Erlend Skomsvoll (41), komponist og pianist med solid arrangør-ry fra så vel Come Shine som Trondheim Jazzorkesters bravader med Chick Corea og Pat Metheny, komponerte «Requiem» på bestilling fra Nidarosdomens guttekor, som uroppførte verket i fjor høst.

I går ble denne sjelemessen for de døde framført i et samarbeid mellom Oslo Jazzfestival, Oslo Kammermusikk Festival og Kringkastingsorkesteret dirigert av Peter Szilvay.

Flere gode krefter var i sving: solistene Arve Tellefsen (fiolin) og Birgitte Christensen (sopran), kammerkorene NOVA og Schola Cantorum samt komponisten selv som pianosolist.

Klassisk

Verken jazz eller kammermusisering var de første assosiasjonene som meldte seg etter hvert som Skomsvolls melodier avløste hverandre, i dynamisk varierte klangkledninger og forsonlige harmoniske uttrykk og kombinasjoner.

Snarere festnet inntrykket av et solid tradisjonsforankret, melodibasert klassisk verk seg.

Enkelte nesten popmusikalske korpartier, noen litt «edgy» harmonier og et par rytmisk drivende forløp utgjorde de mer moderne elementene. I dette svært tilgjengelige og inderlige uttrykket opererte både kor, orkester og solister med autoritet og fin følelsesformidling - verken bånsull, pizzicatopartier, ekspressive crescendi eller forsiktige jazzfraseringer fra pianisten kom i veien for rekviemets egentlige og høytidelige oppgave: Å ledsage de døde gjennom skjærsildens plager og fram til evig ro og hvile i himmelen.

Gripende

Og «jazz», «kammer», «moderne» og «tradisjonelt» eller ei: Etter sine 42 minutter sto Erlend Skomsvolls verk der som helhetlig, vakkert og ikke så lite gripende.

Det bør, og kommer sannsynligvis også til å bli spilt ved flere anledninger, forhåpentligvis også utgitt, og befester et allerede sterkt inntrykk av en litt motstrøms, og derfor alltid interessant komponist.