INNLEGG:

Etter at skole, BUP, familievernkontor og barnevernet har «gitt opp» vet jeg ikke hva jeg skal gjøre, hva som er riktig å gjøre, for å hjelpe min 13-14 år gamle datter med å finne seg til rette i samfunnet. Hun skyver alle vanskeligheter - små eller store - fra seg, vil heller flykte enn å ta tak. Hun bryr seg ikke om konsekvensene av å ikke gå på skolen eller forholde seg til regler og plikter. Jeg ser at jeg kan ha gjort/gjør feil som mor (separert fra far som bor i utlandet). Men vi har havnet i en ond sirkel det er vanskelig å komme ut av. Vær så snill å hjelp oss!

SVAR:

Selv om brevet ditt er ultrakort får det allikevel en hel film til å kjøre inne i hodet mitt, fordi det oppsummerer problematikken i så mange familier med tenåringer. Det er veldig sørgelig at de profesjonelle har gitt opp og gledelig at du ikke har. Når våre store barns liv bare fungerer på alle plan, har de egentlig kun bruk for oss som en slags bakgrunnsmusikk. Når det ikke gjør, har de bruk for foreldre som er lojale, utholdende og villige til å stå på stand-by.

Som alle foreldre leter du etter mulige feil i livene deres fram til problemene begynte, og nevner separasjonen fra faren hennes. En separasjon eller en skilsmisse er ikke noen «feil»! Det kan være en utløsende faktor for barns (og voksnes) problematiske atferd, og når det gjelder barns atferdsmessige reaksjoner ligger ofte feilen i måten foreldre, skole og de øvrige profesjonelle forholder seg til disse på.

Denne måten består i å sette fokus på barnets (symptom)atferd - det vil si de sider av barnets atferd som ligger utenfor rammene for de krav og forventninger vi har til «snille», veltilpassede barns oppførsel. Vil de ikke gå på skolen, skal de gå på skolen! Vil de ikke komme hjem til avtalt tid, skal de komme hjem til avtalt tid! Snakker de stygt, skal de snakke pent! Det er forståelig at foreldre forholder seg på denne måten (i begynnelsen), men når de profesjonelle også turer fram på samme måte blir det både for dumt og helt uprofesjonelt. Jeg kalder det «uprofesjonelt» fordi det er stikk i strid med hva vi har visst om barns og unges «atferdsvansker» i årtier. Deres provoserende, destruktive og selvdestruktive atferd er et produkt av stor smerte og stor ensomhet. Den skal forstås som en invitasjon til de voksne: «Jeg har det vondt! Kan dere ikke vær så snill komme inn i min verden, oppleve den gjennom mine sanser og følelser og hjelpe meg med å finne en vei ut av ensomheten. Jeg lengter etter å høre til!»

Å rette oppmerksomheten mot deres symptomatferd betyr det samme som å forlange at et menneske med lungebetennelse skal slutte å hoste bare fordi det sjenerer omgivelsene.

Denne måten å forholde seg på mangedobler selvfølgelig den unges smerte og ensomhet, og undergraver til slutt den tillit hun engang hadde til foreldrene sine og andre voksne. «Vi har jo gjort alt,» sier de voksne, men i realiteten har de ikke gjort noen ting. I det minste ikke noe som var relevant og hjelpsomt selv om alle nærmest har vært hyperaktive.

Betyr dette at omgivelsene bare skal akseptere den unge atferden? Nei, selvfølgelig ikke, for den er destruktiv for alle parter. Det betyr bare at det ikke er atferden det skal fokuseres på og snakkes om. Når vi gjør det, sender vi et budskap til den unge som lyder: «Vi vet godt at du har det vondt, men du må lære å oppføre deg som om du ikke hadde det, før vi eventuelt vil interessere oss for deg!»

