INNLEGG:
 Hei, jeg har to barn, en datter på 21 og en sønn på 11 år. Jeg var 19 år gammel da jeg fikk mitt første barn og har derfor halve livet prioritert familien og jobbet mye for å få endene til å møtes. For et år siden kom datteren min og fortalte at hun var gravid. Hun var halvveis gjennom utdannelsen og barnefaren var en relativt ny kjæreste. Jeg mente at ingen av dem var modne for ansvaret og da de spurte meg til råds, fortalte jeg at de burde prioritere å være kjærester og fullføre utdannelse før de fikk barn. Imidlertid fulgte de ikke mitt råd, og er nå foreldre til ei nydelig jente på 6 måneder.

Kjæresten til datteren min jobber mye, så hun er ofte alene med barnet. I tillegg er nok ikke forholdet helt på topp. Hun er veldig sliten og ønsker seg mer avlastning av meg enn hun hittil har fått. Jeg har imidlertid et voksenliv med mange venninner, er aktiv på fritida, reiser en del, jobber fortsatt mye og ønsker i utgangspunktet ikke å være en reservemamma for mitt barnebarn. Jeg føler for første gang på 20 år at jeg nå har så store barn at jeg kan prioritere ting jeg har lyst til, som jeg ikke har hatt anledning til tidligere. Jeg antar at hun, og kanskje også andre, både synes jeg er egoistisk og at jeg kommer til å angre, så jeg tenker mye på dette.

Hva mener du, er det akseptabelt ikke å ønske å være reservemor, og hvordan kan jeg formidle dette til min datter uten at det går utover forholdet vårt?

JESPER JUUL SVARER:

Du er ikke alene om denne problemstillinga. Du tilhører en generasjon kvinner som må bryte nytt land og nye veier. Denne pionerrollen medfører både usikkerhet, dårlig samvittighet og framfor alt en del viktige valg. Det siste er nok det viktigste. Med den relative politiske, økonomiske og sosiale frihet som kvinner etter hvert har kjempet seg til, følger nødvendigvis også å ta ansvar for seg selv. Det er ikke lengre mulig å gjemme seg i konforme roller, man må på ett tidspunkt bli tydelig og definere sin egen vei på jorda.

En god barndomsvenninne av meg opplevde følgende: Hun ble skilt fra faren til sine tre barn da den yngste sønnen var 16 og den eldste allerede hadde flyttet hjemmefra. Trofast ble hun boende i ungenes barndomshjem, men da den yngste også flyttet ut, kjøpte hun en mindre bolig tilpasset en enslig person. En dag kom den yngste hjem, ga sin mor en kjapp klem og satte kursen direkte mot kjøleskapet, der han hentet ut et lass med mat. Hun merket at dette ikke var helt OK og bestemte seg for å si det til ham. Han reagerte med å slå seg for panna og unnskylde at han hadde tatt det som en selvfølge at alt av hennes også var hans.

Denne lille, men prinsipielt viktige konflikten ble løst mellom mor og sønn på få minutter. Hun kunne likevel ikke slutte å lure på om hun hadde gjort det «riktige», og bestemte seg for å diskutere det i kvinnenettverket sitt, som består av velutdannede og reflekterte venninner i 50-åra. Hun ble sjokkert da bare to av ti forsto poenget hennes. Resten kalte henne en dårlig mor. Et stort flertall av medsøstrene holdt altså fast ved den gamle forestillingen om at en god mor er en grenseløs mor.

Eksistensberettigelsen ligger i å være til rådighet for omgivelsenes behov, krav og forventninger. Akkurat det moderlige selvbildet skaper uro i magen din, og den første diagnosen som dukker opp er «egoist». Derfor er det viktig å slå fast at man blir ikke egoist ved å ta egne behov, følelser og grenser på alvor, like mye som at man ikke blir sosial ved å ignorere dem. Ekte sosial kompetanse består framfor alt å være tydelig om seg selv, slik at de andre vet hvor de har oss. Det har ingenting med grenseløs snillisme å gjøre. Grenseløshet i både sosiale og nære relasjoner blir man rett og slett syk av. På lang sikt skaper det disharmoniske og kjærlighetsløse relasjoner.

En annen god venninne, mor til seks barn og en fremragende familieterapeut, holdt en gang en strålende forelesning om hvordan våre forventninger til hverandre kan true våre kjærlighetsforhold, ved at de skaper et element av personlig ansvarsløshet. Hun konkluderte med at noe av det viktigste vi kan gjøre som partnere og foreldre i forhold til voksne barn, er å snakke åpent om våre forventninger, og ikke minst få avklart om den andre parten er interessert eller villig til å leve opp til disse forventningene.

Mine forventninger til deg er nettopp mine. Det er jeg som har unnfanget og født dem, og dermed er de mitt ansvar- ikke ditt! Derfor er det også mitt ansvar når du ikke lever opp til mine forventninger.



Datteren din har tydeligvis en forventning om at du er villig til å stille opp som avlastning for henne, og reservemor for hennes datter på regelmessig basis. Det vil ikke du. Du vil heller prioritere ditt eget liv som voksen kvinne. Det kan du ikke forvente at hun forstår eller liker. Dermed er det lagt opp til en alvorlig konflikt mellom dere, som antagelig vil skape en større avstand mellom dere enn dere er vant til. I den forbindelse kan det være en trøst å huske at barn faktisk vokser opp i den tro at deres foreldre (spesielt mødre) er perfekte. Innsikten i at slik er det ikke, er en viktig del av det å bli voksen. Ditt nei til å bli reservemor vil derfor bringe datteren din inn i en modningsprosess, som du ironisk nok mener hun har bruk for, hvis hun skal fylle morsrollen.

Mitt forslag er at du inviterer henne til en prat, som du innleder med følgende ord: «Når jeg ser hvordan du sliter med å klare alt mulig, kommer jeg i konflikt med meg selv. En del av meg føler seg forpliktet til å gjøre alt jeg kan for å hjelpe og avlaste deg. Den andre delen vil ikke. Den vil heller prioritere helt andre behov. Derfor er det viktig for meg å høre dine forventninger til meg, så vi kan avklare dine behov og hvilken rolle jeg skal spille.»

Hjelp henne med å uttrykke sine behov og forventninger så tydelig og klart som mulig, og ikke svar på noe før hun er ferdig med å snakke. Da er du sikker på at du svarer på det hun sier og mener, og ikke det du forventer at hun mener. Det er din beste forsikring mot at hun selv opplever seg som et offer- som en som er blitt sviktet.

Kanskje har datteren din fått barn for tidlig, og kanskje med feil mann. Kanskje har hun hatt urealistiske forventninger til egen kapasitet, og til hans. Hvis det er tilfellet har hun ikke bruk for en mor som «ofrer» seg. Hun har bruk for et kvinneforbilde som i praksis kan vise henne hvordan man tar skikkelig vare på seg selv, før man kan være til støtte for andre.•