- Det startet da pappa døde.

Truls Tjeldnes (48) sitter på hytteverandaen og ser ut over Arendals hvite skjærgård. Det blåser litt, seilbåtene på fjorden har god fart der de flyter over vannet forbi Hisøy, Havsøy, Mærdø. Fra kjøkkenet siver lukta av nystekte vafler ut.

Mora, Anne-Mari Tjeldnes (80), kommer ut i blårutete shorts og bluse. Smiler, kommenterer vinden, setter seg med et lite «jaja».

Hun har tre barn. To av dem er aldri på hytta lenger.

- Det har vokst opp et voldsomt hat i familien, sier hun.


Arvekrangler handler om penger og verdier. Men det handler like mye om sterke følelser.

Julemiddager som ender i tårer. Sommerferier der mor og datter snur når de møter hverandre i hyttedøra. Søskener som kommuniserer gjennom knusktørre, men drepende brev med advokatlogo øverst.

Konflikter om arv i norske familier kommer til overflaten stadig oftere. Tall Magasinet har hentet ut fra alle landets tingretter og byfogdembeter viser at antall begjæringer om offentlige skifter nesten har doblet seg de tre siste åra, fra 1207 i 2006 til 2354 i 2009.

- Mye av veksten kan tilskrives endringene i arveavgiften, som kom 1. januar i fjor. Men vi ser også en generell økning. Vi har større verdier å krangle om, og familiemønstrene våre er mer innviklet. Det gir flere konflikter, sier advokat Randi Birgitte Bull (51), som har jobbet med arvesaker i femten år.

Tidligere arveadvokat og lagdommer i Borgarting lagmannsrett, Per Racin Fosmark (57), ser samme utvikling.

- Dessuten er det en del arvinger som ber om offentlige skifter fordi det blir for komplisert å dele selv. Arvingene ønsker rett og slett ikke å håndtere det, formuene er blitt så store og familieforholdene er blitt for kompliserte, sier Fosmark.


Det var i 1950 at Anne-Mari Tjeldnes sammen med ektemannen kjøpte den 40 kvadratmeter store hytta i Arendal. Den ble familiens faste, fredelige plett når de trengte sjøluft og ro fra Oslo-livet. Både sønnen Truls og hans to eldre søstre ble glade i hytta.

Men i februar 2008 døde ektemannen.

- Vi var enige om at noe måtte gjøres på hytta. Vedlikeholdet var dårlig. Og det var bare Truls som var interessert i å tak i det, de andre ville ikke bruke tid på «den gamle hytta», hevder Anne-Mari.

Det ble mye arbeid. Truls fant stokkmaur under plankene, fuktskader, råte, lekkasjer. I løpet av de to siste åra er det bare fire helger han og kona Nina ikke har vært på hytta.

- Jeg gadd ikke å stå her og jobbe meg i hjel for ingenting. Da ville jeg eie, sier Truls, som jobber som kunderådgiver hos Toyota.

Dermed inngikk Anne-Mari en avtale med yngstegutten den 27. mai 2008. Hytta ble overdratt til ham for en kjøpesum på 1,2 millioner kroner i form av et lån hos mora, etter verdivurdering fra mekler. Anne-Mari fikk bruksrett på hytta så lenge hun lever.

- De ble nok veldig misunnelige på deg, sier Anne-Mari og ser bort på sønnen sin.


Det gikk ikke lang tid før det kom et brev fra de to eldre søstrenes advokat der de hevdet at hytta var et forskudd på arv, og de ville ha et tilsvarende arveoppgjør med loven i hånd. Paragraf 21 i arveloven sier nemlig at hvis en arving har mottatt fullt eller delvis arveoppgjør, kan de øvrige arvinger kreve tilsvarende oppgjør.

- Derifra ble det bare verre. Jeg drømte ikke om at det skulle bli slik, sier Anne-Mari.

Mekling førte ikke fram, og døtrene stevnet mora si for retten i oktober 2008 med et krav på 1,3 millioner hver. Men Oslo tingrett slo fast at Anne-Mari hadde lov til å selge hytta til sønnen sin. Hun ble likevel dømt til å betale 150.000 kroner til hver av døtrene sine fordi kjøpesummen på hytta var for lav. Tre takster etter den opprinnelige verdsatte hytta til mellom 1,65 millioner og 1,75 millioner kroner.

