KONSERT: Det er de med det omstridte hundecoveret, omslaget på den usedvanlig gode singelen «Round and Round».

Nå er de også bandet med han frontfiguren med den sveisen. Og den dunjakka. «Ser ut som en av de vestkant/pysj-tenåringene», som kollega Sigrid Hvidsten presist twitret underveis.
 

Floskelalarm

Ariel Rosenberg har altså det meste; provokasjonsevne, en drømmelåt og en framtoning som blir lagt merke til.

Og han har en smakfullt eklektisk musikalsk agenda hvis nyanser, detaljer og scope beklagelig nok drukner fullstendig i en litt ukonsentrert festivalsetting. Floskelen «best på plate» blir uunngåelig.

Låtene, soundet, hele lappeteppet av musikk som Ariel og hans band tråkler sammen, sist hørt i sin fulle bredde på året album «Before Today», er uansett fjetrende og fascinerende.

Uinnvidde kan pirres og vekkes til tross for at denne slentrende, innfallsbaserte popen åpenbart på ingen måte lar seg gjenskape på en rettferdig eller representativ måte live.

Dette sier noe om styrken til ideene og sangene i Ariel Pink-prosjektet.

Markedsteft

Nå har som sagt Ariel Rosenberg det meste, provokasjonsevnen, drømmelåten og en artig vestkantfjortislook, og da er det naturlig at han også har vett og markedsteft nok til å faktisk spille «Round and Round» - sitt store trumfkort — akkurat i det han ser folk begynne å bryte opp for å rusle mot M.I.A.-konserten på hovedscenen.

«Round and Round» kan vanskelig bli noe dårligere av noe som helst, det er en suite sammensatt på spektakulært vis av låtfragmenter tilsynelatende uten opplagte overgangsmuligheter. Men den spilles litt for fort og det blir litt småsurr i de siste partiene, så igjen: mye, mye bedre på plate.

Regn på refrenget

Mest symbolsk for hele konserten var vel at det, etter litt oransje kveldshimmel og oppholdsvær, begynte å regne nøyaktig i det Ariel Rosenberg begynner å synge låtens vidunderlige «Hold on, I'm calling»-refreng.

I mine høretelefoner blir det alltid sol når det refrenget setter inn.