— Skal dere til Kurt?

På en parkeringsplass utenfor ei rekke lave mursteinsvillaer noen kilometer sørvest for Århus, står en kortklippet politimann i 50-årene. Propp i øret, pistol i beltet. Blygrå skyer farer over himmelen. Det er lummert.

— Ja. Vi kommer fra ...

— Gå bare inn. Han vet dere kommer, sier han og nikker mot inngangen. Ved døra henger et dørskilt i keramikk: «Kurt og Birgitte Westergaard». Vi ringer på, venter, ringer på en gang til. En lås vris om, døra glir opp og der står han. Røde bukser, svart skjorte, pastellfarget halstørkle. Skjegget er uryddig, han strekker fram hånda, fingrene er røde av tusjflekker. På føttene badesandaler.

— Kom lige innenfor. Møtte dere politiet der ute? Det er ikke slik at alle er under mistanke, men de vil gjerne ha oversikt over hvem som kommer. Han lukker inngangsdøra av stål og skuddsikkert glass, dreier hurtig om låseknappen, snur seg stivt.

— Politiet er her døgnet rundt, men det venner man seg til, sier han. Det er ikke siste gang han skal si akkurat det. Man venner seg til det.

I september er det fem år siden Jyllands-Posten publiserte 12 karikaturer av profeten Muhammed. Danske flagg ble brent, konsulater og ambassader evakuert. Det var demonstrasjoner og gateslag. Snart sto Danmark i flammer. Biler, konteinere og skoler ble påtent. Man antar at 100 mennesker verden over har dødd som følge av striden.

Nå står hovedpersonen Kurt Westergaard inne i den mørke gangen, der tegninger fra hele hans liv henger innrammet. Han halter stivbeint mot noen lysbrytere, mumler for seg selv, finner til slutt riktig bryter og hele veggen lyses opp av spotlights.

— Ja, sier han lavt. — Det er mye forskjellig. Det vanskelige i avistegnerfaget er ikke så mye det håndverksmessige, med penn eller blyant. Det får man rutine i, men ideene...

Han går mot veggen, peker på en tegning av seg selv med en penn mot tinningen.

— Det er tegnerens russiske rulett: «Er det en idé, eller sier det bare klikk». Jo, så må man levere fort. Vi har et optimistisk slagord i bransjen: «Når det skal gå hurtig, så er det ikke tid til å gjøre det dårlig». Han slår lyset av, viser vei inn i stuen med Arne Jacobsen-stolene Egget og Svanen. Egne malerier på veggene, og store vinduer mot en bakhage belagt med belegningstein. Rullatorhagen, som han kaller den. Han setter seg ytterst på en stol ved spisebordet, hviler den sølvbeslåtte bambusstokken mot bordet.

— Sikkerhetsopplegget er som følger, sier han uoppfordret.

— De har kameraer over det hele, og kan se huset fra alle vinkler. Jeg vet ikke en gang hvor de er alle sammen. På framsiden har vi skuddsikre glass, og her på baksiden, forsterkede glass. Bruker man et slagvåpen, vil det ta tid å komme gjennom. Øksemannen brukte 38 sekunder på å slå seg inn. Nå vil det ta lenger tid. Det var en som sa at neste gang president Barack Obama kommer på statsbesøk, så kan han ta inn her.

— Og hvis du vil ut?

— Så er det alltid tre livvakter som følger meg. Vil jeg ned i butikken og kjøpe, la oss si en tube tannkrem, så ringer jeg bare og så kommer de. De legger vekt på at det ikke skal være noen begrensinger. Vil jeg ta en øl på kroen, følger de med. De er fordomsfrie og diskrete. Det jeg foretar meg, det gjør de også. De er meget glade for at jeg verken er isbader eller nudist. Skal vi sitte ute eller inne? Ute? Han griper stokken, reiser seg tungt, går inn på kjøkkenet.

— Det blir rutiner, sier han, mens han leiter fram kaffe, kopper, smør og konas hjemmelagede ølkake.

