Varmen var fuktig, og jeg lurte på om det kanskje lot seg gjøre å få litt vind mot huden hvis jeg befridde oss for lakenet. Juana sov. Hun rørte seg ikke da jeg trakk lakenet sakte og forsiktig av og lot det krølle seg i foten av senga.

Jeg hadde tidenes harding. Det hadde jeg hver morgen på den tiden.

Dette var ikke stort å gjøre med her og nå, så jeg trakk meg noen centimeter tilbake, og ble liggende og se på Juana. Det hjalp i hvert fall ikke.

Madrassen var såpass hard at den venstre hoften hennes ikke hadde sunket mer enn en halv tomme. I stedet var det ryggsøylen som bøyde av, som krummet seg svakt og fikk meg til å tenke på en brun, saftig stilk. I den andre enden av stilken hvilte verdens vakreste, mest fullendte og saftige pære.

Disse ordene finnes allerede på første side i Torgrim Eggens roman «Hermanas» fra 2006. Romanens åpenhjertige sexskildringer i de eksotiske omgivelsene fra Cuba fikk anmelderne til å mumle om klisjeer.

- Jeg har fått bøtter av kjeft for den åpningsscenen, sier forfatteren (51).

Sex. Slikt et unnselig ord. Slik en sprengkraft. Det lille ordet er en språklig granat. Det har fått forfattere dømt i retten. Det tvinger fram en følelsesmessig reaksjon i oss. Det gjør enhver tekst mer pirrende og enhver forbrytelse mer frastøtende. Det betegner et av tidenes mest uslitelige samtaletemaer.

Ikke minst finnes sex i rikt monn i skjønnlitteraturen. Mer enn før, mener Dagbladets bokanmelder Cathrine Krøger.

- Når forfatterne på åttitallet skrev om sex, fikk du nesten bare vite at de gikk inn på soverommet og kom ut igjen. Det går ikke lenger. Det er et større krav til å våge å gå inn i også den situasjonen.

Litteraturansvarlig i Klassekampen Tom Egil Hverven og forfatter Gert Nygårdshaug har påpekt at det er stadig mer sex i skjønnlitteraturen. Det skapte debatt da Nygårdshaug uttalte til Dagbladet i fjor at skjønnlitteraturen har plassert seg altfor langt inne i intimsfæren.

Han mener at spesielt kvinnelige forfattere ser ut til å være langt mer opptatt av intimsfæren enn sine mannlige kolleger, og istedenfor å ta opp store, samfunnsmessig relevante temaer, skriver de om sex, skilsmisser og traumatiske barndomshistorier.

I en verden der både avisark og boksider fuktes av sevje, begynner flere stemmer å etterlyse en retrett til bluferdigheten. The Guardians litteraturkommentator Alan Bissett er blant dem som har spådd en ny tilbakeholdenhet.

- Hva er mer sexy enn en rødmende kvinne?, spør Bissett.

Cathrine Krøger opplever det som et paradoks at velskrevne sexskildringer kan være vanskeligere å lese enn de dårlige.

- Når du nærbeskriver sex på en god måte, blir det nesten for privat. Det kan føles litt ekkelt og flaut å lese. Kanskje har det med at sex fremdeles er noe skambelagt, samme hvor mye samfunnet forsøker å fortelle oss at det ikke er det.

Men enhver forfatter som skildrer hele spekteret av det menneskelige, må før eller siden begi seg inn i sumplandskapet som er menneskelig seksualitet, der farlige valg og fallgruver venter bak hver gren. Vi har snakket med seks av Norges mest kjente forfattere om hvordan de skriver om det stoffet som også er pornografenes levebrød.

Sex er motstand. I alle fall for Torgrim Eggen.

- For meg gjelder samme rettesnor for skildringer av kjønnsliv som andre skildringer: Det må foreligge en konflikt, ellers er det bare å stryke.

Han hadde flere grunner til å åpne romanen med det som utarter seg til et entusiastisk samleie mellom Juana og unge Raùl.

- Jeg innså at hele klisjeen med Cuba og erotikk og sanselighet ville sveve over verket uansett hva jeg skrev, så jeg tok tyren ved hornene. Bånn pinne. Dessuten er det typisk for kjærlighetsfortellinger at seksuell forening er noe det bygges opp til over tid. Ved å begynne der, forteller jeg at sex på ingen måte er det viktigste i historien.

