KONSERT: Det er utrolig hvor medgjørlig man kan bli en sein ettermiddag når sola titter fram og det er kortbuksevær. Da kan til og med boogierock, som egentlig kan bli ganske kjedelig, funke bra. For — sjøl om det ikke er musikk du putter i stereoen hjemme, er det utrolig hvor bra det treffer et stort publikum i festhumør på en utescene.

Ikke blues

Britiske Status Quo har solgt 118 millioner plater og ble, etter 43 år på veien, i fjor stemt inn som «the hardest working band» i England. Og de satte sjøl premissene for konserten på bryggescenen på Notodden lørdag: «Jeg veit ikke om dere har lagt merke til det, men dette er en bluesfestival. Vi er ikke et bluesband!», klargjorde sologitarist Francis Rossi (61).
Rytmegitarist Rick Parfitt (61) beviste også en gang for alle hvor bredbeint en rocker kan stå foran de kledelige, hvite Marshall-forsterkerne bak på scenen da bandet åpnet med «Caroline» fra 1973. Bassist John «Rhino» Edwards er usedvanlig tøff i trynet og prøver også å være litt frontfigur, og når også keyboardist Andrew Bown etter hvert kler på seg gitaren blir Status Quo et skikkelig gitarmonster.
Trommis Matt Lettley får en solo på tampen av konserten, og bandet står fram som den perfekte dinosaur. Men det gjør ikke så mye. Vi er i humør til det. Dessuten har Rossi mye humor, og han scorer høyt på kulhetsskalaen. Hestehalen er borte, og med sitt nye utseende kunne han gått rett inn i Londons finansmiljø uten at noen ville snu seg. Men på scenen har han det bare veldig moro, på den eneste jobben han kan ha. Han er og blir en boogieklovn, men en hardtarbeidende én.

Godstemning

Det er ingen ting å si på kontakten med publikum, og det er godstemning på asfalten. Men har Status Quo noe på en bluesfestival å gjøre? Ikke veldig mye, men det må nok erkjennes at også Notodden, som Molde-jazz og andre, må tenke utenfor de strenge sjangergrensene for å trekke et stort nok publikum. De som løfter armene i været i henrykkelse gir blanke i akkurat det spørsmålet når relativt ferske «Beginning Of The End» drønner fra scenen, etterfulgt av «det nærmeste vi kommer en rolig sang», som Rossi sier, «Living On An Island» — som Parfitt «skrev da han ventet på at dealeren skulle komme så han kunne bli høy». Han tuller sikkert bare. Eller?

Harry

Det skal vise seg å være inngangen til et parti der de mest harry sangene kommer på rekke og rad, fra «In The Army Now» (med høy allsangfaktor), via «Roll Over Lay Down» og «Whatever You Want» til boogiesviska over alle, «Rockin' All Over The World».
Fint, for akkurat i dag føler jeg for å være litt harry. Det er enkel rock, musikken har ikke forandret seg det spor og det må innrømmes at det også blir litt ensformig midtveis i konserten, men det funker som bare det.
Status Quo passer kanskje aller best på en liten pub, men går rett inn på den store utendørspuben ved Heddalsvannet i Notodden akkurat i dag.
Man er da på festival, for swingende!