SOMMEREN ER HØYSESONG for krim, dop og tigging. Romfolk er ofte med i slike historier.

I VG denne uka handlet det om «politiets egne skrekkbilder» fra steder romfolk har bodd. Romfolk bruker gravstøtter som do og bor i barnehagelekestuer, kan vi lese. Det er så ille at Rusken-general Jan Haugers ryddemannskap får verneutstyret ødelagt når de rydder etter dem: - Det er en helt ufyselig jobb. Det er så uhyggelig som det går an, sier han til VG.

Andre medier melder om ransbølger hvor rom mistenkes å stå bak, om nettverk, folk som sover ute og om politiaksjoner. I København ble det i sommer satt inn overvåkningsfly for å fjerne rom på Amager. Politiet anholdt 23, sovende i buskas og i et nedlagt posthus. Til tross for at de var EU-borgere ble de utvist med henvisning til en paragraf om «andre hensyn til den offentlige orden eller sikkerhets- eller helsemessige grunner.»

ROMFOLK ER OFTE i vansker. Hvorfor?

- Dreier det seg om en forbrytersk kultur og et irrasjonelt verdisystem som romfolket nekter å kvitte seg med, eller er det diskriminering som har ført Europas største minoritet ut i elendighet?

- Opp gjennom historien har sigøynerne i Europa blitt behandlet usedvanlig ille, deres lidelseshistorie er svært blodig. Sigøynerne er blitt forfulgt på de samme premissene som jødene, fordi de var annerledes, ikke fordi de hadde gjort seg skyldige i noe, sier skribent og journalist Jahn Otto Johansen til Dagbladet.

- Hva med kriminalitet?

- Mange sigøynere, særlig de som kommer fra Øst-Europa til Vest-Europa, er lommetyver og tiggere, det er et faktum. Men hvorfor er de det? Jo, fordi de ikke får jobb. De stenges ute fra arbeidsmarkedet i de sentral- og østeuropeiske landene, sier Johansen.

- Mange spør hvorfor de ikke tar utdannelse?

- Det har å gjøre med at ut fra romkultur er barn det viktigste de har, og de er redde for å gi fra seg barna til «hvite». Her har de en del verdisystemer som de mener vårt samfunn ikke har. I mange land i Sentral - og Øst-Europa sendes dessuten sigøynerbarna på skole for evneveike, som om de skulle være det, sier Johansen, som legger til at han kjenner mange sigøynere med høyere utdannelse, men at en del er blitt stengt ute når det er blitt kjent at de er rom.

- Slik er det vel ikke i Norge?

- I Norge er problemet at vi lever i et konformt sosialdemokrati hvor alle skal være ganske like. Man forutsetter at foreldre innretter seg slik at barna kommer på skole, man har ikke tatt noe hensyn til at sigøynere var mobile, at de enten hele eller deler av året var på farten. Når myndighetene ikke følger opp med å gi dem mobil undervisning, da går det ut over skolegangen, sier forfatteren og journalisten.

- Hvorfor skal de få lov å være reisende?

- Da må man tilsvarende spørre det samme om andre minoriteter og urfolk vi har, hvorfor skal samene drive med reinsdyr, jøder og muslimer slakte på en spesiell måte? Det har noe med å akseptere annerledeshet og fremmedhet. Det er vi ikke så gode til. Det er ikke alltid slik at det ligger en ond vilje bak fra storsamfunnets side, men en manglende evne til å sette seg inn i andres kultur, sier Johansen, som i år kan overvære at studenter ved Samisk høgskole tar årets eksamener fra vidda mens de passer reinflokken.

Johansen mener avskaffelse av analfabetisme, helsetiltak, boliger og arbeidsplasser er nøkkelen til å integrere romfolket, samt toleranse og medmenneskelighet.

BARE 14 PROSENT av Europas innbyggere rapporterte å være venn med noen som er rom, ifølge statistikken fra Eurobarometer fra 2008. 77 prosent svarte at å være rom var en ulempe i samfunnet.

Ada Ingrid Engebrigtsen, forsker ved NOVA har skrevet doktorgraden sin om gruppe rom i Romania.

- Hvorfor er romfolk så utsatt?

- De har hatt en helt spesiell plass i europeisk historie. I Romania hvor store deler av befolkningen har bodd svært lenge, har de vært en del av føydalsamfunnet, nederst som slaver og føydale håndverkere. De har utviklet sine egne samfunn, verdier og kultur gjennom historien. Store deler av denne befolkningen er blitt assimilert inn i majoritetsbefolkningen, men de som fremdeles kaller seg rom, bruker språket også videre, de har stått imot mye av denne assimileringen og utviklet en motstand mot assimilering og integrering. De er til dels vanskelige å leve sammen med og til dels blir hele befolkningen assosiert med alt som er fælt her i verden, de er diskriminert og stigmatisert over alt, sier Engebrigtsen til Dagbladet.

- Hva bør gjøres med tiggerne som kommer til Norge?

