DET BYGGES HEFTIG i fjellene ved Sotsji for tiden. Skisportstedet i det sørvestlige Russland skal huse OL i 2014.

Tilfeldigvis er 2014 også 150-årsmarkeringen for utrenskningen av den opprinnelige muslimske befolkningen som bodde i Sotsji og områdene rundt.

Landet deres, Tjerkessia, sto på kartene før både folket og landet ble fjernet av tsarens styrker. I dag kjenner få historien, bortsett fra etterkommerne til de som overlevde brutaliteten og i dag bor i land som Israel, Tyrkia, USA og Jordan. Og de protesterer med nettsiden No Sochi 2014.

- Hva om OL-verten hadde vært Auschwitz-Birkenau? Ville det vært akseptabelt å velge stedet hvor 1,5 millioner mennesker ble systematisk utsultet, myrdet og torturert, har en koalisjon av 12 diasporaorganisasjoner spurt Den internasjonale olympiske komite.

De skriver at OL-anleggene bygges på massegraver og at mer enn 50 prosent av den opprinnelige befolkningen her ble drept da russerne tok landet deres. De krever anerkjennelse av at det var et folkemord. Men så langt er de blitt ignorert.

I DAG ER DET ingen spor igjen her etter Tjerkessia. Sotsji er en dyr og elegant badeby for russisk elite.

Utbyggingen av turistbyen startet få år etter utrenskningen av tjerkesserne i et område som da sto tomt. En hel kultur ble fjernet, men få snakker om den etniske utrenskningen av muslimene som bodde på Svartehavskysten og innover i Kaukasusfjellene.

- De fleste bøkene overser krigen mot tjerkesserne og massedeportasjonene som fulgte. Dette har aldri blitt seriøst behandlet av historikere, skriver forfatter Oliver Bullogh i sin nye bok «Let our fame be great», som handler om de ulike folkene i Kaukasus, et etnisk, språklig og religiøst svært komplisert område. De to millionene som bor i Dagestan snakker førti ulike språk. I EU snakkes 64.

Bullogh er en av de første til å skrive inngående om skjebnen til tjerkesserne.

I den norske mursteinen «Folkemordenes svarte bok» fra 2008 nevnes ikke tjerkesserne, mens utslettelsen av herofolket i Namibia er viet et kapittel og folkemordet på armenerne og jødene har fått flere. Og det til tross for at utrenskningen av tjerkesserne er blitt kalt det første, moderne folkemordet.

HISTORIKERNE SOM HAR behandlet temaet er ikke enige om det dreier seg om folkemord eller etnisk renskning.

- Et klart forsøk på folkemord, mener Paul B. Henze, som kaller hendelsen den første av de voldelige masseforflytningene av populasjoner i denne delen av verden, en hendelse han mener ga forløpet til det armenske folkemordet.

- Deporteringen av tjerkesserne kan helt klart bli sett på som etnisk renskning med massakre og brenning av landsbyer for å tvinge tjerkesserne til å deportere, skriver Stephen D. Shenfield.

Bullogh på sin side, han har reist til Israel, Russland og Tyrkia for å intervjue tjerkessere som lever i utlendighet, samt i Kaukasus for å oppspore etterkommere. Han har funnet gamle avisutklipp og bøker fra en tragedie som ble bredt omtalt i samtiden, men som gikk i glemmeboka. Ikke en gang i landet hvor det skjedde er det kjent, skriver Bullogh, som mener russernes versjon av historien er preget av løgnaktig nasjonalisme.

I DEN TJERKESSISKE byen Kfar-Kama i Israel møter forfatteren mannen Idar Khon som forteller om den tjerkessiske helten Sosruquo som ble født da en kåt gjeter ejakulerte hele veien over en elv og på en stein. Han får også høre om tjerkessisk æreskodeks, habze, som blant annet sier at eldre aldri kan avbrytes. Det betyr at tjerkessere er udugelige oversettere og at møtene deres varer i dagevis. De liker nemlig å snakke.

I dag bruker Idar Kohn og vennene internett for å holde kontakten med andre tjerkessere i verden og for å jobbe for en felles nasjon. Men han forteller at de fleste tjerkesserne har vært vant til å jobbe for majoritetsbefolkningen og har tilpasset seg det:

- Da britene var her jobbet vi for dem som politimenn. I 1948 gikk en del yngre menn i den israelske hær, sier Khon, som misliker konflikten med palestinerne, men som likevel jobber i hæren og er lojal mot Israel, hvor det til sammen bor rundt 4000 tjerkessere.

DE DRØMMER OM å få landet sitt tilbake. Men Russland vil ikke anerkjenne overgrepet tsar-regimet sto bak, de ønsker fortsatt ikke snakk om saken.