Søstrene anket. Borgarting lagmannsrett kom under dissens til samme slutning som tingretten i november i fjor. Likevel fortsetter advokatbrevene å komme fra søstrene. Anne-Mari Tjeldnes rister sakte på hodet.

- Nå mener mine egne døtre at jeg bruker opp for mye av pengene mine. Jeg lever mitt liv, reiser litt med koret mitt og bruker av pensjonen min, det innrømmer jeg. Men skulle jeg ikke få lov til det? Hva jeg gjør med mine penger, raker da egentlig ingen, sier 80-åringen.


Jo, mener døtrene, Tone Knutsen og Trine Skarvang. De prøver fremdeles å få innsyn i morens økonomi, fordi de mener hun misligholder farsarven deres ved å betale regninger på hytta som bare broren har glede av.

- Dette har vært en svært vanskelig og belastende sak for oss. Vi opplevde at mora vår solgte hytta til broren vår bak ryggen på oss til gavepris. De to inngikk en hemmelig salgsavtale mens hele familien holdt på å planlegge oppussing av hytta. Vi følte oss lurt, og kunne ikke se på at farsarven ensidig ble delt ut til bare den ene av oss søsken, sier de to søstrene Tone og Trine.

Etter en lang mekling så de ingen annen mulighet enn å ta saken til retten.

- Dommen gir oss medhold i at det ble gitt ulovlig utdeling til broren min, men retten var delt på hvor store beløp han hadde fått. Vi mener flertallet i lagmannsretten ikke turte å gå inn og beregne hele fordelen broren vår fikk ved at kjøpesummen opprinnelig ble gjort opp ved et rentefritt lån. Dessuten lurer vi på hva skattemyndighetene sier om et nesten gratis lån, sier Trine Skarvang.

De opplever at mora har fått for frie tøyler med arven etter sin avdøde ektemann.

- Det å sitte i uskifte betyr at den gjenlevende av foreldrene disponerer over barnas arv i en periode. Men den gjenlevende kan ikke bruke disse pengene på hva som helst, og i alle fall ikke dele dette ut til bare én av arvingene, sier søstrene.

Forholdene i familien er nå iskalde.

- Vi syns ikke det var greit at vår egen mor gikk bak ryggen på oss. Hadde hun sagt fra om salget på forhånd, er jeg sikker på at vi kunne kommet til enighet om hytta, sier Tone Knutsen.


På et advokatkontor i Vika i Oslo sitter tre arveeksperter. Advokatene hos Brækhus Dege nikker gjenkjennende når ulike temaer rundt arveprosesser blir brakt på bordet. Til sammen har de bortimot 80 års erfaring med arvespørsmål, og når de blir spurt om hva som har voldt mest bry, er svaret unisont: Hytta.

- Ofte er verdien av hyttene så vidt store at ingen av arvingene har råd til å kjøpe ut andre. Og ikke alle søsken klarer å eie noe sammen, så sameie er ikke alltid en løsning. Dersom foreldrene ønsker å testamentere hytta til en av arvingene, skal boet være ganske stort for å få dette til, sier Eivor Grindstuen.

Advokatene anbefaler at folk prøver å løse konfliktene mens de lever.

- Du må tørre å være upopulær mens du lever. Noen ganger ser du at du ikke greier å løse situasjonen, og da må du selge, sier Ivar Barstad.

- Må man være gode venner for å greie å dele ei hytte?

- Ja, egentlig må man det. Det er alltid en som har råd til å pusse opp, andre ikke. Så oppstår disputter, sier Jan Krohn.

- Ofte blir det en diskusjon om hvem som har vært der mest. «Jeg var her mens du var i Syden.» Og så handler alt om hva mor og far sa for en del år siden, sier Barstad.


Noen ganger forsøker familier å lage avtaler tidlig. Men så går åra, og ting forandrer seg. Plutselig er kanskje den gamle avtalen ikke så mye verdt lenger, for mor og far har kommet på andre tanker.

Det har Ragnhild (43) og Brita Skuland (46) opplevd.

- Nå går familien til helvete. Det var min første tanke.

