En gutt på 13 måneder ser et svømmebasseng og gir tydelig beskjed om at han gjerne vil ut i vannet. Det har vært kjølig og regnfullt et par dager, og begge foreldrene forsøker å fortelle ham at vannet er for kaldt og at han vil komme til å fryse. Han insisterer med hele seg, og først etter et kvarter - og lovnader om en porsjon is, gir han opp. Kamplysten og frustrasjonen blir imidlertid sittende i kropp og stemme et par timer til, og først når han (motvillig) har sovet et par timer, er han tilbake i balanse.

Foreldrene er tydelig usikre på situasjonen, og også en smule frustrert over at deres vennlige og pedagogiske forklaringer gjør et så negativt inntrykk på sønnen deres. Faren konstaterer likevel at her har de en liten mann som vet hva han vil. Moren nikker, men hennes begeistring er ikke like stor, og hun konstaterer at de nok kan se fram til mange kamper.

Persongalleriet i denne lille episoden er lett å beskrive: Moren har all sin mildt bekymrede oppmerksomhet rettet mot sønnen 98 prosent av tida. Hun er snill, kjærlig, tålmodig og er hele tida parat med en forklaring på det som skjer eller skal skje. Faren holder et kjærlig øye med sin familie, har tid til andre voksne og har ikke det samme skjæret av trøtthet i øynene som sin kone. Også han er vennlig, imøtekommende og omsorgsfull i sin kontakt med sønnen.

Moren har selvfølgelig rett i at det ikke blir lettere med tida. Om fire-fem år er begge foreldrene lei, og de har hatt utallige diskusjoner om grenser.

Hva er det som går galt? Alt er jo fint - engasjerte foreldre, en sunn og glad gutt.

Kanskje er forklaringen at familiens verdier er dømt til å speile samfunnets, hvor det er de demokratiske verdiene som er høyest verdsatt. På begynnelsen av 90-tallet kalte jeg det den «demokratiske parentes», fordi jeg håpet at foreldre og pedagoger snart ville være beredt til å ta det neste skrittet - mot dialogbaserte relasjoner. Det skjedde ikke, og blant annet derfor sitter disse foreldrene fast i en tankegang som bare symboliserer ett skritt vekk fra det autoritære, men som langt fra er en løsning på århundrers maktmisbruk og krav om lydighet.

Til de demokratiske verdiene hører viktig kompetanse som evne og vilje til å diskutere, forhandle og debattere seg fram til løsninger på konflikter mellom mennesker. På et tidspunkt tidlig i dette århundret beskrev sosiologene den typiske familien som «forhandlingsfamilien» - en familie der alt prinsipielt kan forhandles og er til forhandling.

Da jeg den gangen brukte uttrykket «den demokratiske parentes» skyldtes det at de demokratiske verdiene er politiske, de handler om spillereglene for hvordan vi fordeler makt og penger. Men livet i en familie handler om mye mer enn denne fordelingen. Det handler om kjærlighet, omsorg og lederskap, og her er likeverdighet det eneste holdbare alternativet til det autoritære, mer eller mindre opplyste eneveldet - helt uavhengig om det handler om voksen-barn-relasjonen eller forholdet mellom de voksne. Likeverdighet i praksis er ikke mulig uten dialog, som er noe helt annet enn diskusjon, samtale og forhandling.

De viktigste forutsetningene for dialog er vilje og åpenhet til å lære noe nytt - om seg selv og det andre mennesket. Og når det gjelder barn; en viss viten om sin egen utvikling og måten de lærer og utvikler seg på.

Det betyr at både familiær oppdragelse og institusjonell pedagogikk må finne sted i gjensidighet - det vil si at begge parter hele tida lærer noe nytt. Ikke nødvendigvis like mye hver gang, og ofte lærer den ene parten mer enn den andre.

