- Kristine er sistemann ut. Nå blir det bare meg, mannen min og katta igjen.

Solfrid Skarpeid Wathne (53) lemper puter, lamper, kjøkkenglass og blå IKEA-poser revneferdige av nips ut av varebilen. Trebarnsmora har vært på farten siden klokka 4.40 denne tirsdagen. Da satte hun og eldste-datteren Elisabeth Wathne Grimestad (28) seg i bilen hjemme i Mandal med kurs mot Oslo og IKEA. Nå står de under ei stekende ettermiddagssol utenfor yngstedatter og lillesøster Kristines (21) nye hjem på Sinsen. Kristine er døv, så trekløveret diskuterer både verbalt og med hendene om sofaen eller nipsen bør inn først.

- Det er grusomt at hun flytter helt til Oslo, sier Solfrid.

- Men jeg visste det ville komme. Det er her døvemiljøet og kjæresten er.

Alenetid. Fritid. Kjærestetid. Definitivt en ny tid. Når høstsemesteret ved landets videregående skoler, høyskoler og universiteter starter, ender mange foreldre opp som Solfrid: Uten unger hjemme. Åra med bleieskift og våkenetter fortoner seg plutselig som et kort gjesp. Trassalder og hormonelle tenåringsdisputter er glemt. Selv lørdagene som vaffelselger i plaskregnet på fotballbanen får et romantisk slør over seg. At en ny frihet åpenbarer seg er også et faktum. Dessverre er det ikke gitt at alle foreldre møter den med lyst sinn og friskt mot.

Professor i psykologi Frode Thuen ved Høgskolen i Bergen kaller fenomenet «The empty nest-syndrome»: Tomt rede-syndromet.

- Foreldre som har mye av sin identitet knyttet til foreldrerollen, for eksempel mødre som har vært hjemme-værende, vil kunne oppleve et identitetstap når barna flytter ut. Hvor sårbar du er for forandringen, og hvordan du tilpasser deg til den nye situasjonen, handler mye om hva du har i livet utenfor barna, sier Thuen.

Psykologen, som er tilknyttet Senter for familie og samliv ved Modum bad, anslår at cirka 20 prosent av foreldrene opplever tomheten etter at barna har forlatt redet som så vond og vanskelig at den har likhetstrekk med en depresjon.

- For noen blir mulighetsrommet større enn handlingsrommet. I stedet for å føle befrielse og se mulighetene til å forfølge hobbyer og fritidsaktiviteter, stagnerer de i en dvaletilstand. De blir passive og isolerte.

Klinisk sosionom og familieterapeut Øyvind Sandvik ved Bufetat Sør-Trøndelag mener det er viktig å anerkjenne at det kan være naturlig å føle sorg i ungenes flytteprosess.

- De fleste som oppsøker familievernkontorene, kommer fordi den ene forelderen synes det er trist og vanskelig at ungene flytter, mens den andre synes det er helt greit. Alt som tidligere var vanskelig i forholdet blir plutselig mer påtrengende. Dårlig kommunikasjon og manglende sex er typisk noe som framstår tydeligere når man blir bare to, sier Sandvik.

For hva har mamma og pappa egentlig gjort for par-forholdet de siste tjue åra? Druknet sexlivet en gang for lenge siden i tissebleier og oppkast? Droppet foreldrene den romantiske helga i Roma fordi pappa heller syntes han burde dra på fisketur med 13-åringen? Sandvik blir oppgitt når han møter unge par som sier at de aldri har satt bort ungene ei helg for å dyrke parforholdet.

- Å være en god mamma og pappa handler ikke bare om å være oppofrende, men også om å være en god rollemodell. Unger har godt av å ha aktive foreldre som nyter livet med venner og hverandre og er engasjerte i samfunnet forøvrig. Stikkordet er balanse. For en dag drar ungene. Da har vi som foreldre et ansvar for at de ikke blir belemret med at vi sitter gråtkvalte tilbake med et liv som stopper opp mellom hver gang de besøker oss.

I et kråkeslott på Grefsen i Oslo bor lege og sexolog Kjell-Olav Svendsen (56) og kona Kirsten Petersen (55), som er prosjektleder i Helsedirektoratet.

- Utflyttingen skjer ikke over natta. Den skjer mange ganger, sier Kjell-Olav og viser vei ned til kjelleren.

Dette var tvillingdøtrene Sara og Marias (25) lune rede inntil de såkalt flyttet for seks år siden. Her hadde de hvert sitt soverom og eget bad. Nå har de tatt redet tilbake. På ubestemt tid. Sara har hoppet av medisin-studiet i Dublin til fordel for siviløkonomi- i Oslo. Maria er ferdig med studieopphold i Mexico, Trondheim og San Francisco, og skal fullføre masteren i organisasjons-psykologi- i Oslo. Pappas kjellergang har derfor blitt kombinert «walk-in-closet» og lagerplass for alt fra skolebøker til meksikanske sombreros.

Svendsen drar fram et klesstativ på hjul som er fylt til trengsel med kjoler, jakker og bluser.

- Resultatet av siste tilbakeflytting, konstaterer han.

Ifølge psykologiprofessor Thuen er det vanlig at unge voksne i dag flytter hjemmefra både to og tre ganger før de etablerer seg for godt. Derav kallenavnet «Boomerang-generasjonen».

- Å tenke at utflyttingen i første omgang er midlertidig, kan gjøre det lettere for foreldrene og tilpasse seg, mener Thuen.

