Det finnes mange grunner til ikke å røre på seg i ferien. Én er av zen-sorten, til påminnelse om at reising er noe kommersielt fjas og mas.

Ekteskap går i oppløsning, ungene får bassengklorgrønt hår og familien blir garantert frastjålet to lommebøker og en iPod - samt verdigheten, hvis man er i Sydenlandet.

En annen god grunn til å holde seg i hagen, er av respekt for Frederic Hauges yrkesvalg. Den tredje henger sammen med den andre - reising er både miljøfiendtlig og pengesløseri. (Mulig dette kan kobles til zen-poenget også).

Den fjerde er den mest overbevisende: Det er trendy.

I hvert fall hvis vi skal tro den siste tidens oppblomstring av antireiselitteratur. Den kommer blant annet som en reaksjon på reisehåndbøkenes voldsomme utbredelse og popularitet. Produksjon av sære og eksentriske guidebøker, som Erik Foynland skrev om i tirsdagens Dagbladet, er ett svar.

Et annet svar er bøker av typen «101 Places Not to See Before You Die». Den amerikanske frilansjournalisten Catherine Price har skrevet den som et oppgjør med en sjanger hun mener bare bidrar til stress for den reisende: Hvis du skal forsøke å følge en guidebok til 1001 steder i verden du bør spille golf, er det en fare for at du allerede tenker på neste bane før du har truffet det tredje hullet. Ja til eventyr, nei til tidsmas og utidige påminnelser om at du snart skal dø. Ifølge Price er det mange steder og begivenheter i verden du kan styre unna, deriblant Cheese Rolling-konkurransen i Gloucester, der de blytunge ostene ruller så fort og ukontrollert ned bakkene at de har en tendens til å treffe publikum på upassende steder. Hun anbefaler deg også å holde deg unna hele delstaten Nevada, USA. Kloakkmuseet i Paris stinker også.

Et tredje svar er de mange såkalte «staycation»-bøkene som har utkommet i USA og Storbritannia de siste par årene, et begrep som i fjor gjorde sin entré i Webster's Dictionary. Det er en ferieform der man holder seg hjemme og slapper av ved svømmebassenget eller drar på dagsturer til museer.

Det kan være titler av typen «Ginger and Ganesh: Adventures in Indian Cooking, Culture and Love». Boka er skrevet av den amerikanske romanforfatteren Nani Power. Fra sitt hjem i Virginia reiser hun på besøk til indisk-amerikanske kvinner og lærer seg kunsten å lage kryddersterke retter fra det indiske subkontinentet.

Det kan også være titler som «Every Day in Tuscany: Seasons of an Italian Life», en slags oppfølger til Frances Mayes bestselger «Under the Tuscan Sun» fra 1996, som ble filmatisert i 2003.

For deg og meg kan Mayes' bøker fungere som inspirerende reiseskildringer, men de er altså ikke det. Mayes reiser ikke. Hun pusser opp huset, steller i hagen og spiser lunsj på den lokale kafeen. Ifølge en artikkel i New York Times var vårens mest spennende titler innen sjangeren «reiselitteratur» nettopp bøker uten overdreven forflytning og energiforbruk.

En forklaring på hvorfor antireiselitteraturen har fått et oppsving, er ganske basal; finanskrisa. Folk har ikke råd til å reise og finner på mer eller mindre plausible unnskyldninger for hvorfor det er best å holde seg i nærheten av huset, annet enn frykt for at kemneren plomberer døra mens du er borte.

«Trendy» er verdens beste halmstrå. Men dette gjelder selvsagt ikke i Norge. Finanskrise er sånt de driver med i utlandet. Derfor er det billigere enn på lenge for nordmenn å reise til favorittdestinasjoner som Spania og Hellas. Så dra med freidig mot, utsett meditasjonen til alderdommen og send en vennlig tanke til Frederic Hauge når flyet tar av fra Gardermoen.