På side tre er Raúl kommet noe nærmere målet:

- Raúl? Hva gjør du egentlig?

Hun var våken. Jeg ble så paff at jeg glemte hele planen min, men ble bare liggende slik, med penishodet innenfor og litt til. På den annen side - Juana gjorde ingenting for å slippe unna. Og stemmen hennes var litt tykk.

- Jeg? Å... ingenting, sa jeg, og hørte straks hvor idiotisk det lød.

- Ingenting, din gris? Du har kuken inne i meg, det er det du har.

Hun begynte å le. Det meste av latteren gikk i puta.

Jeg kjente at latteren fikk det til å trekke seg litt sammen der nede. Det var godt.

Du skal ikke le, tenkte jeg. Du skal bli kåt.

- Liker du det ikke?

Hun rørte seg ikke. Jo, forresten, kanskje en anelse, en ørliten dreining.

- Raùl, sa hun i puta.

- Uffameg... jeg har så stor rompe. Ikke se på den.

- Jeg tilber din rompe, svarte jeg.

- Den er dessuten ikke stor i det hele tatt. Den er søt.

- Du lyver, sa Juana.

- Menn lyver alltid når det er noe de vil ha.

Så gjorde hun noe jeg alltid kommer til å huske henne for. Hver gang jeg tenker på Juana, er det akkurat den bevegelsen, de ordene, jeg husker. Hun løftet armene, uten å bevege underkroppen, tok tak med begge hender rundt det tykke, mørke håret og førte det sammen i nakken, strammet det til en knute, som om hun prøvde å vekke seg selv ved å stramme håret til det gjorde vondt, til pannen øyenbrynene og øyelokkene fulgte med.

- Har du ikke snart tenkt å gi meg hele? spurte Juana, og presset baken hardt mot meg så alt sank rett til bunns.

Eggen satt og skrev i Sør-Frankrike, alene i huset, halvnaken, i førti varmegrader, med en vifte mot overkroppen.

- Jeg vet ikke om det var mulig å tenke på så mye annet enn sex. Så jeg prøvde å tenke meg tjue år tilbake, til morgener da jeg våknet med en uvant og fristende kvinne i senga, en som fremdeles sov, på hvor utålmodig en ung mann kan være. Det ga meg absolutt noe. Det er en skildring av uskyld, sol og ung kåtskap.

Og det som skiller gode og dårlige sexskildringer:

- Språket. Dårlige sexskildringer har en form for mekanistisk gravalvor i seg. Først gjør man sånn og så gjør man sånn, og så roper de «Åååh!» i kor. Folk gjør stort sett det samme hver gang, så der en god forfatter kan gjøre forskjell, er i skildringen av følelsene.

Sex er ensomhet. Hovedpersonen Ingunn i boka «Nattønsket» av Anne B. Ragde (52), er musikkjournalist og notorisk mannespiser.

Han åpnet den ene boksen og sølte iskaldt øl på magen hennes, det minnet henne om en mørkebrun flom mot magen, helt til han bøyde seg ned og gned det rundt i huden hennes med en glovarm hånd, dragen slet og buktet seg i alle retninger.Æ...Å

- Faen, så godt du lukter, sa han og slikket magen hennes.

- Nå lukter jeg øl.

- Godt det også. Tenk at her er jeg med den berømte Ingunn, the man-eater ...

- Kutt ut. Eller vil du at vi skal sette på Transjoik?

- Neida, bare tullet. Se!

Han stilte seg sidelengs foran henne på gulvet med

spredte ben, fremdeles som svart silhuett mot lyset bakfra, men hun skimtet likevel pikken hans, den glinset og vippet og tiltrakk seg det lille lyset som var.

- Jeg ser, sa hun.

- Hva har du tenkt å gjøre med den?

- Det skal du få se hvis du kommer nærmere. Slik som logistikken er nå, så rekker jeg ikke frem.

- Du kan vel krabbe ut på gulvet.

- Vil du det? At jeg krabber ut på gulvet foran deg?

At man-eateren kommer krypende på kne for deg?

- Ja.

- Bli stående sånn, da.

- Men du må ikke fri. Kan være jeg sier ja.

- Det skulle tatt seg ut. Hvor er ølen min?