I russisk historie har ikke folkeslagene som bodde i Kaukasus blitt sett på som egne nasjonaliteter, men ansett som en del av Det osmanske riket. Utryddingen av tjerkesserne og andre muslimer i området er blitt behandlet som tap i krigen mot tyrkerne. Muslimer ses dessuten ned på av regimet, som i dag har store problemer med tsjetsjenske muslimer.

Etter murens fall har enkelte tjerkessere vendt tilbake til hjemlandet i Russland, etter at det hadde vært umulig i 70 år. Men fortsatt i dag har ikke tjerkesserne de samme rettighetene som etniske russere og de møter byråkratiske hindringer. Man må kunne russisk og russisk kultur for opphold, ifølge et Putin-dekret fra 2006.

- Nesten 90 prosent av den gjenværende tjerkessiske populasjonen bor utenfor hjemlandet sitt, proporsjonalt sett er dette den største diasporaen i verden. Tjerkessere har ikke rett til å vende tilbake, skriver kampanje-organiasasjonen mot OL. De skriver om protester som stilner, fengslinger og tvangsflytting av lokalbefolkning i forbindelse med OL. I boka si intervjuer Bullogh en tjerkessisk aktivist som ofte har fått drapstrusler på telefonen om natta og butikken sin stengt av helsebyråkrater. I sommer fikk han asyl i USA.

FJELLENE HER og fjellfolkene som bodde i dem var et hinder for tsaren, som ville sørover. På slutten av 1700-tallet begynte russerne arbeidet med å erobre en vei gjennom Kaukasus - det naturlige hindret for å komme seg til Georgia, Tyrkia, Persia og India. Russlands grense var markert med elva Kuban, men nå ville de sør for den for å ta over områdene til det svekkede Osmanske riket samt Persia. Da trengte de Svartehavet og havnene her.

I 1783 var første hinder fjernet, da de jaget ut det tyrkiske steppenomadene vest for Azovhavet. Nogai-horden var de siste frie etterkommerne etter Djengis Khan i Europa. De hadde holdt til her like lenge som moskovittene hadde hersket over Russland, men moskovittene hadde vokst seg større. Starten på veien sørover var ryddet, russerne kunne nå Svartehavet, men de måtte via Kaukasusfjellene.

Det gikk ut over fjellfolkene.

HELE DEN RUSSISKE HÆREN i området ble satt inn mot tjerkesserne etter at den muslimske helten Imam Shamil, lederen av den intense og langvarige motstanden mot russerne i Kakasus, overga seg i 1859.

Tjerkessia var ingen moderne statsdannelse, men sammensatt av mange ulike klaner, og de hadde ikke én leder de kunne slå i kamp. Russerne lette etter en annen måte å vinne på enn å slå dem militært. En amerikaner som reiste i Kakasaus på 1850-tallet siterer en russisk prins han snakket med:

- Disse tjerkesserne er akkurat som indianerne - utemmelige og usiviliserte (..) utryddelse alene kan stilne dem.

Mange tjerkessere flyktet før det ble tvingende nødvendig.

ANDRE FORTSATTE KAMPEN. De ble møtt av de fremrykkende russiske troppene som mer eller mindre laget en linje på nordsiden av Kaukasus og presset folk foran seg mot det høyeste punktet. Russerne brente ned de tjerkessiske landsbyene og flyktningegruppene vokste. De ble tvunget over passene og strømmet ned mot havet. Naturforholdene her er ville, mange steder skjærer fjellsidene rett ned i sjøen. Russernes mål var å fordrive tjerkesserne ut av regionen, en russisk militær snakket også om etnisk renskning, skriver Bullogh.

Det førte til massedød. På veien spredte russerne panikk, plyndret og spiste opp maten i bygdene. Vinteren og feilede avlinger gjorde sitt til at folk døde.

- Vi møtte flere grupper som flyktet fra russerne. Disse uheldige folkene var i den sørgeligste forfatning: Nesten uten klær, foran seg drev de små saueflokker, deres eneste matkilde, menn, kvinner, barn fulgte stille etter med noen få hester som hadde alle husholdningenes eiendeler og alt de klarte å få med seg, skrev franskmannen Arthur de Fonvielle som var blant utlendinger som kom for å hjelpe tjerkesserne.

Fonvielle så en hel gruppe mennesker bli vasket vekk da de passerte over en av de mange elvene. For hvert nytt sted russerne tok la folk på flukt for å slå seg sammen med de som fortsatt kjempet. Mange grupper frøs i hjel og ble tatt av uvær og motstanden ble svekket.

I MILITÆRKAMPANJENE mellom 1860 og 1864 ble området nærmest tømt for muslimer. Det osmanske riket tilbød flyktningene plass.

