«Gentlemen Broncos» viser at det er på tide å gravlegge den sosialt klønete nerden som indiefilmsjanger.
FILM: 17 år gamle Benjamin bor sammen med sin mor. Hun lager smakløse kjoler, han skriver håpløse sci-fi-historier. Mor sender Benjamin på et skrivekurs for tenåringer, der han treffer sin store helt, forfatteren Ronald Chevalier, spilt av Jemaine Clement, kjent som han med brillene i «Flight of the Concords». Benjamin møter også noen ekle typer av begge kjønn som han innleder en form for vennskap med. Samtidig stjeler Chevalier Benjamins manus, «Yeast Lords — The Bronco Years», for å redde sin egen karriere som sci-fi-forfatter.
Alt dette er gjengitt med noe jeg har vanskelig for å betrakte som annet enn selvfornøyd forakt av regissør Jared Hess (f. 1979). Han har skrevet manus sammen med kona Jerusha og er opptatt av detaljer. Alt skal være stakkarslig og vulgært 80-tall: akrylgenserne, skinnjakkene, formen på jeansene, smykkene, Mammas kjoledesign. Og når det ikke er smakløst, er det kvalmende: jente kysser gutt med oppkast på leppene, superhelt spyr en hel septiktank, kjæleslange driter på sin eier.
«Gentlemen Broncos» er Hess' tredje film etter «Napoleon Dynamite» og «Nacho Libre». Han har vært en indie-nerd-regissør med oppdrift, men denne gangen tar han spøken så langt at ikke engang menigheten henger med. Filmen har i utgangspunktet et slags kjernepublikum som den ønsker så inderlig å treffe, men ifølge regnskapstallene klarte Hess å bomme på dem også. «Gentlemen Broncos» hadde premiere i USA i fjor høst, den kostet 10 millioner dollar å lage og har spilt inn 113.000. Det burde vært omvendt, slik det gjerne er med kultklassikere som kommer mumlende inn i hovedstrømmen fra indie-reservatet.
Jeg vokste selv opp på 80-tallet og har mange grelle minner, men for meg er «Gentlemen Broncos» lite mer enn et halvannen time langt sadistisk, selvtilfreds flir. Samtidig vet jeg at noen vil se en form for ømhet i disse portrettene av karakterer som er pinlig uoppmerksomme på sin egen talentløshet og klønete oppførsel. Derfor er jeg åpen for famlende, fomlete korreks fra dem som har skjønt at «Gentlemen Broncos» er noe mer enn infantilt oppgulp.
Oppkast
Alt dette er gjengitt med noe jeg har vanskelig for å betrakte som annet enn selvfornøyd forakt av regissør Jared Hess (f. 1979). Han har skrevet manus sammen med kona Jerusha og er opptatt av detaljer. Alt skal være stakkarslig og vulgært 80-tall: akrylgenserne, skinnjakkene, formen på jeansene, smykkene, Mammas kjoledesign. Og når det ikke er smakløst, er det kvalmende: jente kysser gutt med oppkast på leppene, superhelt spyr en hel septiktank, kjæleslange driter på sin eier.
«Gentlemen Broncos» er Hess' tredje film etter «Napoleon Dynamite» og «Nacho Libre». Han har vært en indie-nerd-regissør med oppdrift, men denne gangen tar han spøken så langt at ikke engang menigheten henger med. Filmen har i utgangspunktet et slags kjernepublikum som den ønsker så inderlig å treffe, men ifølge regnskapstallene klarte Hess å bomme på dem også. «Gentlemen Broncos» hadde premiere i USA i fjor høst, den kostet 10 millioner dollar å lage og har spilt inn 113.000. Det burde vært omvendt, slik det gjerne er med kultklassikere som kommer mumlende inn i hovedstrømmen fra indie-reservatet.
Oppgulp
Jeg vokste selv opp på 80-tallet og har mange grelle minner, men for meg er «Gentlemen Broncos» lite mer enn et halvannen time langt sadistisk, selvtilfreds flir. Samtidig vet jeg at noen vil se en form for ømhet i disse portrettene av karakterer som er pinlig uoppmerksomme på sin egen talentløshet og klønete oppførsel. Derfor er jeg åpen for famlende, fomlete korreks fra dem som har skjønt at «Gentlemen Broncos» er noe mer enn infantilt oppgulp.