Anne B. Ragde ville få fram kynismen i det seksuelle med «Nattønsket».

- Ingunn har sex på samme måte som andre går på SATS. Det er et mekanisk sexliv. Dette er ikke skrevet for å hisse opp noen. Det er vanskelig å beskrive en orgasme uten å beskrive det positivt, men jeg var opptatt av at hun ikke skulle ha det så bra.

Ensomhet og seksualitet og forbindelsen mellom de to interesserer Ragde.

- Ingunn føler seg frigjort når hun forbruker sex og velger vekk følelser. Hun føler hun har kontroll og argumenterer overfor seg selv at hun har et godt liv. Men hva skjer når hun får kjærligheten i bakhodet? Det ville jeg finne ut.

Det er lite blygsel i Ragdes beskrivelser. Organer som beveger seg betegnes ved sitt rette navn. På et tidspunkt kjøpte forfatteren pornoblader og leste grundig og oppmerksomt, for å lære seg sjangerens konvensjoner og styre unna klisjeene.

- Jeg føler at pornosjangeren har overtatt en viss type ord. De er så ladet at de nesten ikke kan brukes. Men som forfatter kan jeg ikke akseptere at ord blir tatt fra meg. Jeg tenker at det er jobben min å klare å alminneliggjøre tabuord.

Men først og fremst handler sexskildringene om hvordan hovedpersonen har det.

- Enten hun spiser middag eller har sex, skal følelsene hennes overføres så presist som mulig.

Sex er opprør. Gjennom litteraturhistorien har nakne kropper, sammen, penslet ut i detalj på pergamenter og boksider, vært en måte å utfordre de etablerte normer på. Og etablissementet har slått tilbake og forsøkt å temme sine løpske litterater. I Norge ble Hans Jæger allerede i 1885 dømt til seksti dagers fengsel for sine skildringer av hovedpersonens møter med prostituerte og hans forsvar for den «frie kjærligheten» i «Fra Kristiania-Bohemen». Året etter ble Christian Krohg bøtelagt for romanen «Albertine», som på ublu vis skildret de prostituertes hverdag i Kristiania.

Forlagssjef i Cappelen Damm, Anders Heger, sier sex alltid har vært et område der forfattere har kunnet utfordre det bestående.

- Sex er et område der samfunnets kontrollinstitusjoner ikke har makt, og der særlig unge mennesker kan gjenerobre sine egne liv. Det er et område der roller snus på hodet, og en 16-årig jente kan være mektigere enn en admiral. I «Albertine» viser Krohg på nydelig vis hvordan den unge prostituerte er sterkere og større enn politi-sjefen, selv om han vinner til sist.

Heger mener skildringer av seksualitet virker truende fordi det utfordrer oss på et område der vi gjerne vil ha kontroll.

- Selv i dag, der du ikke kan gå ut på gata uten å være omgitt av sex, lar vi oss opprøre. Vi leser om Knausgård som begjærer trettenåringen og kjenner jorda beve under oss. Vår egen kontroll, vårt syn på hvordan det bør være, utfordres, sier han.

I 1956 ble Agnar Mykle siktet for usedelighet på grunn av de åpenhjertige erotiske skildringene i «Sangen om den røde rubin». Forfatteren ble frikjent, men boka inndratt. I 2005 utkom Hegers biografi om forfatteren, «Mykle».

- Mykle sier gjentatte ganger om sin egen bok at sex ikke er noe mål for ham, sier Heger.

- Han sier at det er noe som må til om du skal skildre en ung manns liv i sin fulle bredde.

I 1967 kom den foreløpig siste sedelighetssaken mot en forfatter: Jens Bjørneboes «Uten en tråd» ble inndratt og forfatteren dømt for utukt.

- I motsetning til Mykle, som ble sjokkert over at «Sangen om den røde rubin» skulle vekke så stor oppsikt, er Bjørneboes «Uten en tråd» en plassert provokasjon, sier Heger.

- Boka er en del av et samfunnsendrende prosjekt. Paradokset er at det var Mykles bok som endret samfunnet. Forholdet til seksualitet i norsk offentlighet ble endret med «Sangen om den røde rubin».

I rettssaken mot Mykle ble det brukt som et eksempel på perversjon at hovedpersonene hadde oralsex. Bare ti år senere ville en slik påstand vært latterlig.

