KONSERT: Om man aldri har sett en konsert med Oklahoma-bandet The Flaming Lips før, er det mange overraskelser i vente. Så også på Øyafestivalen fredag kveld.

Romvesenrock

Frontmann Wayne Coyne — som alltid ulastelig antrukket i smal dress, og med grå, bustete arkitektsveis — er omringet av et titalls dansere i oransje drakter, et romvesen, en stor robot, i tillegg til sine stødige bandkompiser som maner fram psykedeliske gitarvegger.

Bandet har i over 20 år laget eksperimentell rock, syrete og støyete, men aldri uten en sukkersøt melodi på lur. Og nettopp denne dualismen er det som også gjør The Flaming Lips til et så underholdende og godt konsertband.

Stivhetssyndrom

Coyne gjør alt han kan for å helbrede det såkalte Norwegian Inherited Stiffness Syndrome, og prøver seg med antikrigsappeller, gjentatte konfettieksplosjoner og en svært involverende versjon av «I Can Be A Frog» — med innebygd mimelek.

Vi får flere låter fra det ambisiøse «Embryonic»-albumet fra i fjor, men også gamle favoritter som «She Don't Use Jelly» og uendelig vakre «Do You Realize??».

Helt naturlig

Samtidig føles ikke det skamløse publikumsfrieriet tilgjort eller påtatt. Tvert imot er dette en naturlig del av The Flaming Lips hippievarme og temmelig frikete univers.

Her er det ingen motsetning at ganske drøy støyrock ligger i bakgrunnen mens en svær bjørn kommer løpende inn på scenen og angriper vokalisten. Neida, helt forståelig — og gøyalt — føles det.

En bevissthetsutvidende opplevelse, selv om en liten oppstrammer selvsagt hadde gjort seg (for eksempel i form av en mer skjerpet versjon av singelen «Yoshimi Battles the Pink Robots, Pt. 1»), men sånn er det vel med alle frikerband?