Brita Skuland sitter på en kafé i Oslo sammen med søstera Ragnhild. Hun tenker tilbake på den dagen hun fikk brevet i postkassa. Brevet fra advokatfirmaet Myhre & Johnsen som sa at hun «for ordens skyld» ble informert om at barndomshjemmet hennes var solgt. Den flotte eiendommen i Mandal var solgt til storesøstera. Prisen var ikke oppgitt.

- Vi trodde ikke foreldrene våre kunne selge eiendommen. Det sto svart på hvitt i en avtale som var lagd nettopp for å hindre konflikt, sier Brita Skuland.


Faren til Ragnhild og Brita Skuland hadde bygd opp en dagligvarebutikk i Mandal. Da far ville trekke seg tilbake, var det sønnen som overtok forretningen i 1989.

For å kompensere for de store verdiene sønnen fikk gjennom forretningen, ble Skuland-foreldrene sammen med barna enige om et testamente og en tinglyst erklæring som skulle sikre at de tre døtrene arvet eiendommen og boligen som familien hadde bodd i siden 1967. Avtalen ble satt opp av en advokat.

«Det skal hvile salgsforbud på disse inntil eiendommene er overført til våre døtre som reell arv», het det i erklæringen.

- Alle i familien var enige om dette, sier Brita Skuland.

Utover 2000-tallet fikk begge foreldrene stadig større helseproblemer, og de trengte pleie. De ble enige med sin eldste datter, som bodde i Mandal, om at hun kunne flytte inn til dem ved å bygge en ny leilighet på råloftet, og bidra til deres stell.

- Foreldrene våre begynte å bli dårlige, pappa hadde lungekreft, og vi skjønte jo at det ikke var snakk om veldig lang tid før de ikke kunne bo der lenger. De ville trenge betydelig tilsyn. Vi ønsket å diskutere andre løsninger enn en stor og støyende utbygging, og foreslo også at vi to i Oslo kom hjem i lengre perioder for å dele på tilsynet, sier Ragnhild.

Men kontakten mellom søstrene ble bare kjøligere.

- Vi oppfattet at våre foreldre ble diktert, og at vår eldste søster presset sin vilje gjennom, uten vilje til å diskutere andre løsninger, sier Brita.


15. oktober 2004 undertegnet foreldrene en kontrakt med sin eldste datter om at boligen ble overdratt til henne for én million kroner, til tross for at to samtidige takseringer verdsatte boligen til 2,4 og 2,75 millioner kroner. En mekler hadde året før gitt en verdivurdering på 3,1 millioner kroner.

Ifølge rettspapirene skjedde salget blant annet fordi foreldrene ønsket at eiendommen skulle forbli i familien, og at de håpet å slippe å komme på gamlehjem. De to yngre søstrene ble ikke varslet om salget.

Samtidig ble testamentet fra 1989 tilbakekalt, og et nytt ble laget. Der arvet de to yngste døtrene en liten tomt som ikke kan bebygges, i tillegg til deres del av pengene som sto igjen på konto etter foreldrene.

- Vi visste ingenting før vi fikk brev i posten om at salget var gjort. Det var et ubeskrivelig sjokk, også fordi vi alltid hadde hatt et veldig godt forhold til mamma og pappa. Jula det året ble den første vi ikke hadde noen kontakt med resten av familien, sier Brita.


De to søstrene så ingen annen utvei enn å ta ut forliksklage mot sine egne foreldre.

- Det var tøft. Vi visste at de var svært syke, begge to. Men vi kunne ikke godta det som hadde skjedd, sier Ragnhild Skuland.

Det ble ikke noe forliksmøte. 13. august 2005 døde mora. Bare to uker etterpå døde faren.

- Da måtte vi ta saken til retten. For oss handlet dette om rett og galt, og om hva familien sammen hadde avtalt i 1989, sier Ragnhild.

Kristiansand tingrett avsa dom 20. desember 2006, og frifant storesøsteren, som hadde tatt foreldrenes plass. Ragnhild og Brita anket dommen, men også to av tre dommere i Agder lagmannsrett mente at foreldrene hadde hatt rett til å tilbakekalle testamentet og salgsforbudet fra 1989, og at dette ikke var å regne som en arvepakt, bare et gaveløfte.