Men sex er vanskelig. Fremdeles. Forfatter Merete Morken Andersen, som har holdt en rekke kurs og seminarer for vordende forfattere, har måttet lese en rekke erotiske scener, kommentere og diskutere dem.

- Det er knapt noe felt som er mer martret av klisjeer enn erotikken, sier Morken Andersen.

- Det er vanskelig å skrive fordi du snubler over klisjeer hvor enn du snur deg. Om du skal gjøre det godt, må du finne noe eget, lete deg frem til noe som ikke er brukt opp av pornoindustrien.

- Det er lett å le av pornografien, fordi den lener seg så tungt på sine måter. Skal du gjøre det til kunst, må du forsøke å bruke seksualiteten til å avdekke noe nytt i virkeligheten. Det er ingen grunn til å forsøke å provosere. Det finnes ingen seksuelle tabuer lenger. Skal du skrive noe som river, må du heller skrive om problemer knyttet til religion eller rase.

- Alle svar som er blitt forsøkt på det spørsmålet, er med tiden blitt komiske, sier han.

- På syttitallet var dette en favorittøvelse for det øvre sjikt av litterære feminister. De syntes det var herlig med Henry Miller og forferdelig med Cocktail. Men alt sammen er litteratur om sex. Det er forskjell i kvalitet, men det er det på alle tekster. Tidligere brukte ikke høyverdig litteratur folkelige betegnelser på sex, men også det falt. Selvsagt kan man vurdere tekstene etter hvilken hensikt de er skrevet i, om de er ment å være opphissende, men også dette er problematisk. Jeg mener, folk onanerer til de utroligste ting.

Sex er å slippe kontrollen.

Ja, jeg vet godt at du ikke har spurt meg om mine seksuelle fantasier. < Pause.> Men de dreier seg altså om at jeg blir sett på. At jeg blir begjært. Her har jeg utallige varianter. En jeg bruker ofte, finner sted på kino. Jeg sprer bena, tar på meg selv mens menn i setene ved siden av stirrer med store øyne.

- Å Gud, skrev jeg det der?

Helene Uri (45) husker ikke alle detaljer fra sexlivet til Gina, hovedpersonen i debutromanen «Dyp Rød 315» fra 2001. Det er kanskje ikke så rart. Både fantasiene og de faktiske seksuelle opplevelsene den vakre Gina entusiastisk betror psykologen sin, er tallrike. Men så er det noe som skurrer. Som når Gina planlegger hvordan hun skal se ut mens hun har sex, i minste detalj.

- Gina er ei ekstrem dame. Hun er så selvopptatt. Det seksuelle møtet er en av aktene der vi blottstiller oss som mennesker. Det skremmer henne. Jeg tenkte at når jeg skriver om en person som legger så mye i utseendet, vil sex være spennende å utforske, sier Uri.

I «Dyp Rød 315» er det en spenning mellom Ginas behov for kontroll og forventningen om at hun skal gi seg hen.

- Sex handler jo også om å prestere, sier Uri.

- Forfengelighet foran speilet er naturlig. Forfengelighet i senga gir liten glede. Det er vanskelig å prestere, være flink pike, og samtidig nyte. For noen vil det være nærmest uforenlig.

Når hun sitter foran skjermen og forsvinner inn i hodene til Gina og de andre hovedpersonene sine, tenker hun ikke på at noen skal lese det hun skriver. Dem tenker hun på først etterpå.

- Jeg tror nok moren min er veldig glad jeg har skrevet flere romaner enn «Dyp Rød 315», selv om hun aldri har sagt et vondt ord om den, sier Uri.

For hvorfor lurer vi egentlig på om hun tenker på mamma og blir flau når hun skriver om sex?

- Det er nok fordi sex er utleverende og personlig. Det skremmer fordi man kan kjenne seg igjen, og fordi både mamma og andre lesere kan komme til å forbinde meg og mitt seksualliv med hovedpersonens. Man tenker alltid sitt. Men det er ikke noe jeg kan gjøre noe med.

Fremdeles fører litterære sexskildringer til store overskrifter. Det har naturligvis å gjøre med at sex, på trykk, kan være opphissende. Og når det ikke er opphissende, er det flaut.

