KONSERT: Helt fra det øyeblikket Brian Burton aka. Danger Mouse klasket i gang åpningslåta fra sin tilbaketrukne trommeposisjon, ble det klart at det ikke var Broken Bells som skulle ruse i gang publikums festivalmotor denne ettermiddagen. Ingen vilje, nesten ingen gode låter - bare veldig søvndyssende.

Dotrengt

Til og med han på venstre scene-flanke med den oransje bassen holdt på å sovne, der han stod og svaiet med narkisknekk i knærne og så ut som en toåring sekunder før den store bæsje-i-buksa-katastrofen.

Og lydmannen: Her blir det nok et blodig oppgjør på kammerset. Det i utgangspunktet så rikholdige og nyanserte Broken Bells-lydbildet, i vannskillet mellom døsig hiphop, 60-talls psykedelia og crooner-indie, ble redusert til en grøtete suppe, kjemisk renset for den detaljrikdommen Danger Mouse har som produksjonsvaremerke.

Linkous' ånd

Ikke før avdøde Mark Linkous ånd skjenket dem en utstrakt hånd fra Den Andre Siden på Sparklehorse-samarbeidet «Insane Lullaby», der vokalist James Mercers vare falsettvokal endelig brøt gjennom lydsmørja, viste Broken Bells prov på hvorfor det i utgangspunktet så merkelige musikalske samarbeidet mellom The Shins-vokalisten og den ene halvdelen av Gnarls Barkley av og til funker.

Men da var til gjengjeld konserten nesten slutt.