Les utdrag fra Anne og Even Holts nye roman.

Tips oss 2400

DAGBLADET TRENGER 3000 NYE BOKANMELDERE!

• Nå kan du selv anmelde bøkene som til enhver tid ligger på Dagbladets tre boklister.

De 3000 første får velge seg en gratis bok som takk for innsatsen.  

Slik gjør du:

• Gå til Dagbladets bokportal.

• Velg én av boklistene - skjønnlitteratur, generell litteratur eller pocket — og finn boka du vil anmelde.

• Klikk på «anmeld boka» ved siden av boktittelen, så kommer du til Dagbladets anmeldelse.

• Scroll ned til kommentarfeltet og skriv inn din egen anmeldelse.

• Lurer du på hvordan du skriver en anmeldelse? Her er Fredrik Wandrups anmelderskole.

SOMMERBOKA

workingworkingworkingworkingworkingworkingworkingHver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

26. juni: Tom Egeland

3. juli: Lars Saabye Christensen

10. juli: Unni Lindell

17. juli: Jørn Lier Horst

24. juli: Vigdis Hjorth

31. juli: Thorvald Steen

7. august: Anne Holt og Even Holt

14. august: Gunnar Staalesen

21. august: Beate Grimsrud
(Dagbladet): Hver lørdag i sommer presenterer Dagbladet utdrag fra høstens mest imøtesette romaner. Utdragene publiseres på Db.no/litteratur mandagen etter.

Les intervju med Anne Holt her.

Tirsdag den 4. mai 2010  
Klokken 02.48 AM

Upper East Side, Manhattan, NYC, USA
 

Rebecca hadde for lengst sluttet å sove. Nå og da døset hun av, selvsagt, helst når det ondskapsfulle morgenlyset krøp inn gjennom de høye vinduene og avslørte hvor skittent det var overalt. Da hendte det at hun lukket øynene for å stenge det forfalne interiøret ute.

Hun kunne deretter våkne med et rykk i stolen og legge merke til at viserne på vegguret hadde flyttet seg en time eller så, uten at hun kunne gjøre rede for tiden som hadde gått. Hun drømte aldri noe i disse bevisstløse stundene. Gardinene, klebrige av støv og nikotin, ville ikke lystre henne når hun av og til forsøkte å holde dagen unna ved å hekte de tykke, flettede tauene av messingkrokene og dra for. Det var kanskje heller kreftene hennes som sviktet, tenkte hun av og til, selv om hun forsøkte å overse de leddgiktherjede hendene med stive, misdannede fingre som holdt henne våken de få gangene hun fant det bryet verdt å legge seg i sengen. Armene var så tynne at de fikk hendene til å minne om ørneklør.

En sjelden gang, når eimen av gammel kvinnekropp ble altfor ille, dusjet hun.

Hun ventet alltid med å kle av seg til hun møysommelig hadde dekket speilet med et badehåndkle. Ansiktet hennes bar fortsatt et og annet spor etter den hun en gang hadde vært, og en sjelden gang, kanskje når sønnen var på vei, tok hun bryet med å legge sminke. Men kroppen var ikke lenger hennes. Hun dekket til speilet, og hun dusjet i blinde.            

Leilighetens beliggenhet og størrelse, de høye vinduene, de en gang så kostbare møblene og kunsten på veggene kunne fortelle om en helt annen tid, dersom noen hadde tatt seg tid til å lytte. Siden ingen noen gang var innom, annet enn sønnen noen ganger i året og budet fra Samson?s Fast Food & Liquor, som dessuten aldri fikk komme lenger inn enn i hallen, var den en gang så storslagne boligen i 32. etasje ikke annet enn et stumt skall rundt den 64 år gamle kvinnen som sjokket rundt i sine flekkede tøfler og så ut som en olding.   
          
Denne natten var verre enn vanlig.            

Rebecca stirret på flasken med Absolut Vodka og kunne ikke riktig forstå hvor lite det var igjen i den. Resignert tømte hun resten i det høye glasset, ga blaffen i blandevannet og drakk.            

Vanligvis helte hun i seg langt billigere, amerikansk og smakløs vodka. Denne flasken med skandinavisk sprit hadde solbærsmak og var en gave fra det eneste mennesket hun fortsatt hadde, en gave som hadde forbauset henne; han hatet at hun drakk. Hun hadde gjemt den innerst i det enorme skatollet i den største stuen i håp om at hun skulle glemme den. Der hun nå satt, halvt lå, i en nedslitt ørelappstol med en antimakassar så full av hårfett at den klebet seg til hodet, kunne hun ikke huske hvorfor hun hadde forbrutt seg mot sitt selvpålagte løfte.            

Et nattsvart mairegn tegnet striper i vindusglassene. De funklet av reflektert storbylys. Når regnet en gang ga seg, visste hun, ville det være enda vanskeligere å skimte detaljene i den praktfulle utsikten hun en gang i tiden hadde gledet seg over. Vekslingen mellom regn og skitt, regn og bystøv, regn og klebrig forurensing som solen innimellom fikk bake til en hard skorpe på glasset, hadde gjennom årene omskapt vinduene til trollspeil. Fortsatt kunne hun selvsagt skimte byen der ute, den gigantiske byen hun en gang hadde hørt hjemme i, men når hun av og til sto ved de gjenstridige gardinene, var det først og fremst den groteske refleksjonen av seg selv hun så.

Til tross for at Rebecca fortsatt maktet å holde leiligheten ryddig, bortsett fra de overfylte askebegrene på kjøkkenet, på soverommet og de to som nå truet med å flomme over av sneiper i den minste stuen, gjorde stivheten og smertene det umulig å gjennomføre noe egentlig renhold. Vaskehjelpen var oppsagt for lengst.            

Hendene ristet da Rebecca tente en sigarett. De skalv ikke; de ristet og danset og fomlet som om hun slet med langt fremskreden Parkinson. For alt hun visste hadde hun også pådratt seg dét; det var mer enn tre år siden hun sist oppsøkte en lege. Før i tiden stilte hun sine egne presise diagnoser. Sine egne så vel som alle andres, en diagnostiker av rang og renommé. Nå gjettet hun bare vagt på leddgikt, underernæring og skrumplever.            

Nokså nøyaktig det også, tenkte hun og fulgte røykringene med øynene der de steg mot taket og løste seg opp i et gråhvitt ingenting.            
TV-apparatet flimret stumt på motsatt vegg.            

Sønnen hadde hatt det med seg sist han kom. En 42 tommers HD-flatskjerm. Han var så omtenksom, Orty, og den eneste som fikk henne fra å drikke så mye, så fort og så sammenhengende at hun ville dø av det. Tross den alkoholiserte hjernen kunne hun fortsatt beregne hvor mye som skulle til. Hun lot være, for hun hadde ham, den snille gutten, den gode sønnen som bodde så langt borte, men som ringte hver uke, på samme tidspunkt, det eneste lyspunktet i det som var igjen av Rebeccas tilværelse.

Han hadde hatt med seg en diger TV, og det var kjærlig ment. Hun kunne bare ikke begripe hva hun skulle med den. Selv om apparatet aldri ble slått av, spilte bildets kvalitet liten rolle. Rebecca fulgte ikke med. Hun leste som regel. Hun grep en bok på måfå ut av de rikholdige bokhyllene og lot øynene løpe over arkene for å få tiden til å gå. TV-en sto der bare, påslått og som regel lydløs, og minnet henne om alt som ikke lenger var hennes.            

Livet, for eksempel.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør