KONSERT: Pavement anno 2010 burde jo egentlig vært vanvittig rævva. En murer (Steve West), en museumsvakt (Bob Nastanovich), en bartender (Mark Ibold) og to hasjrøykende, intellektuelle slackere (Stephen Malkmus og Scott Kannberg) møttes igjen, elleve år etter at de låt som det sureste og mest skranglete bandet som noen sinne fikk låta si spilt på MTV.

Men det sugde aldri. Tvert i mot. For det er det som er greit med disse gjenforente skranglebandene: De har jo faktisk lært seg å spille på den tida de har vært oppløst.

Og da måtte det jo være plankekjøring for et band som ifølge NME har ei plate som er så bra at de måtte navngi den to ganger i klassikeren «Crooked Rain, Crooked Rain»?

«We're from the 90's»

- We're Pavement. We're from the 90's, innledet sjefslacker Stephen Malkus. Og det er akkurat det som er så fint. Pavement besudler ikke nostalgifølelsen med nye låter. De forsvant heller ikke ut i eviglange improvisasjonsorgier slik de hadde som vane mot slutten av nittitallet. De leverte bare de låtene som i 2010 står som selve livsfundamentet til en hel generasjon med band.

Det skulle imidlertid innledningsvis se ut som at lyden igjen skulle klare å ødelegge en konsert på Enga-scenen. Tidligere på dagen hadde Broken Bells gått på en duvelig lydsmell på samme scene. Men der James Mercer og Danger Mouse ikke så ut som de brydde seg nevneverdig om hvor rævva de hørtes ut, krummet Pavement ryggen og fikk orden på lydhelvetet da bassen til Mark Ibold begynte å brumle høyere enn en sjarkmotor.

«Silence Kit», «Rattled by the Rush» og «In the Mouth of the Desert» var uansett en fantastisk åpningstrio, pushet frem av frontkjemperne Malkmus og Scott «Spiral Stairs» Kannberg.

Glupske gitarhogg

Pavements blanding av følsom gitarelskov og glupske gitarhogg, indieballader og punkutbrudd, har aldri vært perfekt. Det er vel derfor det faktisk føltes perfekt.

Og selv om Malkmus endelig klarte å treffe akkordene sånn høvelig der han skulle, og selveste prototypen på Skjeggete Indiemann Med Flanellskjorte, Steve West, evnet å holde rytmen, gikk det ikke ut over råheten og uforutsigbarheten til 90-tallsbarna.

Det er helt sikkert flere enn meg som har planlagt å ha «Summer Babe» i bakgrunnen når de en gang i fremtiden skal gå ned på kne, etter å ha bevitnet et kollektivt kvinnelig Øya-festivalpublikum få stjerner i øynene av det som må være tidenes festivalklinelåt

Smashing Pumpkins-diss

«Gold Soundz» og «Stereo» ble fremført med nyvunnet spillekåtskap, mens Smashing Pumpkins- og Stone Temple Pilots-dissingen på «Range Life» var akkurat så vittig som da man hørte den for første gang.

Høydepunktet? Det var selvfølgelig da Stephen Malkmus børstet støv av den litt forbigåtte «Crooked Rain, Crooked Rain»-låta «Elevate Me Later», for så å gå rett over på «Shady Lane» - låta med tidenes kuleste tekstlinje i «You've been chosen as an extra in the movie adaptation of the sequel to your life».

«Stop Breathing», «Starlings of the Slipstream» og indiebevegelsens nasjonalsang «Cut Your Hair» hadde også funnet sin plass i et sett som var sentrert rundt «Crooked Rain, Crooked Rain» og «Brighten the Corners» - men oppjazza med de ypperste låtene fra de resterende platene.

Gjenforeningsseier

Jim Reid og The Jesus & Mary Chain var sure da de gjorde comeback på Enga-scenen for tre år siden. Kevin Shields og My Bloody Valentine var hakket for introverte for de store massene i Middelalderparken for to år siden. Stephen Malkmus og Pavement, i all sin uperfekte prakt, står derimot igjen som alle Øya-gjenforeningkonserters mor.

I alle fall til ABBA eller The Smiths trer ut av pensjonisttilværelsen.