Fire «legender» fra 80-tallets Romania lever i spennet mellom farse og lavmælt satire.
«Gylne tider"
- Orginaltittel: «Amintiri din epoca de aur»
- Regi: Cristian Mungui
Klikk for tittel
Klikk for innhold
FILM: For de fleste av oss kom Cristian Mungiu fra det store intet da han i 2007 vant Gullpalmen i Cannes for abortdramaet «4 måneder, 3 uker og 2 dager». Med ett var han lederen for en «rumensk bølge» preget av realisme og svart humor og kunne velge prosjekter fra øverste hylle. I stedet valgte han å skrive et knippe «legender» med utgangspunkt i faktiske hendelser fra åra før Ceausescu-regimet falt i 1989.
Selv om begge filmene foregår i samme periode, er tonen i «Gylne tider» en helt annen enn i Cannes-vinneren. Det vil si, den har flere toner, siden hver episode har ulik regissør.
Den norske versjonen har fire episoder av ulik lengde, til sammen drøye to timer. Det bør nevnes at hele sju historier ble produsert og at de settes sammen på ulikt vis ut fra hvilke land filmen vises i. Uten Mungiu hadde nok ikke «Gylne tider» blitt eksportert til over tretti land. Hans medregissører er Ioana Uricaru, Hanno Höfer and Constantin Popescu, og det oppgis ikke hvem som har regissert hvilke deler.
De to første episodene er kortest og mest underholdende. I den ene forbereder landsbyboere seg på at partisjefer skal komme forbi i sin kortesje. De pønsker på hvordan landsbyen kan presenteres fra sin beste side, men planen går skeis og en tivolikarusell får rollen som effektiv metafor. «Legenden om partifotografen» er enda morsommere, etter hvert som jobben med å retusjere et forsidefoto av Ceausescu for å gi ham mer høyde, slår feil. Mange karrierer ble ødelagt i det stadige arbeidet med å få virkeligheten til å stemme overens med kartet.
De to siste filmene er mer langdryge og handler om hva mangelen på elementære materielle goder fører med seg av mer eller mindre gjennomtenkt oppfinnsomhet.
Skildringene er bittersøte og ikke uten nostalgi for ei tid med klare fiender og entydige årsaker til samfunnsproblemene, ei tid der alle kjørte samme bil: Dacia, den rumenskproduserte kopien av Renault 12. Mungui sier selv at han er nostalgisk for sin egen ungdomstid (han er født i 1968) og ikke kommunismen, men i filmen er denne distinksjonen mer diffus, noe som gjør den rikere.
Flerstemt
Selv om begge filmene foregår i samme periode, er tonen i «Gylne tider» en helt annen enn i Cannes-vinneren. Det vil si, den har flere toner, siden hver episode har ulik regissør.
Den norske versjonen har fire episoder av ulik lengde, til sammen drøye to timer. Det bør nevnes at hele sju historier ble produsert og at de settes sammen på ulikt vis ut fra hvilke land filmen vises i. Uten Mungiu hadde nok ikke «Gylne tider» blitt eksportert til over tretti land. Hans medregissører er Ioana Uricaru, Hanno Höfer and Constantin Popescu, og det oppgis ikke hvem som har regissert hvilke deler.
Nervøs hverdag
De to første episodene er kortest og mest underholdende. I den ene forbereder landsbyboere seg på at partisjefer skal komme forbi i sin kortesje. De pønsker på hvordan landsbyen kan presenteres fra sin beste side, men planen går skeis og en tivolikarusell får rollen som effektiv metafor. «Legenden om partifotografen» er enda morsommere, etter hvert som jobben med å retusjere et forsidefoto av Ceausescu for å gi ham mer høyde, slår feil. Mange karrierer ble ødelagt i det stadige arbeidet med å få virkeligheten til å stemme overens med kartet.
De to siste filmene er mer langdryge og handler om hva mangelen på elementære materielle goder fører med seg av mer eller mindre gjennomtenkt oppfinnsomhet.
Skildringene er bittersøte og ikke uten nostalgi for ei tid med klare fiender og entydige årsaker til samfunnsproblemene, ei tid der alle kjørte samme bil: Dacia, den rumenskproduserte kopien av Renault 12. Mungui sier selv at han er nostalgisk for sin egen ungdomstid (han er født i 1968) og ikke kommunismen, men i filmen er denne distinksjonen mer diffus, noe som gjør den rikere.