— Alt blir rutiner. Det er noen praktiske ting man må huske. Noen dører må ikke åpnes om natten. Skal noen gjester ut av huset, så ringer vi bare: «Nå kommer det noen ut». Vi har en ganske alminnelig kalender her, sier han og tar opp en bok fra kjøkkenbordet.

— Her skriver vi opp hva vi skal foreta oss de nærmeste dager. Man må planlegge. Men det er ikke noe problem. Man venner seg til det.

Noen minutter før klokka seks fredag kveld 1. januar 2010 gikk en 27 år gammel somalier inn på København Hovedbanegård. Hodet var barbert, skjegget stritt, han var kledd i mørkegrønn militærjakke og lysegrønne militærbukser, i hendene, en hvit lerretsveske. Han kjøpte billett til InterCity-toget til Århus. Toget var framme klokka 21.11, og mannen gikk rett ut til taxiholdeplassen. Der satte han seg i forsetet i en taxi, la veska mellom beina og oppga et gatenavn og et husnummer. Taxien kjørte fra togstasjonen 21.15. Like før de ankom den oppgitte adressa, ble sjåføren bedt om å stanse. Mannen betalte 141 kroner, tok med seg veska og forsvant i mørket. En halv time seinere smalt det.

— Han kom inn vinduet der, sier Kurt Westergaard og peker mot terrassedøra.

— Vi var to personer hjemme den kvelden. Mitt lille barnebarn Stephanie, som hadde brukket beinet på skiferie i Sverige, satt der, sier han og peker mot fjernsynet.

— Hennes foreldre var på kino. Da jeg hørte ruten bli hugget i stykker, sto jeg på baderommet.

— Skjønte du hva det...?

— Jeg skjønte straks hva det var. Da hadde jeg to muligheter: Jeg kunne gå inn i stuen, ta kampen opp og bli slaktet foran øynene på mitt barnebarn. Den andre mulighet var å låse meg inne i badeværelset som også er vårt sikringsrom, sier han. Han forteller at Politiets Efterretningstjeneste, forkortet PET, hadde brifet ham og familien om at eventuelle terrorister vil gå etter ham. Han låste døra, ventet. Så kom de første økseslagene.

— Jeg var usikker på om døren ville holde, for det var noen voldsomme slag. Jeg kjente døren vibrere, jeg sto slik, sier han og holder hendene opp mot en tenkt dør.

— Det var sikkert ikke mye verd, men det var det jeg kunne komme på. Det gikk fem-seks minutter, de lengste minuttene i mitt liv, så var politiet her. Mannen knuste fjernsynet og datamaskinen, løp ut, hoppet over muren, og kom foran huset. Der kastet han øksa mot en politibetjent, som så trakk sin pistol og skjøt to skudd. Helt etter boken. Ett i foten, så han ikke kunne løpe mer, ett i høyre hånd.

— Hørte du skuddene?

— Det kan jeg ikke huske, men det må jeg ha gjort, jeg kan bare ikke huske det. Han sto der, hånet politimannen, ropte: «Du skyter dårlig!». Mannen ville dø.

— Martyrdød?

— Da jeg kom inn i stuen, satt lille Stephanie og snakket med to politibetjenter, en mann og en kvinne. De ble enige om at mannen var en tyv. Barn på fem år vet ikke hva en terrorist er, men en tyv skjønner de. Som hun selv sa: «En tyv er en mann som slår dørene i stykker, og så går han bare inn, og det må man bare ikke gjøre».

— Hvordan har hun taklet dette?

— Hun ble undersøkt av psykolog dagen etter, og dagen etter der igjen. Vi slapp begge fra det uten en skramme, verken fysisk eller psykisk.

Etter denne hendelsen ble sikkerheten rundt Kurt Westergaard hevet til høyeste nivå. Vinduene ble skiftet ut, kameraene installert. Muren rundt bakhagen ble forhøyet med panserglass. På baksiden av muren står ei brakke hvor politiet overvåker huset døgnet rundt.