- En måte er å kaste dem ut, men det tror jeg er ganske vanskelig. En annen tanke er å sette opp noen fasiliteter for dem. Mange av dem har ikke noe sted å bo, og da blir det slik, det er klart det er et problem. I København har man satt opp varmestuer for utenlandske tiggere. Man bør diskutere om man kunne tilby dem noe, kanskje sette opp toaletter eller lignende, selv om det også er vanskelig fordi det kan tiltrekke seg flere og det ønsker nok ikke politikerne. I tillegg burde noen snakke med dem og si fra at om de må de rydde opp etter seg. En må se på forurensning som et resultat av den situasjonen de er oppe i, hva er alternativene om de skal bo ute? Istedenfor for å skjelle dem ut for å være skittenferdige, bør man se på mulighetene for å tilby dem vaske- og toalett fasiliteter , sier Engebrigtsen

- Hvorfor har romfolket så dårlig rykte?

- Det har å gjøre med at mange lever slik at de provoserer folk, samt at de gamle stereotypiene lever sitt eget liv. I Europa har de hatt en historie med forfølgelse, men slik er det ikke lenger i Norge, norske rom er ikke forfulgt. Noen rom gjør sitt for å styrke fordommene mot seg, dessverre, det er på mange måter blitt en del av deres væremåte å ikke akseptere våre normer, for eksempel ved å ikke sende ungene på skole. Det er et kjempeproblem, når unge ikke lærer å lese og skrive unngår de mange av de verdiene som er rådende i majoritetssamfunnet, sier Engebrigtsen.

Hun legger til at rom finnes på alle nivåer i samfunnshierarkiet.

- Vi har alt fra dem som lever stille og rolig til dem som lever på ytterkanten, helt på bakken. Innimellom har vi alle varianter, integrert og ikke-integrert. Det er veldig mange velstående sigøynere i Romania som klarer seg utmerket. Mange av dem som kommer til Norge har jobbet i årevis under Ceausescu, de kan lese og skrive, men så ble de arbeidsløse da muren falt. De er assimlierte sigøynere, og kaller seg selv romaniserte rom. De fattigste er ofte delvis assimilert og bor i store slumområder. De som tigger i Norge er fattige, men ikke blant de aller fattigste. De ville ikke kommet hit om de ikke tjente penger. Det er den store forskjellen i prisnivå som gjør at norske kroner blir store i hjemlandet, sier Engebrigtsen

SIGØYNERNE KOM TIL Europa på 1000-tallet, forskerne er enige om at hjemlandet var India, nærmere bestemt øvre del av Indusdalen. I Punjab utgjorde de en militær styrke som skulle hjelpe å stoppe den islamske invasjonen. Fortsatt i dag har rom innslag av militære ord i språket.

Fra India dro de i bølger, presset ut av de invaderende muslimene ledet av hærføreren Mahmud av Ghazni, ifølge en av verdens fremste romforskere, Ian Hancock, som selv er rom.

Romfolk krysset Himalaya, fulgte Silkeveien vestover til Kaspihavets sørbredde og derfra dro de nordover til Kaukasus og det Bysantinske riket.

De kom til det sørøstlige Europa på 1300-tallet, kanskje flyttet de fra pest eller fra tyrkere, de fantes nå i Hellas, Bulgaria og Serbia. Noen av de første kom med de ottomanske styrkene, og i det kristne Europa ble de beskyldt for å være ottomanske spioner og for å spre sykdommer.

Lenger nord og vest kom de på 1500-tallet, blant annet til Spania hvor de sto bak nasjonalmusikken flamenco. I Romania ble de tvunget til slaveri, noe som førte dem videre til Ukraina og Russland.

I motsetning til jødene, som i alle fall i Vest-Europa i stor grad ble integrert og nøt suksess, fikk ikke romfolket noen mulighet til den samme emansipasjonsprosessen.

Norge har hatt lite å rose seg av når det gjelder politikk overfor sigøynerne: Rom-folket var utelukket fra riket fra 1927 til 1956, og de ble avvist ved landets grenser da de nazistiske forfølgelsene av dem startet.

I «FOLKEMORDENES SVARTE BOK» har Jahn Otto Johansen satt opp en kronologi over sigøynernes europeiske lidelseshistorie:

1498: Den første organiserte forfølgelsen av sigøynere ble innledet i Det tysk-romerske riket, som erklærte at det var lovlig å myrde sigøynere, som var kristendommens fiender. Mange land fulgte forordningen, blant annet Danmark-Norge. Mange fyrstehus arrangerte jakt med pil og bue på sigøynere, også de som var gravide og barn.

1500: Keiser Maximillian I beordret alle sigøynere ut av tyske områder innen påfølgende år. De som ble igjen kunne drepes uten videre. Kvinner kunne voldtas før de ble drept.

1514: Sveitsiske myndigheter beordrer sigøynerjakt for å skremme dem ut av landet. Bueskyttere betrakter flyktende sigøynere som et trofé. Også i andre land var sigøynerjakt et populært tidsfordriv.