Sex er pinlig. Og det britiske magasinet Literary Review har forstått at dårlig sex er like underholdende som bra sex, og deler hvert år ut sin «Bad sex award», til romanen de mener skiller seg ut med særlig beklemmende sexskildringer. Hensikten med prisen er å legge for dagen hvor mange smakløse og klønete sexskildringer det finnes i moderne romaner, og råde forfattere til å unngå slike. I fjor gikk prisen til Jonathan Littells «De velvillige», en roman som ellers er behengt med noen av Europas mest prestisjetunge litterære utmerkelser. Hovedpersonen, SS-offiseren Maximilian Aue, har i romanen et incestuøst forhold til sin egen tvillingsøster. Blant tidligere vinnere er anerkjente forfattere som Tom Wolfe og John Updike.

- Men jeg skrev ikke for å bli kåt, eller for at noen andre skulle bli det, sier Hjorth.

Sex er kjønn. Dét opptar Vigdis Hjorth (50).

- På alle andre områder kan vi oppnå likestilling. Sex er stedet der kjønn gjør en forskjell. Mannlig seksualitet kan brukes som våpen i krig. Mange menn er i stand til å bruke prostituerte. Jeg har vært nysgjerrig på mannlig seksualitet fordi jeg som kvinne må forholde meg til den, og det er mye der som for meg er skremmende, uforståelig.

Damer er gratis. Menn må betale. Lyset er rødt i resepsjonen, som i et lite hotell, bak skranken står en naken kvinne, kondomer overalt og i alle rom. De må kle av seg, får nøkler med nummer, alle må kle av seg, være nakne. Låser klærne sine inn i små bokser som på en jernbanestasjon. Svakt opplyste røde rom der

menn står og runker rundt en madrass der det ligger et par og knuller, ett eller flere og knuller eller runker hverandre og omkring madrassene står menn og runker, halvslappe peniser i mennenes hender, den gamle slitne bevegelsen med høyrehånden, fram og tilbake, hva skal de der. Legger seg på en madrass og knuller ved siden av et annet par som knuller, strekker hendene ut etter andre kropper.

Hjorths roman «Om Bare» skildrer den heftige og smertefulle kjærligheten mellom Ida og Arnold. Mot slutten av romanen oppsøker de to en klubb av det særegne slaget.

Det begynner her. Om det ikke begynte før, begynner det her. Han tar på den andre kvinnens bryst, på den andre kvinnens kjønn som han tar på Ida, på Idas bryst, på Idas kjønn, Ida er der, men han tar på den andre og på samme måte, hva er det verste. Kjærlighet er bare mulig der det finnes uskyld, en bitte liten smule uskyld, en smule god tro. På at det ikke kan byttes ut, at man ikke er utbyttbar, at de ikke kan være det samme, hendene ikke de samme på den elskede som på den fremmede, ikke kan ta på den fremmede som på den kjente og elskede, hendene, når de kan velge, vil alltid velge den elskede. Stille i drosjen hjem.

I Hjorths roman kjemper frisinnetheten og behovet for å eksperimentere seksuelt med frykten for å kunne byttes ut.

- Vi vil være unike og uerstattelige for dem vi elsker, sier Hjorth.

- Samtidig er vi redde for å stagnere. Noen par bygger hytter. Andre fornyer seg seksuelt. I slike situasjoner kan en kvinne oppdage at mannen kan tenne på noe han egentlig forakter, at han elsker henne, men ikke kan styre seg overfor andre.

Ida og Arnold klarer ikke å leve sammen.

- I etterpåklokskapens lys er det en form for ødeleggelse de driver med. Det er en emosjonell risikosport. De vil vekk fra det som er trygt, det de er vant til, det de har gjort hundre ganger før. Mine hovedpersoner tar sjansen på at det vil gå til helvete. Kanskje skjønner de at det går til helvete uansett, og dytter på.

Hun opplevde en gang at en anmelder skrev om boka hennes at «Jeg går heller på Huk for å bli kåt».

- Men jeg skrev ikke for å bli kåt, eller for at noen andre skulle bli det, sier Hjorth.

Sex er vanskelig. Fremdeles. Forfatter Merete Morken Andersen, som har holdt en rekke kurs og seminarer for vordende forfattere, har måttet lese mange erotiske scener, kommentere og diskutere dem.

- Det er knapt noe felt som er mer martret av klisjeer enn erotikken, sier Morken Andersen.

