemestringskurs hvert år. Siden 2004 er rundt 1240 voldsutøvere behandlet. Ved Brøset er modellen etablert som et fast poliklinisk tilbud.

— Det er utrolig vanskelig å kategorisere gruppene. Alle kursdeltakerne er forskjellige, enten de er menn eller kvinner. Man kan heller ikke bare se på antall ganger en forelder slår barnet sitt, man må også se på intensiteten. Daglig verbal vold kan for eksempel være mer skadelig enn en enkelt ørefik, sier Ystgård.

Kvinnenes partnere er sentrale medspillere i behandlingen. De evaluerer partnerne sine, og gir jevnlige tilbakemeldinger på hvordan samlivet fungerer.

ETTER KRANGLENE VAR STIG SÅRET og innesluttet i flere dager. Ingrid skjønte ikke hvorfor, og beskyldte ham for å overdrive. Hun var vant til at det var lov å blåse ut, for så å bli tilgitt med en gang. Samtidig bar hun på en gnagende frykt. Frykt for at hun selv skulle eksplodere igjen, for at han ville forlate henne.

— Sinnet ødela livet mitt. Jeg var konstant redd for å såre Stig eller meg selv, for at alt bare kom til å bli et helvete. Begeret med negative tanker var breddfullt, og alt som var kjipt ble bare forsterket, selv om jeg hadde gode perioder innimellom.

Parallelt med at Ingrids utbrudd kom hyppigere, kjente Stig behov for å diskutere sin egen opplevelse av situasjonen. Han fortalte om hjemmesituasjonen til en eldre kamerat. Kameraten sa at han kjente seg igjen i mye av det Stig fortalte. De var enige om at det var viktig å gi Ingrid tid til å endre seg, men også at Stig måtte se forbedringer for å kunne fortsette å være i forholdet.

Etter hvert turde også Ingrid å snakke med ei venninne.

— Jeg skammet meg veldig, og var utrolig redd for hvordan hun skulle reagere. Jeg fryktet at hun skulle ta parti med Stig, at hun skulle overtale ham til å gå fra meg. Isteden var hun veldig støttende.

Det var venninna som anbefalte Ingrid å oppsøke lege og å få henvisning til psykolog. Etter et halvår i terapi var det psykologen som mente at Ingrid hadde et problem med sinnemestring, og som henviste henne videre til Brøset.

— Jeg er vokst opp i en familie der det var vanlig å kjefte og dytte hardt i folk, og der man lo av hvor sint jeg ble. Derfor skjønte jeg ikke at det var jeg som hadde et problem. Jeg trodde det var noe med forholdet som ikke stemte.

FIRE KVINNER SITTER SAMLET rundt bordet på kontoret til Grete og Anne på Brøset. Sola skinner i de store trekronene utenfor. Hver uke det siste halve året har kvinnene møttes her. Nå er det siste kursdag og tid for oppsummering. De forteller om hvor spente de var den første dagen, om utbyttet både av selve kurset og av det å møte andre som har det på samme måten. De gir hverandre råd på veien videre. Snakker om stoltheten de kjenner når de mestrer situasjoner som før var umulige.

«Kristine» forteller om hvordan hun nå kan le og gå ut av en håpløs situasjon, der hun ellers ville ha dratt til datteren.

Grete og Anne sier det er bra å kjenne på sinnet. At sinne er naturlig, men at det kan være ødeleggende for familielivet. Og at det er vanlig å oppleve at barna blir mer utagerende i den perioden mamma går på kurs. De tror ikke helt på mammas nye reaksjonsmønster, derfor tøyer de ofte strikken enda litt lengre enn før, for å se om de virkelig kan stole på at mamma ikke eksploderer igjen.

Kurslederne minner også om at de såkalte risikosituasjonene kan forandre seg med åra. At det er viktig å regelmessig ta opp situasjonen til vurdering. Kvinnene snakker om at de ikke kan forandre noen andre enn seg selv, men at hjelpen de får, hjelper hele familien. Anne forteller om den mannlige kursdeltakeren som går med en stor mutter i lomma for å minne seg på at han må endre reaksjonsmønster når sinnet kommer. Han har også lagt inn alarm på mobilen hver morgen og kveld, for å huske at sinnemestringen er en kontinuerlig prosess.

En av kvinnene snakker om eksen. Hvordan hun først etter å ha satt strek forsto at det egentlig var ham hun var sint på, og ikke ungene. At hun ikke har slått dem siden hun flyttet fra ham.

SOM ALT ANNET HELSEPERSONELL har terapeutene på Brøset meldeplikt til barnevernet dersom de får vite ting som gir grunn til bekymring for barna. Alle kursdeltakerne blir informert om dette ved oppstart. Likevel ser det ikke ut til at deltakerne forsøker å pynte på historiene sine.

På tross av at terapeutene ved flere anledninger har sendt bekymringsmelding til barnevernet og vært åpne om dette til foreldrene, er det ingen av deltakerne som har sluttet på kurset. De fleste av dem takker imidlertid ja til tilbudet om individuelle samtaler og ekstra parsamtaler.

— Foreldrene som kommer hit er like bekymret for ungene sine som vi er. De vet at det eneste som kan hjelpe dem er å være ærlige. Det er kanskje også grunnen til at vi ikke ser de aller groveste sakene her. Sinnemestringskurs er for dem som har innsikt nok til å se at det er de selv som må endre seg — og som har et oppriktig ønske om å gjøre det, sier Anne Meisingset.

INGRID SIER AT HUN STARTET på Brøset med blanke ark. Hun visste ikke hva hun kunne forvente seg, bare at dette var noe hun var nødt til å ta tak i.

— Det var en utrolig lettelse å møte de andre som hadde det på samme måte. Det betydde at jeg ikke var så gæren likevel, at dette var et problem det gikk an å gjøre noe med. Jeg hadde ikke vært på Brøset mange ganger før jeg identifiserte mitt eget mønster. Da det ble min tur til å fortelle om en episode, der jeg eksploderte fordi Stig la skivene på en asjett i stedet for i en brødkurv, så jeg reaksjonsmønsteret mitt kjempeklart. Derfra var det bare beinhardt arbeid, sier hun.

Endringene Ingrid har gjennomgått er resultatet av det hun selv kaller en stille prosess. Hun har blitt svært bevisst sitt eget tanke- og reaksjonsmønster, og har jobbet aktivt for å endre det. Det har Stig sett — og vært flink til å rose henne for.

— Underveis i kurset tenkte jeg hele tida på teknikkene vi hadde lært når jeg kjente at jeg var i ferd med å bli sint. Nå er teknikkene automatisert. I tillegg til å endre tankemønster og negative leveregler, er jeg bevisst på å holde blodsukkeret stabilt og få nok søvn.

Parallelt med sinnemestringskurset har hun også fortsatt hos psykolog.

— Stig og jeg har vært sammen i tre år, og nesten hele tida har jeg vært ulykkelig for at jeg ikke klarer å styre sinnet mitt. Nå har vi startet på nytt. Jeg er veldig stolt av at jeg turde å ta grep og be om hjelp — og av at jeg har klart å forandre meg. Nå har jeg en helt annen ro, og er ikke redd for plutselig å «klikke» igjen, sier Ingrid.

Stig nikker.

— Jeg har tro på at Ingrid har kontroll nå, og ser hele tida situasjoner der hun stopper før ting eskalerer. Forandringen kom mye fortere enn jeg hadde våget å håpe på.

Han ser på henne og smiler:

— Før var det helt utenkelig at vi skulle få barn sammen og starte en familie. Det er det ikke lenger.

han@dagbladet.no