For undertegnede — en person fra utkant-Norge som sjelden kunne ta i øyesyn de sagnomsuste videospillmekkaene kalt arkadehaller — var forlokkelsen alltid stor til å bruke mye tid og penger på slik traversering på sommerferie til perifere, italienske turistfeller.

Arkadehallspillet som katalyserte de beste minnene må jeg nesten takke råharrye «Hydro Thunder» for — et urealistisk spill hvor jeg ble bedt om å kappkjøre med hyperaktive offshorebåter på bøljan blå, og som ba Gjelsten høflig men bestemt ta seg ei bolle.

En ting er at de store, sylskarpe skjermene og de spesialtilpassede kontrollene og setene gjør enhver arkadekabinettopplevelse helt spesiell.

Men «Hydro Thunder» brukte bassen i lydspeilet på en måte som gjorde at du følte deg helt inni selve spillet — som om det faktisk var jeg selv som var om bord «Spirit of Norway».

Hvert eneste bølgehopp kunne kjennes, og havspruten stod bokstavelig talt til alle veier.

Nå, over ti år etter, har vi fått en spirituell oppfølger på våre egne hjemmekonsoller. Uten selve arkadehallkonteksten oppfattes «Hydro Thunder Hurricane» imidlertid mer som en kuriosa.

Spillets innpakking er temmelig bedriten, og den enerverende musikken og den sarkastisk kommentatoren kan virke avskrekkende på mange. Det er lite nytt å bivåne, og bortsett fra en  minimal grafisk overhaling og en helt uforståelig hoppeknapp(!) serveres vi mer eller mindre det samme.

Det som egentlig definerer hele spillet er de surrealistiske banene. En av disse, «Valhalla», tar deg fra ei rorburekke i Lofoten, forbi hvalfangstskøyter og fisketrålere med besetninger som snakker «X-files»-norsk.

Gjennom Trollfjordaktige fjellandskap og forbi snøskred fra enorme isbreer. Inn i store huler med nedfrossede mammuter, ut til vakre nordlyshimmelvelvinger akkompagnert av kappseilende vikingeskip og den gigantiske æsen Tor og hans tordensvingende hammer.

Med andre ord skjer det svært mye i løpet av en omgang «Hydro Thunder» — Michael Bay-inspirasjonen er ofte lett å bivåne. I tillegg bys vi på oppdagelsesseiltur etter en myriade snarveier. Hvis du tillater meg en obskur spillreferanse er Nintendo 64-spillet «Beetle Adventure Racing» det nærmeste du kommer nivådesignet her.

Nettopp på grunn av banene vokser spillet på deg langt mer enn førsteinntrykket skulle tilsi, og på en eller annen måte tar det meg tilbake til de opprinnelige putt-på-en-mynt-for-å-fortsette-rundene.

Hvis poenget var å fange følelsen av svette arkadehaller i slitne sydenstrøk, treffer «Hydro Thunder Hurricane» for mitt vedkommende blink.

Nostalgiske sommerminner klarer likevel ikke tilsløre at dette er, og har alltid vært, en rimelig blass «Wipeout»-kopi. Konseptet er i dag også rimelig tynnslitt for å si det mildt — tenk bare for eksempel på «Motorstorm» og «Pure». I bunn og grunn har det for «Hydro Thunder», på tross av ganske god vannfysikk, ikke spesielt mye å si at du er på havet.

Men det er fortsatt morsomt og dumt og ikke så altfor dyrt, og dermed kanskje verdt å kaste bort ei hjernecelle eller to på. Alle flerspillermulighetene — fire på egen skjerm, åtte over nett — trekker i så måte helhetsopplevelsen opp noen hakk.

«Hydro Thunder Hurricane» er tilgjengelig for nedlasting på Xbox Live for 1200 Microsoft-poeng førstkommende onsdag.