Før Hans-Wilhelm Steinfeld (59) reiser til Moskva igjen har han et og annet å si om dumskap og beskjedenhet.

Tips oss 2400
Moskva: På Den røde plass med generaloberst Viktor
Grusjko, nestleder i KGB under Gorbatsjov og eks-spion.

Moskva: På Den røde plass med generaloberst Viktor Grusjko, nestleder i KGB under Gorbatsjov og eks-spion.

Hans-Wilhelm Steinfeld

Født: 29. mars 1951 i Bergen.
Familie: Gift med Julia Ferkis, sammen har de barna Katrine og Peter. Døtrene Hilde og Karen fra et tidligere ekteskap.

Aktuell: Begynner på sin fjerde runde som
korrespondent for NRK i Moskva.

Om ti år
— Da er jeg definitivt i gang med å pakke ned mitt siste kontor.

Dette provoserer meg:
— Rasisme.

Beste egenskap:
— Jeg tror jeg kan vise omsorg for mine nærmeste. Også er jeg energisk.

Verste egenskap:
— Jeg har ikke veldig stor tålmodighet.

Ønsker meg mest:
— Å sitte på hytta i Borre klokka sju om morgenen med en kopp kaffe, se på bølgene og høre suset fra skogen.

Redd for:
— Jeg har møtt døden noen ganger, og det har ikke skremt meg. Hvis jeg er redd for noe, så er det for mine nærmeste.

Hva leser du?
— Jeg leser mye skjønnlitteratur, men akkurat nå leser jeg ei fantastisk bok, skrevet av min gamle sjef Eivind Otto Hjelle, om hans svigerfar Rolf Nesch. Ellers må jeg si Carlos Ruiz
Zafón, Isabel Allende og — ikke minst — Khaled Hosseini.

Beundrer:
— Ja ... Den jeg antakeligvis beundrer mest, er en jeg har vært stygg mot når jeg har intervjuet ham: Mikhail Gorbatsjov.

Om du kunne reise tilbake i tid:
— Som de fleste på min alder, har jeg et nostalgisk forhold til barndommen. Jeg har dekket åtte-ti borgerkriger, og når jeg
imellom ligger søvnløs, rekonstruerer jeg bærstedene i de bratte liene i Alversund fra barndommen. Hvis jeg skulle
reist tilbake i tid, ville jeg vært ti år og bodd i Bergen.
Med på laget: Steinfeld stiller til fotballkamp med NRKkolleger,
blant andre Tor Strand, Tore Sandberg, Einar
Lunde, Erling Borgen, Geir Helljesen og Tom Berntzen.

Med på laget: Steinfeld stiller til fotballkamp med NRKkolleger, blant andre Tor Strand, Tore Sandberg, Einar Lunde, Erling Borgen, Geir Helljesen og Tom Berntzen.

Karriere: I 1980 fikk Steinfeld sin første periode som
Moskva-korrespondent. Nå begynner han på sin fjerde. NTB arkivfoto Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

Karriere: I 1980 fikk Steinfeld sin første periode som Moskva-korrespondent. Nå begynner han på sin fjerde. NTB arkivfoto Bjørn Sigurdsøn / SCANPIX

Karriere: I 1980 fikk Steinfeld sin første periode som
Moskva-korrespondent. Nå begynner han på sin fjerde. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX

Karriere: I 1980 fikk Steinfeld sin første periode som Moskva-korrespondent. Nå begynner han på sin fjerde. Foto: Terje Bendiksby / SCANPIX

- Hallo?

I den andre enden svares det så mildt at man straks blir usikker på om man er kommet til riktig person.

- Eh, Steinfeld?!

- Ja?

- Det er fra Magasinet. Så stille du er?

- Ja, jeg sitter her på kontoret og betaler regninger på nettbank. Jeg har nettoppp hatt en økonomisak med min sønn, som studerer til medisin i sin mors hjemby Budapest, og jeg har sett litt på hans forbruk de siste seks måneder, og et slikt forbruk var det ikke da jeg var student. Hva har du på hjertet?