Som foreldre sitter vi naturligvis tilbake med de simple spørsmålene: Skal ikke unge ha plikter, da? Skal det slett ikke finnes grenser? Svaret er ofte bekreftende, men det er naivt å tro på at et menneske som lider vil få det bedre av å vaske opp og lære matematikk. Våre kliniske erfaringer viser tydelig at unge faktisk er helt utrolig raske til å oppføre seg «velfungerende», hvis de bare opplever et minimum av empati, ærlig engasjement og interesse. Mye raskere enn de fleste voksne. Jeg er ikke i tvil om at både du og din datters øvrige voksne nettverk på mange måter også har disse kvalitetene å by på, men alles interesse investeres i virkeligheten kun i én og samme sak: Hun skal oppføre seg pent og normalt. Det er ditt brennende ønske og systemets eneste seriøse mål, og det kan hun ikke bruke til noe som helst. Det utvikler seg ofte som på arbeidsmarkedet: medarbeidere prøver å komme i dialog med ledelsen, som er avvisende, og så streiker medarbeiderne. Ledelsens reaksjon er at de ikke vil snakke med medarbeiderne så lenge de streiker, og dermed er alle sjakkmatt.

Hva kan du som mor gjøre?

Du kan begynne med det vanskeligste av alt - å fortelle datteren din sannheten om deg selv og de andre voksne. Den lyder omtrent slik: «Siden det begynte å gå dårlig oss i mellom, har jeg forsøkt å hjelpe deg med alle mulige midler. Det har ikke lykkes for meg og det er jeg forferdelig lei for. Jeg forsto ikke hvor vondt du har det og har hatt det lenge, og jeg vet ikke om jeg forstår det nå. Jeg har hele tida trodd at det var du som skulle endre deg, men nå ser jeg at det er vi voksne som må finne en ny måte å være sammen med deg på så du ikke skal være så ensom. Akkurat nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet bare at du er datteren min som jeg elsker over alt på jord, og at jeg trenger hjelp. Unnskyld for at jeg har brukt så lang tid på å skjønne det!»

Les gjennom dette utsagnet noen ganger og merk etter om du kan gjøre det til ditt eget. Skriv eventuelt ned flere forskjellige versjoner og finn det som passer best. (Du vet hvilket når du gråter hver gang du leser det.) Når du har nådd så langt, kan du be datteren din sette seg ned sammen med deg, og si det til henne. Uansett hvordan hun reagerer, må du ikke starte en ny maktkamp. Du må si hva du har på hjertet og hun må reagere - og det er det. Du kommer mest sannsynlig til å oppleve at hun ikke endrer seg, men at du selv begynner å se og oppleve henne på en ny måte. Først da kan også hun endre seg. Det betyr blant annet at du må slutte å komme med alle de sedvanlige «mor-replikkene», noe som vil gjøre at du en tid vil føle deg rådvill og kanskje også uansvarlig. Men hold ut!

En gammel, dansk grafitti lød: «Gi opp håpet og få det bedre!». Du skal gi opp håpet om at du kan endre datteren din og hennes atferd, men du skal ikke oppgi datteren din. Det venter dere mest sannsynlig noen vanskelig år med stor smerte og hjelpeløshet. Den må du bære alene og sammen med en eller flere andre voksne som du har tillit til. I en ideell verden bør datteren din få tilbud om å velge en profesjonell voksen som hun kan ha tillit til og som også kan snakke med dere begge to samtidig. Dette mennesket finnes et eller annet sted - i eller utenfor det offentlige systemet.

Det er antageligvis folk rundt deg som sier «Det er bare en fase, det går over!» Dette utsagnet er sant i den forstand at ingen av oss jo er de samme og gjør det samme år etter år - og spesielt ikke unge mennesker i full utvikling. Jeg vil imidlertid anbefale deg (og andre foreldre) bare å vente. Din datters atferd er kanskje til en viss grad et produkt av alderen hennes, men den er fremfor alt et produkt av den relasjonen har hatt fram til nå, og det er ditt valg om hun skal bære konsekvensene alene eller sammen med deg. Jeg vet at du føler deg avvist nesten hele tida, men det er ikke deg hun avviser - bare det du tilbyr henne.