BÆNG! og jeg smalt tommelen ned på fiskestanga, sier Mikkel Gaup og sperrer opp øynene.

- Det var et brøl, «ka e det som skjer?», ropte onklene mine inne fra skogen og føyk ut, kastet veden fra seg, grep stanga, hoppet opp i båten og dro nedover elva. To timer brukte de på å få den i land, med det var jeg, 12-åringen, som hadde den på kroken. 18, 2 kilo. Mikkel Gaup stopper.

- Å fange en laks, i ung alder ... Det er kult, dét.

Han leker med kaffekruset, vet godt hva han sier.

- Har du fått like store laks igjen?

- «Veiviseren» var den største. Men det går bra med «Kautokeinoopprøret», og de andre filmene har vært flotte ting å være med på.

Sist vi hørte fra Mikkel Gaup sto han med oppkneppet skjorte og glinsende hud foran TV2-kameraene, og glisende proklamerte at han var Norges mest sexy same. Han spilte alle kortene riktig, det var bare å fortsette. Nye tilbud. Den sunne maten, treninga. Han red bølgen.

- Klart det, man følte seg så sexy som bare det. Trener, danser og det går bra, jeg kom på pallen, på tredjeplass. Men at jeg ble slått av Tore André Flo, den lange staken der. Det skjønner jeg ikke.

Han ler, lener seg mot kafébordet ved toppen av Hafjells gondolbane. Utringningen er dypere, kiloene flere.

- Nei da, men «Skal vi danse» er et så positivt program. Du er stjerna, du skinner, du blir pusha og pusha, og det positive kommer fram i media. Jeg vet ikke hvilket inntrykk folk hadde etter fengselsoppholdet, men jeg fikk i hvert fall vist at «hei, det er helt feil - det er noe annet som er realiteten».

Han faller tilbake i ekstasen.

- Det er så gøy, du våkner, du lever, du glitrer!

Så faller han tilbake i stolen. Da dansen var ferdig, var bare modusen igjen.

- Men det nytter ikke å dra til bygda for å danse ballroom. Så da må man prøve å kanalisere den gode energien over på noe annet, nye prosjekter, men også å ta telefoner, si «hei, det er Mikkel Gaup, favorittsamen din, he-he. Har du noen prosjekter som kunne passe meg?». Sånt er jeg flinkere til nå.

- Så mange fluer det var her.

En liten, sort en er på sin tredje ferd foran øynene på Gaup idet han griper ut armen og akkurat glipper. Flua flyr, setter seg på vinduet, Gudbrandsdalen bugner nedover, og skuespilleren spenner fingrene. Uten merke på ruta inntreffer døden i en imponerende teknikk. Det store, gule hotellet hvor Gaup holder barneforestilling hver dag gjennom hele juli, er så vidt synlig. Sønnen Ask på ni er med, han venter bak forhenget i 44 minutter, før han reiser seg opp og barna på de omkransende putene hviner av fryd gjennom de siste sekundene. De kan se ham, Cakkalakken, som spiser ting til gull. En samisk heltefigur, første gang på norsk.

- De er helt med. Tenk, mange har ikke hørt joik før. Det er altfor lite samisk kultur i barneskolene sørpå.

Da avisene ringte etter kommentar til skuespillerkollegers vandringer til NAV, sa Gaup at «det gjelder å aktivisere seg selv».

- Ja, det er vanskelig å være frilansskuespiller, samtidig som det gir stor frihet. Men jeg har selv vært på arbeidskontoret.

Han har solgt vannkjølere også. Gått rundt og banket på dører og solgt laks, mens unger satt inne og så ham som Tvilling i «Jul i Blåfjell» på NRK.

- Man vet jo hele tiden hva man vil. Det er kunstner jeg vil være, jobbe med film, teater, men det var en vanskelig periode, og jeg måtte tjene penger. Sånn er vel bohemlivet, man må gjennom sånne greier.

På en måte virker det som om motet Mikkel Gaup hadde som 18-åring, da han dro fra Alta til Oslo for å være snekker og nærmere Nils Gaups beslutning om hvem som skulle spille hovedrollen i «Veiviseren», har minket.

- I dag føler jeg meg like sterk, men jeg har kanskje blitt litt mer forsiktig, mer raffinert.

Første gang fotograf Per Heimly møtte Gaup en gang på nittitallet, tenke han «diva». Gaup sier det var snakk om sjenanse. I dag er de gode kamerater.

- Jeg er mer bevisst, jeg har blitt mer voksen på mange områder. Det har vel livet gitt. Man opplever jo mye, får flere erfaringer. Men jeg føler vel at jeg har landa nå. Jeg er litt tryggere, og det er godt det.

Den store selvransakelsen har allerede vart i noen måneder, og ender i selvbiografi. «Fargerikt», sier forlagsredaktøren om Mikkel Gaups liv, og han nikker.

- Jeg er vel en som liker å leve.

Men de store mengdene positiv energi som til stadighet omslynger Gaups væren, har fått flere prøvelser enn laksesalg. Livets bølgedaler er et gjentakende, uunngåelig tema i det tidligere ungpikeidolets biografi. Den største bølgen førte ham mot bunnen i 2007. Politiet hanket ham inn til fem ukers varetekt etter at en tidligere bekjent stakk av med Gaups bil på svenskehandel etter amfetamin. To av ukene var i full isolasjon fra fengselets omverden.

- Når du blir bura inne, og du vet at du ikke har noe med det å gjøre, er det en styrke i seg selv. Men så er det de andre. Hva er det de tenker? Hva med barna mine? Hva må de igjennom? Der ute kan det være et helt annet bilde.

- Er det viktig å få ut din versjon av hendelsen?

- Ja, det er helt klart en motivasjon.

Da han kom ut igjen, var livet så jævlig at han materialiserte det ved å sove i et skur i gamlebyen i rundt 20 minusgrader. Han hadde forsvunnet for seg selv, forsvunnet for vennene sine, og jobb, hus og kjæreste hadde forsvunnet fra ham. Et fargerikt liv, ja, men en ulykkesfugl?

- Det er sånn typisk blåøyd naivitet. Jeg må lære meg å bli mer kritisk til saker og ting. Det er min greie. Du kan jo ikke gå rundt og mistro folk, men det finnes en middelvei.

- Så du beskriver seg selv som naiv?

- Ja, jeg har vært veldig naiv. Masse. Veldig blåøyd. Men det har vært en styrke det også. Å leve seg inn. Jeg er ikke utdannet skuespiller, men vi kom oss til Hollywood for det. Hva er det, liksom? Nils Gaup vil si det er en gudegave. Og så bruker man det, men så får man noen slag fordi det blir utnytta. Så blir man skeptisk. Skal man da stenge?

Han har for lengst sluttet å spise. Smalner øynene.

- Det er der klokskapen kommer inn. Det er der de 42 åra kommer inn. Erfaringene. Vite og se, og føle hva er rett og galt. Intuisjon.

Er han naiv i dag også? Mikkel Gaup ler, får øynene til å glimte igjen.

- Jeg er fremdeles blåøyd, men ikke naiv.

Det er noe av denne lærdommen han vil gi videre i boka. Han kaller det en berikelse, han skal røre med tekst, på samme måte som han rører ved publikum på en scene.

- Hvert kapittel skal ha sin rikdom. Det skal ikke være noen Se og Hør-bok.

I Se og Hør er han likevel behørig omtalt. Nå har han lært. Han smiler.

- Jeg er veldig forelsket, men jeg er ikke offisielt i noe forhold.

Mikkel Gaup er mer interessert i å snakke om kjærlighet gjennom healing. Alternativmesser har han sluttet med, håndspåleggelsene har blitt færre.

- For at healing skal hjelpe, må man tro. Det er det som får ut det mørke, forklarer Gaup.

Han har kjent det selv. Under en healingseanse under den tunge perioden så han bestefaren.

- Han viste meg noe. I våken tilstand. Heftig ...

Han lar ordet henge lenge nok til å bekrefte avslutningen. Noen ting skal spares til bokutgivelsen.

- Så sa jeg «greit, det skal bli en ny retning i livet mitt», og neste dag møtte jeg et nytt menneske som satte meg i kontakt med et annet, som førte til et annet, og ...

Vi kjenner resten, «Kautokeinoopprøret» ble en kinosuksess. Mikkel Gaup kom med i «Skal vi danse», oppturen var i gang, og nå er han tryggere.

Hva er så å fange en laks, midt i livet? Et A4-liv, kanskje? Mikkel Gaup skyver fra seg tallerkenen med overkokt pasta.

- Det skulle vært ordentlig, samisk mat, vet du.

Han har noen planer.

- Et samisk opplevelsessenter, med skikkelig mat. Ta folk med i fjellet, til elva, gi dem alt av det samiske. Det finnes jo allerede, men et bedre et, som til og med er drevet av en same.

Uten blygsel bruker han klisjeen, Mikkel Gaup skal selv være veiviser. Sånn kan han slå seg til ro, mens han blant annet venter på nye filmer av Nils Gaup.

- Og gjøre dem til en suksess, sier han, og ler.

msa@dagbladet.no