- Det er vanskelig å skrive fordi du snubler over klisjeer hvor enn du snur deg. Om du skal gjøre det godt, må du finne noe eget, lete deg fram til noe som ikke er brukt opp av pornoindustrien.

Hun mener det er nettopp klisjeene som skiller litterær sex fra pornografi.

- Det er lett å le av pornografien, fordi den lener seg så tungt på sine måter. Skal du gjøre det til kunst, må du forsøke å bruke seksualiteten til å avdekke noe nytt i virkeligheten. Det er ingen grunn til å forsøke å provosere. Det finnes ingen seksuelle tabuer lenger. Skal du skrive noe som rører ved tabuer, vil du nok merke at det river mer av temaer som religion eller rase.

Anders Heger er ikke enig i skillet mellom pornografi og sexskildringer i den høyverdige litteraturen.

- Alle svar som er blitt forsøkt på det spørsmålet, er med tida blitt komiske, sier han.

- På syttitallet var dette en favorittøvelse for det øvre sjikt av litterære feminister. De syntes det var herlig med Henry Miller og forferdelig med bladet Cocktail. Men alt sammen er litteratur om sex. Det er forskjell i kvalitet, men det gjelder alle tekster. Tidligere brukte ikke høyverdig litteratur folkelige betegnelser på sex, men også det falt. Selvsagt kan man vurdere tekstene etter hvilken hensikt de er skrevet i, om de er ment å være opphissende, men også dette er problematisk. Jeg mener, folk onanerer til de utroligste ting.

Sex er fantasi. Og uskyld. For det er en viss uskyld over de absurde seksuelle tablåene som femtenåringen Alma tryller fram, i en dis av kåthet, i «Få meg på, for faen» av Olaug Nilssen (32).

- Sleik meg!, hyler den nest eldste dottera til Sebjørn og Alma slepper det ho har i hender og munn og åler seg ned til den eldste dottera til Sebjørn sin skjede. Alma stikk tunga inn, leitar og finn, suttar på den oppsvulma tappen og høyrer på korleis den nest eldste dottera til Sebjørn stønner, og så kjenner Alma korleis ho vrir seg under

henne, og Alma tar ein finger og lar han gli inn i den eldste dottera til Sebjørn, det er så varmt og vått at det renn, og Alma blir så svimmel at ho nesten dett ut av senga, men nest eldste dottera til Sebjørn tar hovudet til Alma og held det fast.

- NO SLEIKAR DU, ALMA!, skrik ho, - viss du sluttar

å sleike skal eg kakke deg i hovudet med ein hammar, å, ja, kakke deg i hovudet med den hammaren, Alma, Alma, faen, Alma, har du noko skaft av noko slag?

Et annet sted kjenner Alma «en vill trang til å putte heile vasken opp i underlivet».

- Det er et sitat mange har lagt merke til, sier Nilssen.

- Jeg vil anbefale leserne å ikke forestille seg dette helt konkret, ei heller å prøve det samme hjemme.

Forfatteren forteller at de fleste sexskildringene i romanen med vilje har noe teit og uvirkelig over seg.

- Det er både fordi de er fantasier og fordi fremstill-ingen er gjort med en blanding av alminnelig pornospråk og barnslige oppfatninger fra hverdagen, sier Nilssen.

- Det er jo det gryende og eksplosive seksuallivet til en tenåring som blir skildret.

I boka har hun fokus på det uferdige, kaotiske og pinlige ved grenseoverskridelsene.

- Jeg oppfatter egentlige ikke mine sexscener i «Få meg på, for faen» som spesielt vellykkede. Men jeg håper jeg har klart å gi hovedpersonen den nødvendige verdigheten og gjenkjennelige sårbarheten, midt oppe i alt det flaue, skammelige og lattervekkende ved oppførselen hennes.

Også Jonas Wergelands mange seksuelle møter har et stråleskjær av noe fantastisk og overmenneskelig.

Hovedpersonen i Jan Kjærstads trilogi, som består av romanene «Forføreren», «Erobreren» og «Oppdageren», snubler over en rekke bemerkelsesverdige og begavede kvinner som alle tar ham til nye seksuelle høyder.

Forfatteren selv så ingen grunn til å seife i sexskildringene.

