Sinne Eeg er markedsført som Danmarks store nye jazzsanger, og i går kveld var det Oslo Jazzfestival-publikumets tur til å etterprøve påstanden da hun stilte med Peter Rosendal (piano), Morten Ramsbøl (bass) og Morten Lund (trommer) på Nasjonal jazzscene, Victoria.

Egne låter

Konserten var hennes første i hovedstaden, etter tidligere festivalopptredender i Haugesund og på Kongsberg, og sanger fra hennes nyeste album, «Don?t Be So Blue», utgjorde naturlig nok stolpen i repertoaret.

Som åpning serverte hun sin egen titellåt i en følelsesladet versjon, og utover i konserten kom «Sound of Music»-standarden «My Favorite Things» og henne egne «Last Ride» og «Highway One», inspirert av henholdsvis Tivoli i København og en reise i California.

Lars Janssons fine ballade «What It Means To Me» og kjente vokalistfavoritter som «Comes Love» (i en morsom og rytmisk «umulig» versjon), en dirrende «The Windmills of Your Mind» og sprelsk «What A Little Moonlight Can Do» sto også på programmet. Eeg turnerte dem alle med stor tonetreffsikkerhet, god timing og en stemme som formidlet tekstinnholdet med adskillig overleveringskraft.

Hard

Om noe negativt skal anføres, er det at Eegs stemme hardner til når hun presser den i høyden, og at hun i perioder kan bli mer flinkt underholdende enn egentlig engasjerende.

 Likevel sto hun fram som en fin jazzsanger som også behersket scat bemerkelsesverdig bra.

Enda et hakk bedre var imidlertid trioen. Lojalt og lekent, lydhørt og samspilt ga den Eeg glitrende støtte og omgivelse, og spesielt pianist Rosendal var frapperende på plass både i rollen som akkompagnatør og solist, med teknikk og kreativitet i toppklasse. Faktisk var både hans soli og de rene trioforløpene som små konserter i konserten.