— Rent psykologisk kunne man oppleve alt dette som symboler på angst. Jeg opplever det som symboler på trygghet.

— Men Danmark er ditt fødeland. Det er absurd at du ikke kan gå trygt her?

— Det er fullstendig absurd! At jeg i mitt eget land må leve under politibeskyttelse. Det er jeg som blir krenket! Men så har jeg den fordel at jeg blir gal. Jeg blir sint. Trass og vrede har vært mine gode venner. Det er gode følelser, som gir meg et mentalt forsvar.

— Hvem er du sint på?

— På islamister, på terrorister. For jeg tror ikke den alminnelige muslim vil slå meg i hjel, sier han, smiler.

— Men jeg tror kanskje at de ikke har noe i mot at noen andre gjør det. Jeg har ingenting i mot den alminnelige muslim. De skal selvfølgelig få lov til å være her, de skal få dyrke sin religion. Det jeg har problemer med, er når de setter religionen over demokratiets prinsipper. Det kan vi ikke akseptere.

Det var noe som knuste i ham 11. september 2001, sier han. Da tårnene falt, fikk hans toleranses blanke overflate noen riper. Høsten 2005 fikk Jyllands-Posten ideen om å publisere tegninger av Muhammed. Poenget var å belyse selvsensur i vestlige medier. Flere tegnere ble invitert, 12 leverte.

— Det var en ganske banal avistegneroppgave. Jeg har i og for seg aldri sagt at det er Muhammed jeg har tegnet, sier Westergaard. Han sitter ute i hagen nå.

— Men oppdraget var å tegne Muhammed?

— Jo, men ser du de 12 tegningene, kan du se at det var mange løsninger på oppgaven. Jeg laget en tegning som skulle illustrere at islamister, inspirert av åndelig ammunisjon, begår terror. På grunn av det, vil de slå meg i hjel. Så jeg synes vel at jeg har fått bevist at jeg har rett i min påstand, sier han. De siste årene har Kurt Westergaard skrevet brev til flere sentrale muslimske autoriteter. Han vil ha dialog.

— Men de svarer aldri. De vil ikke snakke med meg. De vil bare ha en unnskyldning. Men det får de ikke. Nei, det kan jeg ikke gi dem.

— Det er bare ett ord — unnskyld. Så slipper du alt dette?

— Ja, men jeg har ingenting å unnskylde.

— Du trenger ikke mene det en gang?

— Nei, men jeg har ikke gjort noe galt, og har arbeidet etter tradisjoner som er gjeldende i Danmark. Her i landet har man rett til å stemme, rett til å uttrykke sin mening, rett til å demonstrere. Men det er én rett man ikke har — retten til ikke å bli krenket. Det har våre muslimske medborgere vanskelig for å forstå. De mener de har en selvfølgelig, medfødt rett til ære og respekt. Jeg vil bare ikke akseptere at det er noen mennesker vi bare ikke må fornærme. Men det må selvfølgelig være en grunn. Vil dere ikke smake min kones ølkake? Det er PETs favorittkake, sier han og sender fatet over bordet.

— Blir du aldri lei av å snakke om tegningen?

— Nei. Jeg skal leve med den resten av mitt liv, og jeg har det egentlig best med å tilstå at den har jeg laget. Å stå fram har vært en slags terapi i seg selv. Man kan ikke unnslippe noe ved å holde kjeft. Det nytter ikke, det vil være der likevel. Men se, der kommer min kone. Gitte kommer gående gjennom rullatorhagen. Hilser kort, og forsvinner inn i huset. Han har fått mye støtte av henne, sier han.

— Fra etniske dansker har jeg også fått mye støtte. The man in the street, har vært oppmuntrende. De som har skuffet meg mest, er min egen klasse. Altså, den man kan kalle den intellektuelle, kreative klasse. Det er en klasse som historisk har stått for frisinn, kritisert religion og som hele tiden har flyttet grenser. De lever av ytringsfrihet med sine bøker og filmer, men hvor er de i dette spørsmålet?