- «Forføreren», den første boka, er ført i pennen av en kvinne som elsker Jonas og forsøker å redde ham fra å begå selvmord, og bærer preg av det, sier Kjærstad (57).

- Alt er litt for stort og flott ved ham. De seksuelle skildringene følger det stemmeleiet. Jeg forsøker å ta klisjeene, kryste dem og se hva som kommer ut. Og så liker jeg å underliggjøre, skrive noe som ikke er skrevet før.

Det er ikke fritt for at Kjærstad var en smule flau ved tanken på at døtrene skulle lese disse avsnittene. De er dessuten blitt parodiert av både Steffen Kværneland og Vetle Lid Larssen.

- Det er klart, når du skriver utenfor mainstreamen, blir du lett å parodiere. Når du fascinerer noen, må du tåle at andre faller av.

Bøkene skapte også et fenomen med Jonas Wergelands «magiske penis».

- Den «magiske penisen» skrev jeg om med tunga i kinnet. Det må forstås ut fra konteksten, ut fra hele romanens preg av overdrivelse. Alle menn opplever iblant at de har en magisk penis. Det er noe underlig med dette organet de har, som de har sett på, fiklet med, fantasert om.

Sex er hverdag. Så når Jan Kjærstad skal velge seg en sexscene fra «Forføreren», blir det et utsnitt fra kjøkkenet til Jonas og kona Margrete.

Så kanskje det er her alt begynner, eller alt slutter, med denne historien, Jonas der han sitter på en stol i kjøkkenet og ser på Margrete bake, hvordan hun elter deigen med en tresleiv, arbeider med hele kroppen, en bekymret rynke mellom øynene, som om hun vet det er på dette stedet alt blir avgjort, så hun sikter i litt mer mel, gjør deigen glatt, kjenner når den har riktig konsistens, Jonas ser hvordan hun kjenner det med hele kroppen, hvordan hun får et frydefullt uttrykk i ansiktet, og hun arbeider virkelig, opera kan forresten også bety 'arbeid', hun danser med i bevegelsene, så hele prosessen får et snev av noe erotisk, samtidig som duften av gjær brer seg i rommet, noe syrlig, og Margrete småsnakker med seg selv, eller med deigen, gjør en siste eltebevegelse, før hun strør litt mel oppå og setter deigen bort til heving.

- Jeg har alltid tenkt at erotikk begynner lenge før du tror, og slutter lenge etter at det egentlig er ferdig, sier Kjærstad.

- Erotikken er en sølvtråd gjennom livet, den er integrert i hverdagen.

Oftest gikk de inn på soverommet og elsket. Ingenting var som å elske mens deigen hevet. Margrete vrengte av seg jeans og en melet genser og elsket ham på en måte hun bare gjorde når hun bakte, med sterke håndbevegelser og spent forventning, lenge - så lenge som det tar for en deig å heve.

Etterpå gikk Margrete inn på kjøkkenet og fjernet håndkleet over bollen, stolt, som om hun avduket et monument, for deigen har hevet, og Jonas setter seg på stolen igjen og ser hvordan hun knar deigene med nesten begjærlige bevegelser, som om hun fortsetter å elske, eller er preget av elskoven, til hun deler den og legger den i gamle blikkformer som er smurt med olivenolje, så brødet skal få en fin skorpe. Jonas sitter og ser på henne, forteller henne noe, gjerne noe banalt, gjerne noe håpløst, krøkkete banalt, som nesten alltid skal uttrykket hvor glad han er i henne, og som alltid får henne til å se lenge på ham, til å komme barbent bort til ham, ettertenksom, mens brødene etterhever før hun pensler dem med egg og setter dem i ovnen, og han reiser seg ikke, han sitter der mens eimen av Margretes brød fyller kjøkkenet, samtidig som det mørkner ute, langsomt, slik det gjør når det er som finest i Norge.

Noe av det beste med å skrive om sex, mener Kjærstad, er at du er på leserens hjemmebane.

- I trilogien lot jeg fantasien få fritt utløp og skrev uten sperrer. Mange sexskildringer i norsk litteratur er hemmet, forfatterne setter scenen, men trekker seg ut før det skjer noe vesentlig. Men sex er noe av det mennesker tenker aller mest på. Mye i livet handler om sex. Vi har så mange tanker og fantasier om kjærligheten.•

magasinet@dagbladet.no