1533: Danmark-Norges konge Christian 2. befalte at alle sigøynere var fredløse og skulle utvises. Enhver som drepte en rom kunne beholde eiendelene til vedkommende. Forordningen ble først opphevet i 1736.

1556: Keiser Ferdinand I utstedte forordning om plikt til å drepe alle sigøynere hans undersåtter kom ut for.

1568: Pave Pius V utviste sigøyner fra alle land innenfor kirkens domene. Sigøynere ble utropt til kjettere og brent på bål etter tortur.

1715: Kong Fredrik Wilhelm I av Preussen utstedte et dekret om at alle sigøynere over 18 kunne henrettes.

1736: I Transilvania ble det bestemt at sigøynerslaver som rømte skulle få tungen avskåret. Sigøynere som streifet omkring skulle henges i nærmeste tre og barn ble sendt til kristen oppdragelse. De var gratis arbeidskraft.

1835: Det ble foretatt arrangert sigøynerjakt mange steder i Tyskland, hvor 300 romfolk ble myrdet dette året. I Rhinland rapporterte en stolt godseier at han hadde skutt en mor som ammet barnet sitt. Prester deltok i jakten i Øst-Europa. Klostere holdt sigøynerslaver.

1890: Konferanse om «sigøyneravskummet» ble holdt i Tyskland (Zigeuner-geschmeiss). De militære fikk rett til å gripe inn overfor sigøynernes vandringer.

1899: Det ble opprettet et sentralt tysk kontor for bekjempelse av «sigøyneruvesenet».

1920: Tyskerne Alfred Hoche og Karl Bilding framla teorien om «liv som er uverdige til å leves». Det betydde at sigøynere skulle steriliseres og dermed elimineres som folk. Dette ble inkorporert i de nazistiske raselovene i 1935.

1922: Bestemmelse om at det skulle tas foto og fingeravtrykk av alle sigøynere på tysk jord.

1926: Ny lov for å kontrollere «sigøynerplagen» i Tyskland. I Norge ble den første utlendingsloven innført, romfolket ble definert som uønsket.

1927: Bayern opprettet spesielle leire for sigøynere.

1928: Alle tyske sigøynere ble stilt under kontinuerlig politiovervåkning. Professor Hans Günther utga et skrift der han hevdet at det var sigøynere som førte fremmed blod inn i Europa.

1934: Sigøynere i Tyskland ble sent til konsentrasjonsleire, forbud mot å gifte seg med sigøynere for andre.

1935: Sigøynere kom inn i Nürnberglovene, reglene for hvem som var sigøyner ble skjerpet.

1938: «Så renser vi opp sigøynerne» arrangert, sigøynere i Tyskland og Østerrike ble fengslet og nektet adgang til offentlige skoler.

1939: Nazistene erklærer at målet var å utrydde sigøynerne, de var alvorlig syke og noen annen løsning fantes ikke.

BEHANDLINGEN AV EUROPAS sigøynere er preget av kontinuitet, og deres holocaust kom ikke plutselig, mener Ian Hancock. I århundre hadde synet på sigøynere vært svært negativt, og dette banet veien for nazistenes masseslakt. Også i Kroatia og Romania ble mange sigøynere deportert og drept under krigen.

I de fleste okkuperte land var det liten fare for protester fra lokalbefolkningen, som ofte deltok i arrestasjoner og drap. I Sentral- og Øst-Europa så man på sigøynerne som farlige og løgnaktige, de ble også oppfattet som spioner, selv om det er uklart hvem de skulle ha spionert for. Nesten ingen hjalp sigøynerne, i motsetning til jødene.

ETTER KRIGEN fortsatte diskrimineringen. I Norge og andre land ble en assimileringspolitikk igangsatt som handlet om at sigøynerne skulle bli bofaste og jobbe, samtidig som de ble sett på som tilbakestående.

- Myndighetene forsøkte å tvinge dem til et nytt levesett, de tok fra dem deres vogner, skrudde av hjulene og skjøt hestene deres. Det interessante var at det demokratiske Norge gjorde det på samme måte som diktaturene i Øst-Europa. Sigøynerne mistet de jobbene de hadde, sier Johansen.

OGSÅ MURENS FALL førte til vansker for romfolk fordi mye ineffektiv industri nedlagt. De som først mistet jobbene var sigøynerne.

- Med demokratiet kom dessuten friheten til å vise rasisme offentlig og uten begrensing. Det rammet særlig sigøynerne i alle disse landene. Så kan man spørre, hvorfor gjør de ikke med det noen selv? Ja, hvordan skal de klare det når de stenges ute av storsamfunnet og blir utsatt for blodig forfølgelse? I Ungarn blir de rett og slett myrdet. Ungarn var det første landet som formelt påtok seg et ansvar for sigøynerne etter murens fall, men deres levemåte og nærvær har irritert majoritetsbefolkningen enormt, og dette har særlig i nord og øst ført til at en fascistisk bevegelse har kunnet vokse, sier Johansen, som snakker om det ekstreme partiet Jobik som i år ble landets tredje største parti med 17 prosent av stemmene i første valgomgang.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.