— De mener at det er meningsløst å krenke for å krenke?

— Ja, det er jeg enig i. Vi kan ikke krenke mennesker, bare for å krenke dem. Det er den meningsløse provokasjon. Det må selvfølgelig være en klar mening med en krenkelse. Her er det en mening — ytringsfrihet.

— Har du selv noen tro?

— Nå, nei. Jeg er ateist. Jeg synes bestemt man burde skrive om ordene i Første mosebok, der det står at så skapte Gud mennesket i sitt eget bilde. Jeg tror det er omvendt: Mennesket skapte Gud i sitt bilde. Men selv en ateist må respektere religionen og ta den alvorlig. Selvfølgelig.

— Er det fordi du ikke er troende at du ikke forstår hvor sterkt du har krenket dem som tror?

— Jeg vil slåss for enhvers religion rett til å være til stede. Men når en religion skeier ut og begynner med terror, så må man slå tilbake. Da må man ta fatt i de mest følsomme deler av religionen.

I februar 2008 fordømte Vatikanet tegningene: «Ytringsfriheten må ikke bli et påskudd til å støte religioner, overbevisninger, religiøse symboler og alt som holdes hellig». Westergaard nikker gjenkjennende.

— Ja. Hvis jeg skal svare litt hurtig og bredt, så vil jeg si at mye av det som har skjedd av fremskritt i menneskehetens historie, har skjedd på tross av religiøse autoriteter. Noen har tvilt på pavene, på biskopene, på prestene. I Danmark i dag har vi en protestantisme light. Det er en religion som er til å leve med, både for egne tilhengere og for oss andre.

Kurt Westergaard ble født i den lille landsbyen Døstrop på Jylland. Hans far var kjøpmann. Nå sitter han der ved bordet, fingrer med et askebeger, mens han minnes barndommen. Smeden, som sto der mørk som en satan foran flammene, snekkeren, der han kunne få noen plankebiter.

— Det var en eksotisk verden, der vi kunne gjøre hva pokker vi ville. Det var ikke slik at de voksne gikk rundt og sa «har du lyst å gjøre noe?». De sa ingenting, og det var bare et uttrykk vi skulle rette oss etter øyeblikkelig, og det var når en voksen sa «flytt deg!». Barn i dag blir institusjonalisert like etter fødselen.

Han forteller om indremisjonen i Vester-Jylland, en  religion for de små i samfunnet.

— Det var fattige mennesker, og deres tilværelse var dyster og utsiktsløs. Men så kunne det gå en vekkelse over sognet, man ble frelst og livet fikk helt annet perspektiv. Ikke at det ble bedre her på jorden, men etterpå, i paradiset, ville alt bli godt. Og med det perspektivet kunne man gjerne stå opp klokken fem om morgenen hele året rundt. De var også moralsk fordømmende mot dem som sto utenfor. Piker som ble gravide utenfor ekteskap, ble støtt bort. Det var en religion underlagt streng autoritet. De tok seg ikke nær av å bli spottet og hånet, tvert om, det styrket dem i troen. De menneskene har jeg tenkt mye på i denne situasjonen. Det er noen av de samme mekanismene her, sier han.

— Man er i religionens vold, bokstavelig talt, og enkelte blir besjelet av den følelse man kaller fanatisme. Er du først er fanatiker, er du befridd fra den meget konstruktive menneskelige følelse, som heter tvil. Ting faller på plass, det hele blir enkelt. Du ser kun i en retning, får enorme krefter, ikke minst psykisk, og det gir noen resultater, sier Westergaard.

Over ham henger et maleri av en naken kvinne på en enhjørning. Det er ikke ferdig, sier han.