Viktig for denne tolkningen var at bare foreldrene hadde undertegner dokumentet fra 1989, ikke døtrene. Derfor mente flertallet i retten at foreldrene bare forpliktet seg til hverandre.

Advokaten som satte opp avtalen i 1989, bekreftet at de to søstrene hadde oppfattet avtalen riktig, uten at rettens flertall tok hensyn til det. Den tredje lagdommeren, derimot, mente at salgsforbudet fra 1989 var en «ugjenkallelig forpliktelse» overfor de to yngste døtrene, og at eiendommen måtte tilbakeføres til boet.


Det hjalp lite. Ragnhild og Brita forsøkte gjennom sin advokat å få Høyesterett til å vurdere saken, men den ble nektet fremmet ved en enstemmig avgjørelse. Dermed ble dissensdommen fra lagmannsretten stående.

Ingen av dommerne fant det bevist at eldstesøsteren hadde drevet press eller utilbørlig påvirkning mot foreldrene.

- Vi gjorde det vi kunne. Det var en langvarig og tøff prosess. Etter at vi fikk salgsbrevet i 2004, har vi ikke hatt kontakt med vår søster annet enn gjennom advokatbrev, sier Ragnhild.

Søstrene er fremdeles tilbake i Mandal en gang i blant, men de er aldri innom barndomshjemmet.

- Vi har mange gode minner derfra som vi ønsker å bevare. Men vi drar ikke hjem. Det er en naturlig konsekvens av den typen arvekonflikt vi har opplevd. Det setter to streker under det som var, sier Brita.

De sitter igjen med mye lærdom etter saken.

- Selv om du står med papirer du tror er klare og forpliktende, er det ikke sikkert at de holder i retten. Vi stolte på våre foreldre som underskrev, på advokaten, og på våre søsken. Men vi snakket lite eller ingenting om hva som skulle skje med familieeiendommen etterpå, sier Brita, og ser opp:

- Vi var så sikre på at vi ville finne en løsning sammen alle ville godta når tiden var inne. Men man bør nok ta med seg slike dokumenter til en annen advokat og finne ut om de er juridisk holdbare, sier hun.


De har lagt bitterheten bak seg. Men familien er splittet. Heller ikke søstrenes barn snakker sammen.

- Jeg prøver å ta fram saken for meg selv innimellom. Virkelig være åpen med meg selv og spørre om det var verdt det. Men ikke én gang har jeg landet på at det var feil. Vi måtte kjempe mot den uretten som vi opplevde var begått. Det hadde vært vanskeligere å leve med at vi ikke gjorde det, sier Ragnhild Skuland.

Den eldre søsteren ønsker bare å ha en kort kommentar til saken.

- Jeg har ikke ønsket å medvirke til denne reportasjen, da denne triste familiehistorien ikke har noe i media å gjøre. Tvisten er blitt betryggende behandlet med full vitne- og bevisførsel i tre instanser. Mine søstre har tapt alle gangene, sier hun.

Hun peker også på at lagmannsrettens flertall var ikke i tvil om hva som var foreldres vilje i saken.

- Retten avviste alle anklagene fra mine søstre mot mine foreldre og meg. Anken deres ble også enstemmig avvist av Høyestretts kjæremålsutvalg. Jeg registrerer at mine søstre nå går ut i media med de samme anklagene mot mine foreldre og meg som de ikke vant fram med i rettsapparatet. Dette sårer meg dypt. Jeg har alltid ønsket dem det beste, og ønsker dem fortsatt alt godt, sier hun.


For mange er det tungt å svelge at man faktisk ikke har rett til å arve foreldrene sine likt som sine søsken.

Den såkalte pliktdelsarven slår fast at barna dine har lovfestet rett til to tredjedeler av det du etterlater deg. Den kan begrenses til én million kroner. Folk med store formuer kan derfor bestemme at noen barn kan få mye mer enn andre.

Lagdommer Per Racin Fosmark mener pliktdelsarven ikke fungerer i praksis.

- Personlig er jeg imot denne arveplikten. De fleste vil at barna deres skal arve dem likt, og for dem er ikke dette noe problem. De ressurssterke, som kjenner reglene, omgår plikten på lovlige måter ved å gi gaver til dem de vil før de dør, sier Fosmark.