- Siden du skal tilbake til Moskva, så var det spørsmål om portrett?

Hans-Wilhelm Steinfeld fyller sine lunger med 5,5 liter luft.

- Når i hælvete skal det skje? Jeg har min siste Dagsnytt Atten på fredag, så det er en drepende dag, så har jeg Søndagsavisen på søndag, og den er ferdig tolv, og klokken tre går flyet mitt til Moskva. På torsdag må jeg rydde kontoret, og så må jo gamle Steinfeld rustes opp litt, det har jo skjedd litt på den teknologiske fronten siden jeg var ute sist. Jeg skal så vidt innom Oslo senere i sommer, før jeg drar på ferie, ikke i Norge, men til Ungarn. Du vet, min kone holder ut hele året i dette norske klimaet, og hun vil gjerne hjem til seg selv på sumaren. Hvilken dag er det i dag? Tirsdag? Kan du komme nå? Hva med lørdag? Subsidiært torsdag ettermiddag, eventuelt kveld. Kan du ikke notere direktenummeret mitt, så ringer du meg tilbake. Tjue-tre-null-fire-førti-fire-førti-en. Jeg sitter nå her og plundrer med regningene, jeg hører fra deg, hei du.

Torsdag ettermiddag, Hans-Wilhelm Steinfeld står på kontor 1172, hvor han har campert de siste sju årene. To svenske flyttefolk er i ferd med å pakke ned det hele. Alt skal til Moskva. Bøkene, selvsagt, bildene, Narvesenprisen, kulepenner, blokker, hele oppslagstavla, bare pakk den ned, grabbar, en gedigen julestjerne i plast, ja, blomsten skal til Moskva, jeg må ha noe pynt.

- Jeg flytter inn i en helt tom leilighet, så jeg må må nok en tur på IKEA. Ler du? Du skal ikke le av IKEA, de to største IKEA-magasinene i verden ligger i Moskva. De er kreative disse svenskene, og vant reklameprisen for en kampanje med boards over hele Moskva: «Hver sjette moskovitt er laget på en seng levert av IKEA». Det traff russisk humor, men det traff ikke helt min, for jeg har laget de ungene jeg skal. Jeg har fire, og er nylig blitt bestefar.

- Gratulerer.

- Jo, takk. Jada. De har jo fremdeles ikke oppfunnet telefonkataloger i Russland, og derfor har jeg i alle år hatt en grønn notatbok der jeg har skrevet ned alle mine telefonnummer. KGB gjorde mange forsøk på å fotostatkopiere dem i passkontrollen. Men nå har jeg rotet den bort, sier han, ser på meg som ser på veggen som er dekket av bilder.

- Her har du psykopativeggen min, da.

- Psykopatvegg?

- Det er en fleip. Det er jo disse gale politikerne. Mikahil Gorbatsjov, utenriksminister Kosyrev, statminister Rysjkov, Arne Treholt, KGB-sjefen Victor Grusjkov. Men se på den, Arne, det er litt av en avisforside! Det er originalen av Pravda, 10. mai 1945. Det er faen-meg-ikke-dårlig. Der henger et bilde av min gamle reportervest, jeg var den første som begynte med slike vester.

- Jeg har alltid lurt på hva du har i alle lommene?

- Det er nå forskjellig. Jeg har for eksempel opptaker i den ene lommen, digitalt kamera i den andre, røyken i den tredje, reporterblokken i den fjerde og lesebriller i den femte. Har du begynte med lesebriller, du? Briller begynte jeg med da jeg var 39 år. Jeg kunne ikke lenger kunne lese lederen i Pravda, og da måtte jeg begynne med sånne forstørrelsesglass. Pluss tre. Jaaadaaa. Bare sett deg der, du Arne.

- Altså, jeg heter Hallgeir.

- Javisst, gjør du det. Hvorfor sier jeg Arne?

Steinfeld setter seg ned, er stille noen sekunder og tenker gjennom hvorfor han sier Arne, før han spretter opp igjen.

- DER ER BOKEN! YES! JÆVLIG BRA, sier han og trekker fram to slitte notatbøker innerst i bokhylla.