— Da jeg var ung, ville jeg begynne på en kunstnerisk utdannelse. Men så sa min farmor at da vil du enten dø av sult eller drikke deg i hjel. Men hvis du heller blir lærer, sa hun, så har du den sorte tavle, hvor du kan tegne akkurat hva du vil, når barna har gått hjem. Så slik ble det. I 25 år var han lærer for barn med spesialbehov, inntil det åpnet seg en mulighet i Jyllands-Posten. Der ble han i 27 år. I juni gikk han av med pensjon.

— Jeg kan godt forstå at en sjefredaktør med ansvar for flere hundre mennesker, ville sende meg hjem. Det var noen som sa det: Du må bare bli. Men det ville vært tåpelig. Det var bedre at jeg sa opp selv. Jeg vil ikke at noen skal være redde på grunn av min tilstedeværelse.

— Savner du jobben?

— Ja, det gjør jeg. På den annen side lager jeg masse for meg selv og alt blir solgt.

— Markedsverdien din har gått opp?

— Ja, den har virkelig gått opp. Min gallerist har skrudd opp prisene. Min siste tegning i Jyllands-Posten ble solgt for 115 000 kroner til inntekt for noen barns fotballbaner i Ghana. Det var i denne han tegnet seg selv som Don Quijote, den bedrøvelige skikkelse.

— Hvorfor? Nå, i sine beste øyeblikk sitter vel en avistegner med en forestilling om at denne tegningen, den vil endre på tingene, nå skjer det noe. Det er idealisten. Men så er det den praktiske siden av saken, og her kommer væpneren Sancho Panza inn. Den jordnære mann som arbeider på et praktisk plan. Eselet med blekkhuset og bomben, symboliserer de problemene som fortsatt vil være her når jeg selv har ridd bort i solnedgangen. De problemene må noen Sancho Panzaer ta seg av.

Vi går inn på det rotete arbeidsværelset. Gardinene er trukket for. Han setter seg ved bordet. Trekker fram et blankt ark, og med stø hånd skisser han opp en naken kvinne. Ved siden av, en skjegget imam.

— Hvor er Muhammed-karikaturen? —

 Den har jeg gjemt bort. I eh... en boks. Et eller annet sted. Det er ingen som vil ha den.

— Ville du gjerne solgt den?

— Jo, det ville jeg nok. Den kunne blitt solgt til en saudiarabisk sjeik for 100 millioner petrodollar. 50 millioner skal deles på de 12 tegnerne, og de resterende 50 millioner skal deles på trengende danske aviser og trengende danske muslimer. Så kan de brenne tegningen på torget i Riyadh. Så er det over, sier han og humrer så skjegget rister.

— Jeg må nok leve som dette til jeg dør. Men du vet, jeg har den fordel at min framtid er begrenset, og det gir meg en viss suverenitet. Det er et fransk uttrykk, déjà vu. Jeg tror ikke på at man som gammel blir vis, klok og dypsindig, det gjør man ikke, men man opplever at i alle ting er det noen bestemte mekanismer som gjentar seg.

— Dersom vi kunne spolt tida tilbake, og du visste hvilke konsekvenser tegningen ville få. Ville du gjort det igjen?

— Jeg synes det er et godt spørsmål, og jeg må bare konstatere at jeg ikke har tenkt så mye over det, og det er nok fordi..., sier han, stanser.

— Det er håpløst. Nei, det kan jeg ikke bruke til noe. Jeg er overbevist om at den provokasjon som tegningen står for, kunne et tv-program, en bok eller en film like gjerne ha detonert. Man kan kalle det gnisning mellom to kulturer, et sammenstøt eller en kollisjon. Den åndelige ammunisjonen ligger der. Dette er noe vi må gjennom.

— Hvis du kunne gått aleine ut av huset nå. Hva ville du gjort?

— Så tror jeg at jeg ville tatt inn til Århus. Det går en liten bekk gjennom byen, og jeg tror jeg ville satt meg der med konjakk og kaffe. Bare sittet der et par timer, og sett på livet, sier han.

— Men du vet, jeg kan godt gjøre det. Jeg kan bare ta opp telefonen. Vi blir bare noen flere ved bordet.