På de tjerkessiske strendene fylte båteiere opp båter med mange hundre prosent overlast. Noen flyktninger betalte turen med barna sine. Overfarten tok en uke, og alt de hadde med seg var litt vann og korn.

Båtfolk som kom tilbake fortalte om folk som ble kastet over bord, om båter der halvparten døde og om kamper mellom mannskap og passasjerer. Men på strendene hadde folk bestemt seg. De satt i snø og vind og ventet på neste transport over Svartehavet. Det ble fortalt om båter så fullastet at mannskapet måtte tråkke på passasjerenes hoder for å finne sin plass.

I 1864 OVERGA de siste tjerkesserne seg.

- I det som var det første moderne folkemordet på europeisk jord, 50 år før Tyrkias slakting av armenerne, 90 år før Holocaust, døde kanskje så mange som 300 000 tjerkessere av sult, vold, drukning og sykdom da Russland utviste dem fra landet deres etter det endelige tapet, skriver forfatteren.

Tallene er usikre.

Historikeren Adolf Berzhe skrev etter hendelsen at 400 000 tjerkessere ble drept i krigen, 497 000 deportert og 80 000 ble igjen. De stammene som ble igjen måtte sverge lojalitet til tsaren og gå med på å bli flyttet nordover. Etterkommerne bor fortsatt i republikken de fikk, Respublika Adygeya, på feil side av Kaukasusfjellene og i et av de aller fattigste områdene i Russland.

TJERKESSERNE SOM FLYKTET til Tyrkia takket Allah da de så de tyrkiske breddene. Men også på tyrkiasiden fløt likene. I den tyrkiske byen Trabzon skrev en konsul at drikkevannet var forgiftet av lik og at områdene rundt gravstedene var ubeboelige fordi likene samlet seg opp. Tjerkesserne ble plassert i leire hvor flere hundre døde daglig. I byen Samsun lenger vest, var det enda verre. Syke presset seg sammen uten husrom, sykdom spredte seg.

Det viste seg å være like ille i alle byene rundt Svartehavet som tjerkesserne hadde dratt til. Skipene dumpet folk av på strendene hvor de levde under åpen himmel. Når de kom til leire som ble satt opp for dem, ble de nektet å flykte. Det osmanske riket fryktet de skulle spre sykdom.

Folkeforflytningen av muslimer i området fortsatte til 1867, da det stort sett var gjennomført. En russisk folketelling fra 1897 registrerer bare 150 000 tjerkessere i landet, noen anslag går ut på at det var en tidendedel av antallet før krigen.

Senere skulle Stalin ta over, en tid var han folkekommisær for minoritetene, og han spredte de gjenværende tjerkesserne på ulike områder. Hans frykt for minoritetene i riket er i dag velkjent. Arven ser vi fortsatt. I dag kjemper tjerkesserne for anerkjennelse av at de folkeslagene som kalles adygey, tjerkessere, kabardinere og shapsugere er det samme folkeslaget, nemlig tjerkessere, og ikke fire ulike folkeslag.

DET ER INGEN som lobber i den amerikanske kongressen om anerkjennelse av folkemordet på tjerkesserne. Det er heller ikke noe internasjonalt press for å få Russland til å anerkjenne brutaliteten. I diasporaen finnes det en bevegelse som jobber for internasjonal anerkjennelse av folkemorddagen 21. mai, dagen de endelig måtte overgi seg. Blant de unge er tjerkessisk nasjonalisme på moten. Parlamentet i Georgia - ikke store Russland-venner - vurderer nå som det første landet i verden å anerkjenne folkemordet på tjerkesserne.

Noen hundre har også vendt hjem til Kaukasus for å etablere seg på nytt, men mange har returnert skuffet, skriver Bullogh. De synes den gjenværende tjerkessisktalende befolkningen har blitt russifisert. Og områdene de forlot ble befolket av russerne, ukrainere, georgiere og turister.

I dag bor det rundt tre millioner tjerkessere i Tyrkia og 300 000 andre i deler i verden. Ifølge den siste russiske folketellingen fra 2002 bor det 720 000 tjerkessere i Russland.

I 2007 holdt Vladimir Putin en tale til Den internasjonale olympiske komiteen. Han listet opp de gamle grekerne, kosakkene og georgierne som tidligere innbyggere i Sotsji. Tjerkesserne ble ikke nevnt. Da Russland skulle vise fram den lokale kulturen i Sotsji under OL i Vancouver, tok de med seg en kossak-dansetropp. Kosakkene anses av tjerkesserne som agenter for russisk imperialisme og som helt sentrale i å ødelegge Tjerkessia.

Nå ber de om en beklagelse. Men det får de neppe.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.