Iggy over evne, med The Stooges humpende etter på herlig ruglete vis.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Øyafestivalen
- Artist: Iggy & The Stooges
- Hvor: Enga
- Tilskuere: Ca. 10.000
KONSERT: Da jeg spurte en kollega om han skulle se Iggy, kom svaret kontant: «Nei. Men jeg skal se James Williamson».
Og hvis man først og fremst var der for å se og høre legenden Williamson, hjernen bak monsterriffene på «Raw Power» i statisk og stoisk positur plassert mellom Iggy og den like fascinerende saksofonisten Steve Mackay, var det kanskje irriterende med han gamle virrevappen i bar overkropp som løp fram og tilbake og gjorde seg til hele tida.
Dette ble likevel Iggys kveld, først og fremst. Det ser ut som huden hans holder på å løsne fra kroppen, men ellers er han like fin, og han sang, brølte og ålte seg rundt langt over enhver moderat forventning.
Det var kanskje noe musealt og humpete over Stooges-besetningen til tider, Scott Ashton bak trommene spesielt, uten at det nødvendigvis gjorde så mye.
Slitne og/eller slitesterke hits ble forent med obskuriteter og frijazzutskeielser, publikumsinvasjon på scenen og en voldsom oppvisning av ren, trassig kraft.
Og Iggy, som man skulle tro man hadde blitt ganske lei nå etter regelmessige festivalbesøk i Norge de siste 10-15 årene, vant over skeptikerne.
En suveren seremonimester, ironiker og punkcrooner med en fettforbrenning og et energiske oppsyn på grensen til det irriterende.
Og hvis man først og fremst var der for å se og høre legenden Williamson, hjernen bak monsterriffene på «Raw Power» i statisk og stoisk positur plassert mellom Iggy og den like fascinerende saksofonisten Steve Mackay, var det kanskje irriterende med han gamle virrevappen i bar overkropp som løp fram og tilbake og gjorde seg til hele tida.
Dette ble likevel Iggys kveld, først og fremst. Det ser ut som huden hans holder på å løsne fra kroppen, men ellers er han like fin, og han sang, brølte og ålte seg rundt langt over enhver moderat forventning.
Det var kanskje noe musealt og humpete over Stooges-besetningen til tider, Scott Ashton bak trommene spesielt, uten at det nødvendigvis gjorde så mye.
Slitne og/eller slitesterke hits ble forent med obskuriteter og frijazzutskeielser, publikumsinvasjon på scenen og en voldsom oppvisning av ren, trassig kraft.
Og Iggy, som man skulle tro man hadde blitt ganske lei nå etter regelmessige festivalbesøk i Norge de siste 10-15 årene, vant over skeptikerne.
En suveren seremonimester, ironiker og punkcrooner med en fettforbrenning og et energiske oppsyn på grensen til det irriterende.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen