(Dagbladet): - Vi må slutte å se på de andre som noen vi må redde. Det er som å si at vi er på et høyere nivå, at vi kan lære folk hvordan de skal oppføre seg, sier Vigdis Hjorth til Dagbladet.

- Som om de trenger å ha lest FN-traktaten for å vite at de ikke skal drepe hverandre.

I likhet med forfatterkollega Line Baugstø er hun snart bokaktuell med en roman om nordmenns møte med den tredje verden. Hjorth skriver om en kvinnes kamp for å få sin cubanske kjæreste til Norge. Baugstøs heltinne drar til Sri Lanka for å jobbe med bistand, men oppdager at den norske hjelpen ikke er så hjelpsom for srilankeserne som hun trodde.

Vil skape debatt

Begge forfatterne er kritiske til norsk bistands- og utenrikspolitikk, og nå vil de samle kreftene i et arrangement på Litteraturhuset i løpet av høsten. Utviklingsminister Erik Solheim har sagt ja til å delta, utenriksminister Jonas Gahr Støre er også invitert.

- Jeg ønsker å pirke borti noe av vår selvgodhet. Hvorfor tror Norge at vi kan skape fred i et land som Sri Lanka? Det handler mest om å bygge et selvbilde. For veldig få av våre fredsprosjekter har noe å vise til. Men vi tror vi kan gå inn og redde verdensfreden, sier Baugstø.

Hun savner en skikkelig diskusjon rundt mislykkede fredsprosjekter, men føler at det ikke er rom for det i den politiske retorikken.

- Erik Solheim var dypt engasjert i Sri Lanka, men da krigen pågikk som verst, ble det fryktelig stille. Norge har jo brukt ti år der nede. Hvorfor hører vi ikke noe i etterkant? Det holder ikke å si at man har bestilt en evaluering, sier hun.

Opptatt av image

- Det har vært mye snakk om Norges innsats, men når det går helt galt, så blir det taust. Det er nesten så man mistenker at de gjør det av et innenrikspolitisk imageprosjekt, sier Vigdis Hjorth.

De er begge enige i at Norge har en forpliktelse til å motarbeide krig og fattigdom. Men de vil diskutere måten det blir gjort på.

- Politikerne har sitt språk, og forfatterne sitt. De snakker om utfordringer, håp, Obama-change. Det kan lett bli et diplomatspråk som tildekker. Vi som forfattere kan avdekke og tangere smertepunkter. Jeg tror en samtale mellom oss kan være fruktbar, sier Hjorth.

Mot Knausgård-trenden

Både hun og Baugstø er lei av å høre at kvinnelige forfattere bare skriver om trivialiteter.

- Det har aldri vært tilfelle. Men hvis du har med erotikk i ei bok, så er det straks det som blir fokusert på. Det blir interessant å se om de får dette også til å handle om erotikk, sier Vigdis Hjorth.

Her prøver forfatterne derimot å rette blikket utover.

- Vi sparer verden for seks bind om oss selv, det ville nok ikke blitt særlig interessant, sier Baugstø.

Riktignok bygger boka hennes på personlige erfaringer. Hun har selv bodd på Sri Lanka, mens mannen jobbet med bistand. Der ble hun også kjent med en annen side av norsk bistand, som hun mener det snakkes for lite om.

Imperialistiske bistandsarbeidere

- Jeg skriver om en som drømmer om å gjøre en jobb. Men så blir hun fanget i en imperialistisk kultur. Bistandsarbeiderne lever utrolig gode liv der ute. Hvis man ikke føler ubehag over det, er det noe galt, mener hun.

- Du ser ofte på vestlige folk som bor i slike land, at de fører seg med en sånn kolonial overlegenhet. Det er vanskelig å la være, tilføyer Hjorth.

- Du ansetter en hushjelp, noe annet blir liksom rart. Du sender barna på privatskoler, går på fine kafeer. Jeg tror de fleste som har levd i en slik situasjon, har gjort og sagt ting de har skammet seg over etterpå. Vi må slutte å se på oss selv som bare gode, sier Baugstø.

- Man blir noe man ikke har lyst til å være. Kan ikke politikerne innrømme at de også blir det? sier Hjorth.