Familieterapeut og leder Vårinn Sollied ved Alta familievernkontor mener det kan slå begge veier.

- Når ungene flytter inn igjen, rokker det ved den nye frihetsfølelsen og husfreden hos foreldrene. Bekymringene og engstelsen som følger med det å ha barn vender tilbake. Kanskje har ungdommen levd uten husregler i et år og oppfører seg som om han bor i kollektiv når han kommer hjem. Barn-foreldre-rollen utfordres fordi foreldrene og ungene nå må forholde seg til hverandre som voksne.

- I perioder blir det veldig tomt. I andre perioder, som i sommer når alle tre ungene har bodd hjemme, har det vært veldig fullt, sier Kjell-Olav Svendsen.

Han har opplevd å komme hjem og finne ti potetgull-knaskende ungdommer sittende foran TV-en i stua.

- Selv om filosofien til meg og Kirsten alltid har vært å ha et mest mulig åpent hus, er dette nå mer uvant. Det kan bli litt invaderende.

Kirsten har akkurat kommet hjem fra tirsdagskveldens faste trimtur med venninnene. Nå sitter hun i sofaen med Maria og Sara og titter på boligannonsene i avisa. Tvillingene vil gjerne kjøpe noe sammen. Snart. Til helga reiser lillebror Tobias (21) tilbake til Trondheim.

- Vi bor jo ikke som på hotell når vi er her, men det er klart av vi forventer at nøkkelen passer når vi kommer hjem, sier Maria.

Tobias mener det er rimelig at ungene bor litt til og fra så lenge foreldrene har plass nok.

- Det kan være en utfordring når alle har fått sine egne rutiner og plutselig skal bo i samme hus igjen. Men mamma og pappa er jo ikke like mye hjemme lenger.

Kirsten tror det er viktig å være bevisst på at ungenes utflytting er en endring, og at foreldrene setter av tid sammen etterpå.

- Tidligere var det felles prosjektet barna. Når det er borte, er det viktig å få noe annet felles slik at man ikke sklir bort fra hverandre.

Som tango. I vinter tok Kirsten og Kjell-Olav det første grunnkurset. Til høsten fortsetter de, hvis de får tid da, innimellom turene til Roma, New York, småbruket i Sverige og all jobbinga.

- Ungenes utflytting har ikke forandret livene våre veldig, for vi har alltid hatt identiteten vår knyttet til andre ting enn bare barna. Kjell-Olav har alltid jobbet mye. Den største forskjellen er nok at nå jobber jeg også mer. Og så har jeg realisert en gammel drøm og kjøpt hytte på fjellet, sier Kirsten.

Tvillingenes flytteprosess har pågått over mange år og gått gradvis. Men da Tobias dro til Trondheim for å studere for to år siden, fikk mamma en tung høst. Plutselig var alle barna vekk samtidig.

- Det føltes ganske dramatisk. Du bruker jo så mye av livet ditt på ungene. Det skjer så mye rundt deg som drives av dem. Hva skulle jeg engasjere meg i nå? Hva skulle jeg og Kjell-Olav gjøre nå? Jeg grublet mye den høsten.

Kjell-Olav møter også utfordringene med barns utflytting profesjonelt som allmennlege og seksual-rådgiver.

- Par som har brukt altfor mye tid på jobb og unger, risikerer å sitte igjen med bare postkassa som felles den dagen ungene flytter, advarer han.

- Å være i et langvarig forhold er en utfordring, som i stor grad handler om valg. Det er ikke mest mulig fest, moro og «sex i taklampa» som gjelder, men bevissthet rundt det å ha det hyggelig og trives sammen i hverdagen.

Tidligere i år feiret Kjell-Olav og Kirsten 25-års bryllupsdag. Etter to tiår med mye jobb og ungestyr, kan de endelig dyrke hverandre igjen.

- Livet går i faser. Det må vi akseptere og justere kursen etter. Nå kan vi leve mer etter «innfallsmetoden». Vi har fått større frihet til å gå ut å spise, gå på konserter, teater og kino. I helga var vi å så Peer Gynt på Gåla. Slikt kunne vi ikke gjøre før. Da var vi jo alltid på Norway Cup den helga, sier Kjell-Olav.

På Sinsen i Oslo har søstrene Wathne og mamma Solfrid fått flyttelasset inn i den knapt 20 kvadratmeter store ettromsen. Senga er en madrass på golvet med utsikt rett mot kjøkkenbenken. På golvet foran utslagsvasken ligger en dunge med klær. Heldigvis er storesøster Elisabeth godt i gang med å skru sammen den nye kommoden.

Kristine forteller med tegnspråk at hun gleder seg, men at hun vil savne mammas omsorg og middager i helgene.

- Det har vært flott, men veldig hektisk for meg og min mann å følge opp tre barn. Nå kan vi puste ut. Vi slipper å gjøre tusen ting. Men kjærestetid? Det tror jeg vi må øve oss litt på, sier Solfrid og ler.

Hun har vært gift med døtrenes pappa i 33 år, men siden han jobber til sjøs er Solfrid gressenke annenhver måned. 53-åringen frykter ikke at hun skal få problemer med å fylle tida si av den grunn.

- Nå skal jeg tenke litt mer på meg selv framover. Trimme litt, kanskje begynne med sang eller revy, kose meg med venner og barnebarna. Så lenge ungene har det fint, skal det nok gå bra med oss.•hks@dagbladet.no