MENS ANDRE ØYER bygger diker for å forhindre oversvømmelse på grunn av drivhuseffekt og pol-smelting, er det omvendt med Kvarken-arkipelet. Øyene i Bottenvika mellom Sverige og Finland har den kraftigste landhevingen i verden i dag.

Siden isen begynte å smelte for 10 000 år siden har disse øyene dukket opp fra havet og hevet seg rundt 800 meter.

Fortsatt går det betydelig raskere her enn andre steder. Hus som sto ved sjøen har ikke strandlinje lenger, brygger og båthus er ubrukbare fordi de ikke ligger ved havet, øyer som tidligere har vært atskilt er blitt slått sammen, ut av sund utvikler deg seg innsjøer som senere blir våtmarksområder og myrer.

- Stedet hvor byen Vaasa ligger pleide å være en øy. For 70 år siden kunne man ro ut og fiske der hvor Vaasa flyplass ligger. For ikke så lenge siden forsøkte et tyrkisk skip å nå gamle Vaasa havn, selv om det knapt er mulig å nå den med kano, sier Minttu Kelloniemi ved Terranova - Kvarken Nature Centre til Dagbladet.

HAVET HER ER IKKE DYPERE enn 20 meter. For tiden heves øyene 8,5 mm per år. I Skandinavia ellers ligger det på 0 - 5 mm per år.

Fortsetter det slik vil det om et par tusen år ikke være nødvendig med ferjeforbindelser her, og idyllen  antakelig ikke lenger noe turistmål for skjærsgårdsentusiaster.

Kvarken-arkipelet vil antakelig heves så mye at øysamfunnet forsvinner. Det som en gang var øyer vil bli en tørrskodd rute mellom Sverige og Finland (om mulig noe fuktig). Og den nordlige delen av Bottenviken ligger an til å bli Europas største innsjø. Ekspertene regner med at landet fortsatt skal stige 100 - 125 meter. Magasinet Hidden Europe har besøkt øyene i sitt nye nummer.

Den største «konkurrenten» til Kvarken-arkipelet er Hudson Bay i Canada, som fortsatt krymper som følge av landhevingen.

- Kvarken-arkipelet og Höga Kusten i Sverige er unikt fordi man ser hvordan landhevingen har endret vegetasjonen, folks liv og kultur her fordi det ligger ved sjøen, mener Kelloniemi.

Andre øyer har den omvendte bekymringen. I øystaten Tuvalu i Stillehavet er høyeste punkt fem meter over havet, og på Maldivene i Det indiske hav er det høyeste punktet bare halvparten så høyt. Begge landene er svært utsatt for havnivåstigning.

På Kvarken-øyene derimot, kan effekten av global oppvarming og pol-smelting motvirke at øyene forsvinner. For landhevingen er ikke udelt positiv:

- Mange lokale graver ut strendene ved hjem og hytter for å få sjøen til å gå dypere. Men til slutt er det meningsløst, landhevingen fortsetter. Jeg kan bare snakke for meg selv, men det er ganske trist at Vaasa hvor jeg bor mister sine strender. Om 100 - 150 år vil Söderfjärden ved siden av Vaasa være et våtmarksområde for fugler. Men vi kan jo se positivt på det også, vi får nytt land hele tiden, ingen krig er nødvendig, sier Minttu Kelloniemi med et smil.

UNDER SISTE ISTID var hele Skandinavia dekket av is. Da isen forsvant hevet landet seg over når tyngden av isen gradvis forsvant.

Særlig tung var isen her, den 3000 meter tykke breen trykket området ned mellom 800 og 1000 meter.

I den første tiden etter at istrykket lettet lå landhevingen på rundt 75 mm i året. Årsaken til at prosessen fortsetter så heftig fortsatt her er at jordskorpen ble presset tungt ned i mantelen under tyngden av isen og at jordmantelen har høy viskositet.

Rundt begynnelsen på vår tidsregning begynte Kvarkens skjærgård å vises over havoverflaten. Siden har det kommet rundt 5000 - 6000 øyer opp av havet. 

KVARKEN STÅR SAMMEN med svenske Höga Kusten på UNESCOS-verdensarvliste. I dag går det ferje forbi for turister som vil ta en titt på den særegne skjærgården og hoppe mellom øyene.

Biologien er interessant her fordi landhevingen av og til spiller naturen et puss. Strandvekster som slår seg ned på nye knatter som snart vokser til en øy, og planten står ikke på stranden lenger. En liten holme som knapt vises i vannoverflaten kan i løpet av 50 år ha fått buskas som forsøker å få fotfeste.

Kvarken er den smaleste delen av Bottenviken. Avstanden fra kyst til kyst er vel 80 kilometer og mellom de ytterste øyene bare 25 kilometer. Folk har samarbeidet på tvers av sjøen her i all tid. På 1300-tallet ble hele Norrland i Sverige styrt fra Österbotten i dagens Finland.

På vinterstid har isen lagt seg her og gjort det mulig å gå fra Finland til Sverige. I en periode var dette den faste postruten.

VI VET IKKE NÅR FOLK først kom til Kvarken, den første skriftlige kilden vi har som snakker om fast bosetning fra begynnelsen av 1400-tallet, men antakelig var det folk her før det. Fiske og selfangst har vært hovednæringen fram til slutten av 1700-tallet.

På 1800-tallet begynte man å interessere seg for det man kalte «vannminskningen». For å kunne regne ut hvor raskt vannet forsvant hugget man vannstandsmerker i bergvegger, for første gang i 1697. I 1765 fant man ut at det ikke dreide seg om vannminkning, men ujevn landheving. Først på slutten av 1800-tallet ble dette satt i sammenheng med istiden.

Napoleon kjente til vannforholdene og oppfordret russerne til å krysse ved Kvarken for å invadere Sverige. Den russiske generalen Barclay de Tolly bestemte seg for å bruke ruta i november 1809. 3700 soldater kom seg over. På hjemturen gikk det imidlertid galt. Kulde og mangel på mat førte til store tap, og fortsatt minnes man de døde soldatene på Valsöerna, hvor folk fant spredte skjellettrester til langt innpå 1900-tallet.

I forbindelse med første verdenskrig ble det smuglet mennesker over Kvarken. Da brennevinsforbud ble innført i 1919 ble det satt i gang smuling av sprit og andre varer. Vinteren 1939 - 40 kjørte de 2000 billaster over Kvarken fra Vaasa til Umeå. Det var forsyninger til finnene, som drev vinterkrig mot Russland.

Fortsatt smugles det over her. I høst diskuterte den finske riksdagen snus. I debatten sa riksdagsrepresentant Sirpa Asko-Seljavara at snus var en svensk vederstyggelighet.

- Snusen kommer til Finland over Kvarken og har utviklet seg til en uvane i de svenske bygdene», sa han til Hufvudstadsbladet.

- Går det fortsatt an å gå over isen fra Sverige til Finland?

- Folk har prøvd det og ja, det er mulig, men svært farlig, avslutter Minttu Kelloniemi.

Om noen år er det kanskje ikke så farlig lenger.