- Fann du den, spør den svenske flyttemannen.

- Inte bara en, men två, grabbar. Dette er ført siden før 1975, sier han og åpner dem.

- Se her: Irina Brailowskija, gift med senere innenriksminister i Israel. Georgij Zjukov, hovedkommentator i Pravda, en jævlig kommunist. Vadim Braginsky, i dag den mest fremtredende ekspert på norsk historie. Det er mye rare folk her, skjønner du. Disse må jeg faen ikke miste. Se der kommer fotografen din. Hvor vil du ha meg? Hva er det der? Rød bakgrunn? Nei, nei, nei. Russland er ikke rødt lenger. Sovjetunionen ble nedlagt nyttårsaften 1991. Dere har kanskje ikke fått med dere det i Dagbladet? Ta nå de bildene, så vi får komme oss ut i solen.

Det var forsommeren 1976 at fjernsynseere kunne høre Steinfelds skarrende stemme første gang. To dager etter avlagt embetseksamen i historie ved universitetet i Bergen, begynte han i NRK og kunne rapportere at de hadde begynt å produsere lettmelk på Gjøvik Meieri. Siden har han skrudd opp volumet og utvidet reviret. Kunnskapsrik som et oppslagsverk og kvass som en kosakksabel har han stått ringside og rapportert fra de store begivenhetene i verden. Afghanistan, Balkan, Tsjetsjenia, Moldova, Baltikum, Nagorna Karabakh, Tsjernobyl, Armenia, Barentsburg, ja, selv tsunamien i Thailand fikk han med seg. Der hvor det er tragedier og konflikter, der er Steinfeld. Som han selv har sagt: «Jeg er en reisende i død og fordervelse». Nå sitter han på ved et bord i solveggen på Marienlyst og suger i seg en Marlboro Light.

- Journalister faller lett i klisjeer når man intervjuer deg?

- Man gjør det. Klisjeer er en snarvei til å utløse formuleringer til den du snakker med. Det er blitt en skavank i vår, journalistikk, og jeg sier bevisst vår, fordi jeg er ikke fri for det jeg heller.

- Vi skriver alltid om bergenseren med det store stemmevolumet?

- Ja, og jeg har jo ikke bodd i Bergen siden 1973, men jeg har sterk språkintegritet. Eg knoter ikkje. Hadde jeg vært låghalt, ville du ikke kommentert stemmen min, men jeg er handikappet på den måten at jeg har litt for store lunger. Jeg ble målt til fem og en halv liter i lungevolum i Forsvaret, og fyller jeg dem med luft og slipper ut, så kommer det lyd. Min bror har det samme, høysterettsadvokaten Dag Steinfeld.

- Sjefen i SVT i Sverige, Sam Nilsson sa i sin tid om disse utenrikskorrespondentene at «han sendte ut dyktige reportere, men fikk hjem igjen forhenværende småkonger». Ringer det en bjelle?

- Ja, for det er jeg som bragte det sitatet til Norge, fordi det var til meg han sa det. Og det spørsmålet ditt, er det jeg selv som formulert i Dagsnytt Atten 22. juni til NRKs nye utenrikssjef Knut Erik Holm. Jeg har fremdeles hukommelsen i behold. Til svaret: Hvis jeg hadde kommet hjem som en småkonge, så ville jeg ikke blitt korrespondent en gang til. Jeg har vært sjef for Dagsrevyen, så dette vet jeg noe om. Sam Nilsson sa én viktig ting til: «Högsta kompetens på alla positioner». Jeg er jo rørt over at kringkastingen igjen utnevnte en aldrende mann som meg. Jeg er den første i NRKs historie som har fire korrespondentutnevnelser.

- Som Mikael Gorbatsjov sa: «Verden har mange mangler. Mangelen på nytenkning er den største»?