Overført til det innledende eksemplet hadde det vært nyttig for foreldrene å vite at barn, i likhet med andre mennesker, bare i begrenset omfang er i stand til å lære av andres erfaringer. Barn lærer på samme måte som forskere. De lager seg teorier og hypoteser, og tester gyldigheten deres gjennom eksperimenter. I dette tilfellet var guttens hypotese at det kunne være herlig å bade. Denne teorien var underbygd av ett års frydefulle erfaringer fra babysvømming sammen med moren. Overfor dette står foreldrenes viten, erfaring og oversikt, som sier at vannet er for kaldt.

Det dialogbaserte scenarioet ser slik ut: Foreldrene utøver deres foreldreansvar og lederskap ved å gjøre sønnen oppmerksom på at vannet er for kaldt:

- Ja, det ser deilig ut, men vet du hva? Jeg tror der er for kaldt. Du kommer til å fryse.

Sønnen insisterer, får armringene på og hjelpes ned i vannet. Han reagerer umiddelbart negativt, og vil opp igjen.

- Aha, så du synes også det var for kaldt. Kom her, så skal jeg varme deg.

Med dette forløpet følger følgende utbytte: Gutten lærer at vannet i svømmebassenger ikke alltid er behagelig og at foreldrenes vurdering ofte er troverdig. Hvilket både fremmer hans evne til å ta beslutninger og hans tillit til foreldrene. Foreldrene lærer at de kan ha tillit til sønnens egne vurderinger, hans evne til å lære av sine erfaringer og at lederskap ikke alltid består i å forebygge ubehag, men å være til stede og til rådighet. En gutt i denne alderen vil aldri finne på å bli i vannet på trass, for å få sin vilje eller for å få rett. Og det samme gjelder en tre- eller fireåring som har vært utsatt for dialogbasert lederskap.

Den store forandringen i voksnes utøvelse av foreldrerollen de siste 30 åra har hovedsakelig skjedd i mimikk og tonefall, som begge er blitt vennligere og mer tålmodig. Det er helt klart et framskritt sett i forhold til tidligere generasjoners aggressive kommandotone og strenge eller sinte kroppsspråk. Men... Det er, når alt kommer til alt, bare en kosmetisk forandring. De voksne har holdt fast på sin definisjonsmakt og holder fast på sin egen dagsorden - også selv om de holder den skjult. (Jeg VET at vannet er for kaldt og at jeg ikke vil gi deg lov til å bade i dag!)

Dette setter mange barn i et voldsomt og smertelig dilemma: Mine foreldre ser imøtekommende og vennlige ut, men de forhindrer meg konstant i å lære alt jeg er nødt til å lære hvis jeg skal kunne overleve og leve.

Jeg elsker mine foreldre og har ubetinget tillit til dem,

så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre i forhold til deres evige dobbeltbudskap. Det gjør meg ulykkelig, rasende og frustrert. Jeg gjør jo ikke det jeg gjør imot mine foreldre. Jeg gjør det for meg selv, og for å lære nettopp det de vil at jeg skal lære.

Jeg kan ikke tro at mine foreldre er dumme, så det må være meg som er dum, og jeg liker ikke å føle meg dum.

De sterkeste barna reagerer med å lukke seg inn i seg selv, og beskytter - så godt de kan - sin egen autonomi og integritet. De andre overgir seg, mister forskertrangen og initiativet, og som tenåringer vil de stå konfrontert med det faktum at de er blitt uselvstendige og eksistensielt inkompetente.



Kritikere av dagens foreldre nevner ofte at det er altfor mye «snakk». Fenomenene er i virkeligheten uttrykk for en ny og mer stillferdig og sivilisert form for makt-utøvelse og maktkamp, som ofte er bortkastet tid. Essensen i dialog ligger i en av mine tidligere boktitler: «Her er jeg! Hvem er du?». Altså: Jeg synes vannet er for kaldt. Hva synes du?

Dette betyr imidlertid ikke at foreldre og pedagoger ikke må eller kan utøve makt. Det er helt ok å si «vannet er for kaldt og jeg vil ikke at du bader nå». Et normalt sunt barn vil reagere med å synes at far eller mor er dum, men det er mye, mye bedre for deres forhold, og for guttens personlige og sosiale utvikling, enn at han opplever seg selv som dum.•