I «Predators» har gønnerne mer personlighet enn sine eiere.
FILM: Det er visse ting du må godta i starten av «Predators». En blandet gjeng av elitesoldater og kriminelle lander i fallskjerm på en fremmed planet som minner om Amazonas. Afrikaneren er RUF (Sierra Leone), russeren Spetsnaz, japaneren Yakuza, den ene amerikaneren voldtektsdømt og meksikaneren fra et kartell. De to «gode» er Adrien Brodys leiesoldat og filmens kvinnelige alibi fra den israelske hæren, spilt av Alice Braga. De har landet her for å bli tatt av dage, men først skal de lekes med. Sånn er det bare. Kall det skjebne.
Den første Predator-filmen (1987) hadde en østerriksk Mr. Universe i hovedrollen. «Predators» har en Oscar-vinner. Det kan man kalle progresjon, helt uavhengig av filmens store spørsmål: Hva i all verden har skjedd med Adrien Brody?
Denne gangen har Brodys karriere landet på planeten Monster-Action og han skjønner ikke bæret. Det gjør heller ingen av hans nye kompiser, men etter hvert innser de det samme som publikum: De er dumpet i et jaktreservat eid av monstre som er så stygge at de har lært å gjøre seg selv usynlige.
Regissør Nimród Antal er født i USA, med fikk sitt kult-gjennombrudd med ungarskspråklige «Kontroll». Deretter fulgte «Vacancy» og «Armored». Mye fart og noe skrekk, det er oppskriften som fikk den evigunge produsenten Robert Rodriguez til å be Antal om å frese liv i en «franchise» som startet med den snakkende proteinklumpen Schwarzenegger i de glade 80-åra og fortsatte med en lite suksessfull oppfølger tre år seinere, før vi fikk to stykk Alien vs. Predator.
Etter en stund møter våre venner de fryktede predatorene, som ligner en krysning av Djengis Khan og et siklende vortesvin med tenner i alle retninger, stemmebåndene til en hes løve og selvlysende, grønt blod. Budskap: De er ikke som oss. Predatorene pleide å komme til vår planet. Nå henter de soldater og kjeltringer med personligheten plassert i medbrakte skytevåpen hjem til egen planet for en dødelig omgang paintball.
Regissør Antal ser ut til å ta dette forutsigbare visvaset på alvor. Absurd monsterfilm uten selvironi — det er så 1987.
Den første Predator-filmen (1987) hadde en østerriksk Mr. Universe i hovedrollen. «Predators» har en Oscar-vinner. Det kan man kalle progresjon, helt uavhengig av filmens store spørsmål: Hva i all verden har skjedd med Adrien Brody?
Byttedyr
Denne gangen har Brodys karriere landet på planeten Monster-Action og han skjønner ikke bæret. Det gjør heller ingen av hans nye kompiser, men etter hvert innser de det samme som publikum: De er dumpet i et jaktreservat eid av monstre som er så stygge at de har lært å gjøre seg selv usynlige.
Regissør Nimród Antal er født i USA, med fikk sitt kult-gjennombrudd med ungarskspråklige «Kontroll». Deretter fulgte «Vacancy» og «Armored». Mye fart og noe skrekk, det er oppskriften som fikk den evigunge produsenten Robert Rodriguez til å be Antal om å frese liv i en «franchise» som startet med den snakkende proteinklumpen Schwarzenegger i de glade 80-åra og fortsatte med en lite suksessfull oppfølger tre år seinere, før vi fikk to stykk Alien vs. Predator.
På hjemmebane
Etter en stund møter våre venner de fryktede predatorene, som ligner en krysning av Djengis Khan og et siklende vortesvin med tenner i alle retninger, stemmebåndene til en hes løve og selvlysende, grønt blod. Budskap: De er ikke som oss. Predatorene pleide å komme til vår planet. Nå henter de soldater og kjeltringer med personligheten plassert i medbrakte skytevåpen hjem til egen planet for en dødelig omgang paintball.
Regissør Antal ser ut til å ta dette forutsigbare visvaset på alvor. Absurd monsterfilm uten selvironi — det er så 1987.