- Det er et godt poeng, men samtidig er det 30 år siden jeg ble korrespondent første gang, og tenk på hvor forandret det samfunnet er blitt på de årene. Den gang var det en åpenhet som vi kan se langt etter i dag. Men jeg er meget glad for at jeg skal ut igjen i felten. Det mest ekslusive du kan gjøre i journalistikken, er allmennreportasje, og det gjør du som korrespondent. Alt fra Bolsojteatret, til uteliggere, laushunder, til politikk, for det er ikke bare parkettjournalistikk i Kreml. Som jeg pleier å si: Utfordringen er å få hjem reportasjene, enten de er på Totenåsen eller i Sibir, sier Steinfeld, griper etter sigarettpakken og fyrer opp sin andre sigarett.

- Det er et svært prestegjeld man forvalter, som Moskvakorrspondent. 11 tidssoner, Russland er en syvendedel av jordens landmasser. Jeg skal gjøre det lille jeg kan, for jeg har alltid latt meg styre av et visdomsord fra min nå pensjonerte kollega, Ole Christen Harborg: «Ingen er bedre enn sin siste jobb».

- Hva er formålet med en kostbar utenriksjournalistikk i denne IT-verden når internett har rykket utlandet så nær, det er et klikk unna?

- Ja, nettopp. Det spørsmålet har jeg også formulert selv. Jeg har lært meg en ting: Jeg stiller aldri et spørsmål jeg ikke vet svaret på. Og svaret er: Et norsk øye skal tolke verden ute for et norsk publikum.

- Da du begynte på din tredje periode i 2000 sa du at du har flere personlige venner i Moskva enn i Oslo?

- Det stemmer fremdeles. Moskva er den byen jeg har bodd lengst i som voksent menneske. Det er nok et resultat av et russisk ordtak: «Har du ikke hundre rubler, så har du hundre venner». Jeg hadde jo mine studiedager der borte, og det var formative år. Mine studievenner har jo vokst til. En av dem ble utenriksminister, en ble stabssjef i Kreml, den tredje ble formann i utenrikskomiteen, og gud vet hva alle de andre har blitt. Det at NRK har latt meg være der borte så mye, har bygget min kompetanse. Jeg har logget inn 34 år i kringkastingen og aldri hatt en kjedelig arbeidsdag. Ikke en kjedelig arbeidsdag.

- Heller ikke da du var sjef for Dagsrevyen?

- Kjedelig var det ikke, men strevsomt. Bare én gang før har jeg sovet så mye middag som da jeg var sjef for Dagsrevyen. Det var da jeg var lærer for Norges største ungdomskole, Ulriken skole i Bergen.

Mye er skrevet om hans periode som sjef for Dagsrevyen.

- En av de styggeste Dagbladet-hetsene var påstanden om at det var protester mot meg som sjef. Det forteller noe om den totale bankerott i Dagbladet at de spurte fire klubbledere om det var sant. De sa alle at det var ikke sant! Likevel skrev din avis det. Dagbladets kildekritikk har i perioder ligget på et nivå, for å bruke et ungarsk uttrykk: På nivået under rompen på en frosk.

- Du var en god sjef?

- Ja! Blant annet hadde jeg greie på økonomistyring, og fikk avdelingen til å gå i økonomisk balanse. Ikke et menneske ble oppsagt på grunn av meg, men mange ble ansatt. Du prøver deg på gamle viser, Arne. Det derrr errr til de grrrader water under the bridge. Jeg håper og tror at de fleste mennesker, i den grad de assosierer noe med min person, så er det journalistikken de husker. I Tyskland på 30-tallet sa de at journalistene er de forfeiledes kall. Vi har vel en tillit som bilselgere og drosjesjåfører, og det er ikke uten grunn. Hvor er vesentlighetskravet? Da helsedirektøren forleden sa at vi måtte få en tøffere prioritering i norsk helsevesen, så hørte jeg en programleder prestere å si: Må vi aksepetere at døden kommer? Ja, vi må det. Livet er en seksuelt overførbar sjukdom med hundre prosents dødelighet. Hvor er refleksjonsnivået når noen klarer å stille et slikt spørsmål?

De siste årene har Hans Wilhelm Steinfeld vært en skattet programleder i Dagsnytt Atten.

- Det har vært et bierverv for meg, i tillegg til min jobb som utenrikskommentator. Dagsnytt Atten er en krevende sjanger på den måten at du skal ha alle døgnets store begivenheter. Vi har flinke researchere, det er teamwork. Du kan gå deg litt vill i kompliserte intervjuer og da er det viktig at du har noen notater.

- Og noen ordtak?

- De kommer litt spontant. Jeg har vel den gaven at ting dukker rett opp akkurat når jeg trenger det. Mitt yndlingssitat er jo Otto von Bismarcks «Den som vet hvordan pølser og politikk blir til, får aldri igjen en hel natts søvn». Så, jada. Dere har utviklet et begrep i Dagbladet som heter skråblikk, og jeg prøver å leve opp til det, selv i de vanskelige intervjuene.

- Blir det litt smått med norsk politikk når man har rapportert fra de store verdenbegivenheter?

- Nei, det synes jeg ikke. Vi har jo våre utfordringer her hjemme også. Integreringspolitikk, for eksempel. Vi var så flinke å moralisere over amerikane og rasisme på 60-tallet, men vi har ikke tålt innvandringens prøve like godt selv. Det er en kulturkollisjon av formidable dimensjoner, ikke bare i Norge, men i hele Europa. Nordmenn har jo et selektivt forhold til den verden vi interesserer oss for. Det vi lærer oss av språk, spansk, dit vi reiser, Syden, er bekvemmelighetsbaserte valg. Verden er mer kompliserte enn som så. Mitt privilegium har vært å ha språknøkkelen til et veldig, veldig svært territorium, det er en vannkilde jeg kan øse av. Jeg har ingen illusjon om at alle på død og liv er interessert i det, men de som er det, skal få full service. Vi kaller jo Dagsnytt Atten for Rolls Royce-radio. Den er dyr, og den er ikke for alle. Vi vanner kunnskapsplanten i det norske samfunn. Det er nok ørken der ute. Nei, Dagsnytt Atten har vært veldig gøy. Fredagen har vært et fritt mandat for meg.

- På sabbaten, som du sier?

- Det har jo vært min fleip, da. Den skarve journalisten med en dråpe jødeblod i seg, må jobbe hver eneste fredag. Noen år fikk jeg jo forbud mot å si det av Gro Holm. Hun mente det kunne føre til skjevhet i NRKs dekning av Midtøsten. Som den lojale medarbeider jeg er, sluttet jeg å si det, men da hun sluttet, begynte jeg igjen.

Navnet Steinfeld er jødisk. Hans oldefar Moses Steinfeld flyktet fra datidens Russland, Libau i dagens Latvia. Hans oldefar var en av grunnlegerne av synagogen i Trondheim.

- Har din jødiske bakgrunn gitt noe konkret utslag?

- Nei, men det har gjort meg interessert i jødisk historie. Halvparten av min fars familie ble gasset i Auschwitz, og det er sånt som preger en familie.

Sammen med en bror og en søster vokste han opp bak jernbanestasjonen i Bergen. Hans far Herman Steinfeld var butikkekspeditør, hans mor Aagot kontordame. Året etter at Hans-Wilhelm ble født, kom den amerikanske barnelegen Benjamin Spocks revolusjonerende bok om barneoppdragelse ut på norsk.

- Jeg har lest at du unnskylder mye med at din mor leste denne boka?

- Min mor leste den boken og trodde på Spock. Ingen grensesetting. Der har nok jeg vært flinkere. Men morskjærligheten følte vi uavkortet. Jeg hadde ikke alltid et lett forhold til min egen far, og han pleide jo å si at det var jeg som var skyld i at han ble hvit i håret. Min interesse for duer har jeg fra min far. Han hadde duer på loftet, og så var han god til å spelle gitar. Når han kom trøtt hjem til tre unger, satte han seg på do etter middagen. Med åpent vindu mot bakgården spilte han gitar og sang. Vi syntes det var flaut for de andre ungene i gaten kalte ham «Dritatrubaduren».

- Var han stolt av deg da du begynte i NRK?

- Min far var ekspeditør på Dresshjørnet i Bergen, og hvis jeg ikke var skikkelig kledd, skal jeg love deg at han ringte: Du ser ut som en slask.

- Kommer ditt fryktede temperament fra mor eller far?

- Du, det der er nok en myte skapt av tabloidene i Akersgaten. Har du opplevd mitt temperament? Nei, nettopp. Alle kan få en eksplosjon i ny og ne, men jeg får dem sjeldnere og sjeldnere. Etter hvert så eldes du, og vesentlighetskriteriene blir tøffere. Livet ditt blir stadig kortere og du har stadig mindre tid til tøv. Det preger meg. Jeg synes ikke dette er et interessant emne. Jeg tror folk er mer opptatt av hva jeg har å bidra med av faktisk kunnskap enn dette myteomspundne temperamentet.

- Så min bekymring for å møte deg var ubegrunnet?

- Har du vært bekymret? For hva da? For å møte meg? Du er et offer for dine egne myter.

- Som de sier i Russland: «For de små mus er katten et villdyr»?

- Har jeg aldri hørt. Men det er klart, googler du på nettet finner du mange ordtak som ikke er sentrale i russisk kultur. Jeg har et annet: «Det er vondt å bli sint, når ingen blir redd». Du kan få et sitat som karakteriserer det russiske samfunn og mentalitet. Jeg tar det på norsk siden du er så dårlig i russisk: «Den bitre sannhets mørke er oss ei kjærere enn det opphøyde selvbedrag». Aleksandr Pusjkin. Det er fortielsens mentalitet det er snakk om. Tenk gjennom det.

Telefonen ringer. Det er flyttefolkene. Steinfeld reiser seg, går gjennom redaksjonen, han klemmes og ønskes lykke til. Ned på kontoret gir han sine siste beskjeder, før han fører oss opp igjen til en stille sofagruppe.

- Jeg har i noen år, i erkjennelsens bitterhet, fleipet med at jeg er en mann med fremtiden bak meg. Det er bare å se på klokken og kalenderen. Da jeg passerte 40 begynte jeg en refleksjonsprosess om at jeg var middelaldrende og inne i en aldringsprosess. Men så kommer jeg fra en etnisk gruppe som har lært at hvis du snur deg, så blir du til en saltstøtte. Jeg er meget glad, at jeg i mitt 60. år, fremdeles har energi og evne til å føle lyst i utførelsen av jobben. Det er en gave det. Jeg husker da jeg i tre år hadde personalansvar i Dagsrevyen, som du var så opptatt av i sted, da pleide jeg å si til unge reportere at selv et innslag på 1,20 bør avspeile engasjement og energi når man inviterer seg ubedt hjem til 1,2 millioner seere. Tilkjennegir du ikke selv intersse for det du formilder, kan du ikke forvente at mottakeren skal interessere seg for det. Jobben har jo vært en livsform.

- Du må ha en tålmodig kone?

- Hun har vært opptatt av sitt, og vi er veldig ulike, det er vel derfor vi snart har vært gift et kvart århundre. Hvor jeg traff henne? I Ungarn, 13. april 1986, på mine foreldres bryllupsdag. Hun var tolk for meg, jada. Hun lærte norsk i Russland, og hun hørte stort sett meg snakke, så hon snakker bergensk.

- Hva er det viktigste du har lært så langt i livet?

- At livet er et stjerneskudd. Hvis vi vilkårlig sier at denne planeten er hundre tusen år gammel, så har menneskeheten eksistert i to minutter. Et annet bilde: Hvis du sammenlikner jordkloden med et eple, er jordskorpen som skallet. Det sier noe om at vi har gode grunner til å være beskjedne. Når nordmenn seriøst kan stille spørsmål om vi skal godta at døden kommer, er vi ferd med å forfalle til en atferd som bare meget rike og meget dumme mennesker kan tillate seg. Det er det jeg har lært.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid stengt fra klokken 00:00 alle dager. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden vil være hverdager fra 07:00, og helgedager/røde dager fra 08:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør