Når rettsmyndighetene feller dommer over litteraturen, skal man være på vakt. Det har ikke skjedd ofte.

I Norge har vi som mange vet en viss tradisjon for forfølgelse av bøker myndighetene har betraktet som utuktige.

Men siden Jens Bjørneboe ble dømt i 1967 for å utgitt sin roman «Uten en tråd», er ingen saker blitt reist på et slikt grunnlag. Heller ikke blasfemiparagrafen har vært anvendt, siden Arnulf Øverland ble stilt for retten etter å ha skrevet essayet «Kristendommen, den tiende landeplage» i 1933.

Derimot har den såkalte rasismeparagrafen, som forbyr «diskriminerende og hatefulle offentlige ytringer» til en viss grad vært anvendt.

En fjerde form for begrensning av ytringsfriheten, hvori opptatt diktningen, gjelder ærekrenkelse og krenkelse av privatlivets fred. Kan et menneske kjenne seg igjen i en roman eller en fortelling og deretter vente å få rettens kjennelse for at verket blir forbudt?

I 2003 gikk en kvinne til privat rettssak mot forfatteren Rønnaug Kleiva fordi hun følte seg gjenkjent og utlevert i romanen «Ingen reell fare». Namsretten slo fast at boka ikke var ærekrenkende og lot være å stoppe den.

Nå har Oslo tingrett gitt en kvinne fra Afghanistan medhold i at hun er krenket i Åsne Seierstads bok «Bokhandleren i Kabul». Advokat Per Danielsen benytter anledningen til å si at Seierstad har «diktet for å tjene penger på andres privatliv, og at hun har opptrådt uaktsomt».

Denne forenklingen av Seierstads motiver får tale for seg selv. Det er få diktere som ikke håper på å tjene penger på bøkene de skriver. Det er heller ikke dette dommen dreier seg om. Den retter søkelyset mot litteraturens, hvori opptatt diktningens, injurierende kraft.

Skjønnlitteratur er en kompleks materie, spesielt når den grenser opp til journalistikk, selvbiografi, historieskrivning og andre sakprosa-sjangrer.

Retningen «new journalism», som Seierstads teknikk er en variant av, har i alle år skildret fakta med skjønnlitterære virkemidler, blant annet dialoger, indre monologer, metaforbruk og så videre.

Seierstad bruker fiktive navn på sine personer, men det er knapt noen tvil om hvor hun har sine kilder. I andre tilfeller, for eksempel i satirebøkene til forfatteren «Anonym», opptrer navngitte personer i situasjoner som er innlysende oppdiktet. I memoarer og selvbiografier kan nær sagt hvem som helst dukke opp under fullt navn. Skillet mellom dokumentarisme og diktning er i vår tid i full oppløsning. Danielsen har fått blod på tann, han bebuder seks nye søksmål. Siste ord er neppe sagt.