En dom fra Borgarting lagmannsrett fra april i år viser tydelig hvor vondt pliktdelsarven kan slå. En gammel dame hadde satt opp et testament før hun døde. Der begrenset hun arven til sin første sønn til én million kroner. De to yngre halvsøsknene hans delte resten av boet på over 7,5 millioner kroner.

Den eldste sønnen hevder å ha andre krav til boet, men har ikke nådd fram, verken i tingrett eller lagmannsrett. Den ene millionen, nå trolig kraftig forminsket på grunn av advokatutgifter, blir stående.


De nye familiemønstrene våre gir helt nye utfordringer i arvesammenheng.

- Det er mine, dine og felles barn og samboere som har rettigheter. Det klassiske er en mann som gifter seg på nytt, og så dør. Konflikten blir da gjerne mellom mannens voksne barn fra første ekteskap og den nye kona, sier arveadvokat Randi Birgitte Bull.

På advokatkontoret i Vika kjenner Eivor Grindstuen denne problematikken godt igjen:

- Det oppstår gjerne fraksjoner mellom nye og gamle kull med barn, og forfordelingen av noen av barna fører ofte til at de andre føler seg tråkket på tærne. Det samme gjelder forholdet mellom særkullsbarn og ny ektefelle, sier Eivor Grindstuen.

Hun peker på at arveloven er fra 1972, og at regelverket derfor er svakt på disse områdene.

- Jeg har opplevd ganske nidkjær gjennomgang av avdødes bankutskrifter for å sjekke om noen av arvingene har fått mer enn andre. I slike situasjoner kommer mye gammelt gruff fram, sier Grindstuen.

Noen ganger får arvingene beskjed om å tenke seg om en gang til før de setter i gang en stor arvekonflikt i retten.

- Jeg spør dem: Er det dette du vil bruke resten av livet på? Skal du gå gjennom rettsapparatet må du regne med å bruke flere år før du får en rettskraftig dom. Mange har vært gjennom en skittentøyvask uten at det kom noe godt ut av det, sier Ivar Barstad.

- Jeg har sett sider av mennesker i slike saker som jeg aldri har trodd skulle komme fram. Det kan falle mange lite gjennomtenkte og sårende kommentarer, sier Grindstuen.

- Arv er langt mer enn fordeling av jordisk gods. Det er historien om den i søskenflokken som har følt seg tilsidesatt. Det er sårede følelser og aggressiv atferd ingen forutså. Bak krangelen om den aller minste teskje ligger mer gruff latent enn både arvelater og arvinger var klar over, sier Barstad, og legger til:

- Når herren kom med frelsen, kom fanden med arvingen.


Kanskje er det derfor stadig flere av oss vil få ned på papiret hvem som skal arve hva etter oss. For å sikre at testamentene faktisk blir framlagt etter din død, kan du be domstolene oppbevare det.

Tall som Magasinet har fått fra Domstolsadministrasjonen viser at antall testamenter levert til oppbevaring i domstolene har økt kraftig de siste åra. I 2006 leverte vi inn 82000 testamenter. I fjor var tallet steget til 97000, en økning på 15000 i løpet av bare tre år. Totalt oppbevarer domstolene i Norge 103 709 testamenter per 30. juni 2010.

Men hva kan egentlig kalles et testament? Er en papirlapp uten signatur nok? Ja, slo Gulating lagmannsrett fast i en kontroversiell dom fra veslejulaften i 2008.

- Vi trodde aldri at det arket skulle bli kjent gyldig som min onkels testamente, sier Ola Kristian Lillesvangstu (69).

Han og kona er på ferie hos dattera på Oppegård, og nå sitter han med kaffekoppen på terrassen og ser for seg arket som retten slo fast var hans onkels siste vilje og testament.


Onkelen var 82 år da han ble innlagt på Lærdal sykehus i Sogn i oktober 2007. Han var ugift og barnløs, men hadde ti søsken. Fire av dem var i live da han kom på sykehus i 2007.

Ved 9-tida om morgenen 10. oktober tok onkelen kontakt med pleiepersonalet ved sykehuset. Han var ifølge journalene sliten, svak og bekymret. Han sa at han ville opprette et testament, og sykepleierne kontaktet en advokat for å få det gjort i ordnede former. Advokaten ba de sykehusansatte notere ned pasientens siste vilje fordi hun ikke hadde anledning til å komme før noen timer seinere.

Men da advokaten kom ved 14.30-tida med testamentet for underskriving, var den gamle mannen bevisstløs. Kort tid etter døde han. Det eneste slektningene satt igjen med, var en kladd på et ark, skrevet av personalet på sykehuset. Den avdøde hadde ikke engang undertegnet på papiret.

På arket kom det fram at den gamle ville at de gjenlevende søsknene hans skulle arve det meste av det han etterlot seg, blant annet huset i Gaupne. Bare tre av nevøene og niesene hans ble tilgodesett, blant dem Ola Kristian Lillesvangstu.

- Hadde han enda skrevet navnet sitt på arket. Men alt vi hadde, var et usignert papirark. Man skulle tro at det måtte stå hvem testamentet gjelder, sier han.


Den ene søstera til avdøde begjærte offentlig skifte, og det ble etter hvert klart at arvingene ikke var enige om hvorvidt testamentet fra dødsleiet var gyldig eller ikke. Søsknene reiste skiftetvist, og Sogn tingrett avsa dom 25. juni 2008 der de slo fast at papiret med onkelens siste vilje ikke var et gyldig nødtestament.

Søsknene anket. Og i lagmannsretten fikk saken det motsatte utfallet: Testamentet var gyldig. «Etter en samlet vurdering av faktum (...) finner lagmannsretten det ikke tvilsomt at NN om formiddagen 10. oktober 2007 ga uttrykk for sin testamentariske vilje», heter det i dommen.

- Ingenting hadde endret seg fra tingrett til lagmannsrett. Likevel ble utfallet så ulikt, sier Ola Kristian.

Advokaten til nevøene og niesene anbefalte dem å ta saken til Høyesterett fordi det ligger en viktig prinsipiell avgjørelse i spørsmålet om hvor sterke formelle krav det skal stilles til disposisjoner på dødsleiet. Men anket ble nektet fremmet.

Saken har gått hardt utover familiebåndene.

- Den har splittet familien, ødelagt den. Jeg snakker fremdeles med alle, men de andre nevøene og niesene gjør ikke det. Jeg hadde ikke trodd det skulle bli slik, sier Ola Kristian.

Han er likevel ikke overrasket når han hører om alle de andre arvestridene som foregår i familier rundt omkring.

- Når det gjelder penger, kan folk gjøre det helt utrolige. Og det verste er at da ser man hva slags familie og slekt man har.


Søsteren til den avdøde 82-åringen mener saken var ganske enkel, og ble svært overrasket da tingretten mente testamentet ugyldig.

- Vi måtte rette oss etter det som var min brors siste vilje. Han hadde sagt tydelig fra hvordan han ville ha det, og da kan ikke vi umyndiggjøre ham bare fordi han ikke hadde skrevet under på papiret, mener søsteren.

Hun syns det er rart at arveloven fremdeles har kravet om underskrift på et testament.

- Vi er kommet så langt at vi må kunne godta et testament når det er to uavhengige vitner til stede. Det var ikke pengene vi var ute etter, men vi syns det ble feil å ikke ta hensyn til viljen til eieren, sier søsteren.


Testamenter kan være en rikholdig kilde til konflikt, bekrefter arveadvokatene i Vika.

- Det krever mye omtanke å formulere det riktig. Problemer kan oppstå på grunn av at man har uttrykt seg uklart, sier Ivar Barstad, og utdyper:

- Hvis du forandrer mening etter at du har satt opp et testamente, er det ryddig å tilbakekalle tidligere testamenter og heller gjenta på nytt hva du ønsker i den siste versjonen. Hvis ikke kan det ofte oppstå motstrid i de forskjellige testamentene, og det blir det vanskeligere å finne ut hva arvelater egentlig har ment, sier Barstad.

De store arvesakene fra landets lagmannsretter de siste åra viser at flere titalls av dem har handlet nettopp om tolkning av testamentet.

Folk er ulike når de setter opp regnskapet etter livet sitt, forteller advokatene:

- Det er forskjell på dame- og herretestamenter. Damer har gjerne lange, detaljerte lister med fordeling av hvem som skal ha hva. De er flinke med affeksjonsting. Menn bryr seg ofte ikke så mye om det, sier Grindstuen.


Av og til er det enkle faktisk det beste.

I 2003 begynte Per Henningsens (55) foreldre å bli gamle, og var ikke så ofte på familiehytta på Nøtterøy lenger. Da tok far i huset grep: Han inviterte sine tre barn til møte om framtida for hytta.

- Det var helt briljant. Det var bare vi fem, uten svigerbarna, sier Per Henningen.

Faren stilte spørsmålet: Hva ville barna gjøre med hytta? Selge? Eller ha hytta sammen?

- Vi var enige om at vi ikke ville eie sammen. Det hadde aldri gått. Én av oss hadde gått rundt som en vaktmester, og det hadde ført til masse krangel, sier Per.

Men selge? Nei. Bestefaren bygde hytta i 1947, og de tre søsknene hadde vært på hytta hele livet. Utsikten er nydelig, og sola skinner til klokka 22 om kvelden.

- Det var da noen kom på det: Vi trekker lodd! sier Per og humrer litt.

Familien gikk til advokat og fikk ham til å sette opp en forpliktende avtale. Det ble bestemt at de to søsknene som ikke fikk hytta, skulle ha bruksrett ei uke i året i ti år framover. Dessuten ble det bestemt at den som fikk hytta, ikke kunne selge uten at de andre fikk forkjøpsrett. Og til slutt ble det vedtatt at taksten på hytta, utført av en offentlig takstmann, skulle trekkes fra det endelige arveoppgjøret til den som fikk hytta.


Og så kom den høytidelige dagen. Søsknene hadde kledd seg pent og møttes på advokatkontoret. Der kom en advokat inn med tre lapper i en hatt. På lappen som ble trukket opp, sto det «Per».

- Dermed overtok jeg hytta. Og det har fungert bra, sier 55-åringen.

Men han tror ikke alle kan trekke lodd om hytta og være venner etterpå. Noen forutsetninger må være på plass:

- Søsknene må være i omtrent samme økonomiske situasjon. Og de barna som ikke får eiendom, må få andre verdier når mor og far dør. Dessuten er det veldig smart at svigerbarna blir holdt utenfor slike samtaler, sier Per, og legger til:

- Mor har vært livredd for at noen skulle bli uvenner. Hun kaster heller pengene enn at barna hennes skal slåss om dem. Vi har tross alt bare ett liv, og familien er det viktigste.


Over hytta til familien Tjeldnes i Arendal har skydekket sprukket opp, og sola trenger seg ned på de nymalte hytteveggene.

Anne-Mari Tjeldnes lener seg tilbake i stolen på verandaen. Hun nyter liver på hytta. Men samtidig kommer noe alltid til å være ødelagt. Seinest 26. juli hadde Truls og mora møte med advokaten sin for å svare på et nytt brev fra døtrene Tone og Trine.

- Hytta blir tatt godt vare på. Men døtrene mine vil ikke ha noe med meg eller Truls å gjøre. Jeg ble ikke invitert i bryllupet til barnebarnet mitt. Heller ikke dåpen til oldebarnet.

- Hvordan føles det?

- Det er fryktelig sårt. Det gjør vondt. Man føler seg meget beskjemmet når man har stelt seg slik i livet at man ikke har kontakt med sine egne barn.

- Tror du det kan ordne seg?

- Det er mitt håp og min bønn hver eneste dag at vi skal greie å bygge ei bru. Kommer de til meg, skal jeg ha hendene ut, sier Anne-Mari.

- At du kan tilgi, mutter?n, det er bra. Men det er deg, sier Truls Tjeldnes. Han blir mørk i blikket.

- Det sitter lengre inne hos meg. Det har kommet så mye grums til overflata i denne saken. Søstrene mine må komme med en ordentlig unnskyldning til meg. Før det er de ikke velkommen hit.



Advokat Ståle Kihle svarer på lesernes arvespørsmål fra kl. 14.00 mandag!