KONSERT: At franske Air nærmest er degradert til en fotnote på årets Øya-plakat, er først og fremst et bevis på årets utrolig sterke festivalprogram. Samtidig har Jean-Benoit Dunckel og Nicolas Godin mistet noe av sin friskhet og relevans de siste årene.

Sammensmeltningen av ambient og fransk chanson-tradisjon har i alle fall på duoens seneste plater føltes mer forutsigbar enn eterisk.

Robotvitser

Øya-konserten dras også i gang av en slapt knippe låter fra fjorårets middelmådige album, «Love 2». Air-gutta står stivt og poserer i sine pene og lite gjørmevennlige antrekk mens de backes av en trommis, og synes toppen av moro er å si «thank you» med robotstemme.

Ganske kjedelig i seg selv, men hovedproblemet med Airs konsert er at det som på plate høres finstemt, stemningsfullt og florlett ut, blir flatt og endimensjonalt i konsertsammenheng. Dette er to studiorotter som ikke får vist fram det beste fra sin lydverden fra scenen.

Luft på alles lepper

Det tar seg opp mot slutten når det kommer spor fra bandets to glimrende førstealbum. Og låter som «Don?t Be Light» og «How Does It Make You Feel?» skaper kontrast i et ellers litt for koselig sett.

Man kan kanskje si at «air» var på alles lepper foran Sjøsiden-scenen i går kveld, men det var bare i form av store og luftige gjesp.