- Du har norsk mor, israelsk far og er oppvokst på Sandnes. Denne høsten flytter du alene til Israel for å utføre en hard, to år lang militærtjeneste i det israelske forsvaret. Hvorfor gjør du det?

- Fordi jeg liker meg så godt der nede. Da jeg var liten var jeg redd for å reise dit fordi det så farlig ut på nyhetene, men etter broren min konfirmerte seg der for tre år siden har jeg vært tilbake så ofte jeg kan. Det er jo ikke sånn som de viser på tv i det hele tatt. Folk der er akkurat som folk i Norge. Jeg føler meg hjemme i Israel og har mast på foreldrene mine om å få reise tilbake igjen og igjen. De siste to åra har jeg vært der minst to ganger i året. Jeg har familie og venner der nede og kunne gjerne tenke meg å bosette meg der. Dessuten har jeg lyst til å vise min støtte til Israel ved å flytte dit og gjøre militærtjenesten.

- Mange utlendinger migrerer til Israel. Kan du ikke flytte dit og vise din støtte uten å verve deg til militærtjeneste?

- Jo, men jeg føler det blir litt feil å flytte dit og ikke gjøre som andre 18-åringer. Alle israelere begynner tross alt i militæret når de er på min alder. Jeg hadde kanskje begynt i militæret hvis jeg ble hjemme også, for jeg vet ikke helt hva jeg vil ennå og har ikke lyst til å bare begynne å studere noe tilfeldig. Jeg ønsker å oppleve noe, ha et spennende liv, og ser på militærtjeneste i Israel som en god start.

- Du virker utålmodig etter å komme i gang?

- Ja, veldig! Israel er alt jeg tenker på. Jeg fikk ideen om å verve meg forrige sommer. Jeg trodde kanskje jeg kom til å forandre mening i løpet av året, men i stedet har jeg bare tenkt mer og mer på det, og nå er jeg helt sikker på at det er hva jeg vil. Jeg har sett veldig mye på YouTube og på nettet, og det forsvaret holder på med virker utrolig spennende.

- Israel er en av de farligste konfliktsonene i verden. Hva i all verden sier foreldrene dine til at du verver deg frivillig?

- Foreldrene mine støtter meg fullstendig. De vil jo egentlig ikke at jeg skal dra, men jeg er 18 år nå og vil ut og oppleve noe. Jeg tenker på Israel hele tida og savner vennene mine der. Det forstår de, og de ser også hvor mye jeg elsker å være der nede. Selvfølgelig er de bekymra, men de kjenner jo selv Israel godt og vet hvordan det er der. Noen tror det er faren min som tvinger meg til å dra.

- Hæ?

- Ja, de tror jeg ble tvunget til å verve meg, men det er det jo selvfølgelig ikke sant. Da hadde jeg ikke gått til media og snakka om det.

- Midtøsten-konflikten er kontroversiell. Som framtidig soldat for Israel, kan du stå for politikken landet fører?

- Ja, det kan jeg. Jeg er ikke noen politiker, men jeg mener at Israel, som et bitte lite land omringet av muslimske land, gjør det som er best for sitt folk. Det blir kanskje ikke alltid rett, men de må ta mange vanskelige valg.

-  Hvilke reaksjoner har du fått på at du skal forsvare Israel?

- Noen spør om jeg skal ned for å drepe muslimer, men det skal jeg jo ikke. Jeg har også fått mange meldinger fra folk jeg ikke kjenner både på Facebook og på mobilen. Jeg har fått noen av typen «Fuck you, jøde», men de som skriver det er unge folk som jeg ikke bryr meg noe om. Jeg vet jo hva sannheten er. De aller fleste reaksjonene jeg har fått er positive, og mange skriver at de synes jeg gjør noe bra og at jeg skiller meg ut.

- Skiller deg ut gjør du virkelig. Mens de fleste andre 18-årige jenter drar på folkehøyskole eller begynner å jobbe eller studere, flytter du til Midtøsten for å være soldat. Er du modigere enn jenter flest?

- Jeg har tenkt litt på det i det siste og funnet ut at jeg kanskje er litt tøff. Jeg blir så gira når jeg tenker på Israel at jeg glemmer å tenke på at jeg er tøff som drar dit. Men jeg får ofte høre at jeg er ei tøff jente. På en annen side er jeg ei jente som liker jenteting, og jeg tror det blir en stor overgang å reise fra verdens rikeste land for å begynne i det israelske militæret.

- Du sier at du ikke er redd for å dra til Israel og at du vet at nyhetene gir et feil inntrykk av situasjonen i landet. Men journalistene dikter ikke opp det vi ser i nyhetssendingene heller. Er du ikke redd i det hele tatt?

- Nei. Jeg har aldri opplevd noe farlig der og derfor er jeg ikke redd. Jeg må nok oppleve noe selv for å bli redd. Jeg har jo vært der så mange ganger og selv sett at det er fredeligere enn det vi ser på nyhetene. Nylig var jeg i Jerusalem og der sitter jødene og araberne og drikker kaffe sammen. Alle i Israel vil egentlig bare ha fred, og jeg har et håp og en tro om at det kan skje en dag.

- Men til nå har du bare vært i Israel som turist. Nå skal du i militæret. Er du virkelig ikke redd for å havne i farlige situasjoner?

- Jo, men jeg prøver å ikke tenke på det. Det som skjer, skjer. Jeg drar fordi jeg har tro på at jeg kan bidra med noe og gi støtte.

- Hvor mye vet du om det israelske forsvaret?

- Egentlig ingenting. Jeg har ennå ikke vært i kontakt med dem. Men jeg har hatt mye kontakt med «Lone Soldier»-senteret som har gitt meg informasjon om hvordan det blir når jeg kommer ned. Jeg vet at jeg får leilighet, penger og sponset hjemreise to ganger i året, og hjelp og støtte hvis jeg trenger det. Først blir det språkkurs og så to måneder med trening. Jeg forventer at det blir hardt, men jeg tror det kan få meg til å vokse psykisk. Redd for å være alene er jeg ikke, for rundt 5000 andre alenesoldater fra hele verden er der for å støtte Israel.

- Militærtjenesten varer i to år. Hvor lenge tror du at du blir?

To år i hvert fall, men kanskje lenger. Jeg liker folket og kulturen og tror jeg kunne tenke meg å bo der når jeg er eldre også. Jeg savner familien min og vennene mine der nede. Jeg kommer også til å savne familien og vennene mine her hjemme, men jeg gleder meg til å reise. Akkurat nå er det alt jeg tenker på. Men jeg får se hva livet bringer.

Dagbladet.no ser seg nødt til å stenge kommentarfeltet grunnet utidige personangrep og karakteristikker.