- Gud, der var det en fisk som hoppet! Tre hopp!

Trond-Viggo Torgersen reiser seg fra sofaen og går bort til vinduet. Han kan se fjorden, svabergene, trærne, og altså en fisk som hopper. Tre hopp.

- Kanskje jeg må begynne å fiske?

- Klarer du å vente på at fisken biter, da?

Trond-Viggo kikker utover fortsatt.

- Åh, nei.

Vi hadde altså kommet hjem til Trond-Viggos hytte utenfor Mandal. Den lå avlang og grånende på en odde, med slike store, åpne vinduer i alle retninger som ga det å sitte i stua en følelse av å være ute i naturen, bare at lyden var skrudd av. Det knitret svakt fra betongpeisen, og Trond-Viggo hadde satt seg i sofaen, sommerbrun, barbeint og ikledd en blå bermudashorts. Så hadde han lagt seg helt ned, reist seg litt opp, og lagt seg ned igjen. Og sånn skulle det fortsette. Kona, Kristin Helle-Valle, vispet eggerøre på kjøkkenbenken. Her har de bodd i hele sommer, overlevd på regnvann, solcellepanel og en utedusj med fotpumpe.

- Her lever vi, lite og sakte. Morgenbad, kaffe, koker vann til utedusjen, litt radio, samler ved til peisen, og så begynner man å tenke, hva skal man gjøre i dag? Det er utrolig deilig. Trivielle ting. Man blir glad av det. Men etter en stund genererer det noe urolig. Da blir jeg utålmodig og rastløs.

- Hva gjør du da?

- Da må jeg gjøre noe annet.

Og det skal han jo også.

Foruten å arbeide med nye programmer for NRK og reise rundt med standupkonserten «Tenke Sjæl», har han spilt kong Olav i filmen «Kommandør Treholt & Ninjatroppen» som går på kino nå, og neste helg leder legen og det tidligere barneombudet, den årlige Komiprisen. Da Trond-Viggo ble tildelt jobben i juni, sa han at det er for få komikere som krysser kosegrensa, og med det var humordebatten i gang. Igjen.

- Ja, jeg har fått litt pes. Og jeg skjønner ikke helt det. Det finnes ulike former for humor, men jeg synes kanskje at satirikerne har som en del av sitt samfunnsansvar å bruke talentet til å speile noen understrømmer eller tendenser. Enten påvirke måten folk tenker på, eller peke på det folk ikke har tenkt på.

- Som hva da?

- Kristin viste meg i avisa at noen hadde tatt ut kjempestort utbytte fra en privat barnevernsinstitusjon. Det man gjør da, er å tjene på at barn har det dårlig. Og det må noen oppdage. Det er vondt å lage humor av, men det er det jeg vil ha. Vi humorister må tørre å gjøre ting vi ikke bare tjener penger på, som er koselig og som det kommer mange mennesker og ser på. Da kan man få stryk fra både sine egne og publikum, men jeg tror det er viktig.

Å være politisk korrekt, er Trond-Viggo ingen tilhenger av.

- Politisk korrekthet er første fase av narkosen. Av samfunnsnarkosen. Jeg mener vi har et krav på oss til å finne ut hvor grensen går og dytte litt på den.

Så reiser han seg og går bort til vinduet. Igjen.

- Nå kommer det regn også. Har du sett så flott!

For et halvt år siden ble Trond-Viggo farfar til tvillinger. Han viser bilder av dem på telefonen sin.

- Nå som du har fått barnebarn, har det fått deg til å tenke på at din far ikke fikk se dine barn vokse opp?

- Ja, det er den såre siden ved det.

Da Trond-Viggos far, kaffegrossisten, holdt en tale på et seminar, tok han seg plutselig til hodet med ordene «Åh, dette gjør så vondt!». Så segnet han om, 47 år gammel. Trond-Viggo var tjueen.

- Det er en melankoli som jeg nok kan synke ned i dersom jeg er alene i huset og hører på Eric Clapton eller James Taylor. Da kan jeg tenke at dette skulle far ha sett. Far traff ingen av barna mine, og det er jo noe man har lyst til å dele med andre. Da kan jeg bli grenseløst selvmedlidende og melankolsk. Sånn er det bare.

- Du hadde kanskje ønsket deg en slags fasit på hvordan man skal være bestefar?

- Både ja og nei. Man leter etter en anerkjennelse, og den kunne ikke jeg få fra min far da jeg fikk barn. Det er en motivasjon til i hvert fall å gi anerkjennelse til min sønn. Og det er klart jeg lurer på hvordan min far hadde vært som bestefar, men det er ikke sikkert han hadde reagert som jeg hadde håpet. Det får jeg jo aldri vite.

Han stopper litt.

- Jeg har bilder av ham i hodet mitt, men ikke noen lang film. Jeg har sånne snapshots.

- Hva slags snapshots?

- Han var en far som jobbet mye, og så kom han hjem til middag, men etter middagen gikk jo jeg ut. Så akkurat middagen, er far. Og så har jeg noen bilder av ham når han kommer til hytta i weekenden, når jeg er på tur med ham i bilen og en flytur til Irland hvor jeg søkte på medisin. Det er et ganske lite arkiv. Så selv om jeg hadde en hel barndom med far, tenker jeg, hva var det han formet? Jeg ble nok mer formet av min mor og dette merkelige villastrøket jeg kom fra.

Dette merkelige villastrøket lå på Oslos beste vestkant, Montebello, og der gikk Trond-Viggo rundt i genser med v-hals og bukser med press og hans mor ba ham børste frynsene på teppene med en frynsebørste.

- Jeg hadde en ganske gæren mor. Hun var fra en familie hvor det var veldig mye tull. Hun var vant til at tull genererte liv.

Så forteller Trond-Viggo at faren av og til sto i kø og kom seint hjem fra jobben.

- En av de gangene var mor ferdig med middagen og ventet rundt det gule respatexbordet. Hun var ganske sur på ham og tok ketchupflaska og skrev «Velkommen» over hele bordet.

Trond-Viggo ler litt.

- Det var ikke noe rart for meg at mor gjorde sånt. Det hun drev med var grenseoverskridende, og det har nok gjort at jeg er blitt grensesøkende. Det føles ikke rart at jeg gjør ting på tull. Klyper noen i rumpa for eksempel. Jeg synes ikke det er for mye.

Han tenker seg litt om.

- Og så hadde vi spansk hushjelp, og det hjalp jo ikke.

Hun het Aurora, var glad i sardiner, snakket ikke stort mer norsk enn «fling flang i helvete» og «estrykeo».

- Mor var hjemmeværende, men hadde lyst på selskap og tull. Hun sov lenge om morgenen, var en ordentlig slappfisk når hun kunne, men da gikk Aurora inn på soverommet, åpnet gardinene og sa, på spansk: «Opp med deg, feita, nå er det morgen!»

Hva har så alt dette gjort med Trond-Viggo? La oss forsøke å samle trådene.

- Hvis jeg ikke hadde hatt et slikt brudd i livet at far døde tidlig, som vekket meg til å … tenke sjæl … så kunne jeg i verste fall endt opp som en sånn fyr Trond Kirkvaag parodierte: «Heeei Montebello! Mårn, mårn!». En sånn fyr som hadde fått en helt annen kone og var tilfreds med sitt eget forbruk.

Trond-Viggo legger seg ned i sofaen.

- Sånn sett er jeg glad for at far døde tidlig. Jeg er ikke glad for at han døde, men jeg er glad for at det skjedde noe som var så sterkt at jeg måtte ta stilling til livet mitt på nytt. Veldig mye av det som skjer, uansett hva det er, kan man ta med seg videre som noe positivt. Selv om det er arbeidsomt.

Han setter seg halvveis opp.

- Så kan man sitte hjemme og pyse litt og være melankolsk og høre på Eric Clapton. Men jeg mener at man ikke kan være deprimert mer enn et par kvarter. Det får holde. Så er jeg oppe igjen. Det er den positive siden av mitt … nevrotiske liv.

Ja, for det er slik at Trond-Viggo Torgersen er fylt av en indre uro.

- Hvor raskt kjeder du deg?

- Det kommer litt an på.

- Det kommer litt an på?

- Før svarte jeg ofte «ja», «nei» eller «vet ikke», men nå har jeg begynt å svare «det kommer an på». Det svarer jeg på nesten alt mulig, inni meg selv.

- Men hvor raskt kjeder du deg?

- Jeg blir veldig fort rastløs og får lyst til å gjøre noe hvis jeg synes det er lenge siden jeg har gjort noe. Det kan ta en halvtime, så må jeg bare ut og gå litt.

Han vender seg mot sin kone.

- Hva er det lengste jeg har vært rimelig rolig 'a Kristin? Jeg kan kanskje være på en strand i en time. Ja, opp mot en time. Så begynner hele kroppen …

Han rister og lager lyd som en summende maskin.

- Og da må jeg bare gå litt.

- Og hvis du da ikke får gått, blir du ganske vanskelig, sier kona.

- Ja, jeg gjør det, altså. Jeg innbiller meg at dette har med personlighet å gjøre, men også med ønsket om å få noe gjort. En virketrang. Jeg elsker å gjøre ting. Bare se der.

Han peker ut på vedstablene på fjellet.

- Jeg feller trær. Jeg reparerer ting. Jeg får veldig lyst til å lage noe, ganske fort.

- Kan du ikke fortelle om da du skulle lage et tak ute, spør kona.

- Jo. Det hadde regnet litt, og jeg hadde en svær presenning her, og da tenkte jeg: «Går det ikke an å lage et slags tak over hele plenen?» Og den presenningen var tolv ganger tolv meter.

- Den var ikke så stor, sier Kristin.

- Jo, den var kjempesvær! Du gikk og la deg, mens jeg holdt på i mange timer. Men presenningen passet ikke noen steder, eller i noen vinkler. Jeg fikk den ikke rundt trærne på plenen eller festet den noe sted.

- Men hvis jeg sier at det ikke kommer til å gå, så blir du utrolig irritert, sier Kristin.

- Ja, selvfølgelig, jeg har lyst til å prøve. Om det går an.

- Hva skjedde med presenningen?

- Noen ganger må jeg jo gi opp. Og da må jeg gjøre det i trappetrinn. Da sier jeg til meg selv: «Dette går ikke. Jo, vi prøver litt til. Nei, dette går ikke. Men hva hvis jeg prøver én siste gang? Nei, dette går ikke.» Til slutt brettet jeg presenningen sammen, og så ble jeg kanskje litt sur.

Men så er han ferdig, og da slapper han av.

- Og det føles akkurat som å ligge i havet, som om jeg synker ned, men så kommer jeg helt til bunnen, og da synes jeg det blir for stille, og da må noe virvles opp igjen.

Og når noe må virvles opp, kan det skje så mangt. Som da han fant sønnens Game Boy.

- Jo hadde fått seg sånn Tetris. Kristin hadde lagt seg, og jeg satte meg på do med Game Boyen. Det holdt jeg på med i flere timer helt til jeg tenkte at det er vel sånn man får hemoroider. Da hadde jeg fått avtrykk etter ringen. Så da holdt jeg opp med det. Jeg er ikke en langrennsløper som blir med på ett løp til.

- Hodet ditt går hele tida?

- Noen ganger er det så kok i hodet mitt, det er akkurat som å putte inn en cd-rom i en datamaskin, og … dzzzzz … så går det i dobbel hastighet. Og til slutt blir jeg sliten. Da hjelper det å løpe.

- Ja, du er blitt roligere nå som du har begynt å løpe, sier kona.

Men så er det ikke alt man kan løpe fra, selv om man vil.

- Hvis du er i sosiale sammenhenger og kjeder deg så …, sier kona.

- Ja, det er veldig vanskelig, sier Trond-Viggo.

- Da får jeg lyst til å si at jeg må hjem og lufte hunden. Og vi har ikke hund. Det er grusomt å kjede seg i sosiale sammenhenger. Da kan jeg bli uhøflig og få lyst til å røre litt i grøten.

Så har han da også, i offisielle sammenhenger, kløpet både Åse Kleveland og Rune Gerhardsen i rumpa. Og første gang Trond-Viggo møtte sin svigerinne, måtte han simpelthen kjenne på hennes brysters konsistens.

- Ja, det må man jo gjøre av og til.

- Å?

- Ja, hun synes det er greit. Man merker jo om folk synes det er greit eller ikke. Da kan det dessverre være litt for seint.

- Kan man kalle dette en leges interesse for anatomi?

- Det kan man godt. Som lege blir man veldig begeistret for kroppen, hvor forskjellige vi er og hvor snedig den er laget. Jeg får veldig lyst til å kjenne på folk. Det gjør jeg i den grad jeg kan, men jeg er ikke noen gris. Men se på apekattene… sier Trond-Viggo.

- Når en apekatt går forbi en annen apekatt, dulter de alltid borti hverandre. De går aldri utenom. Jeg tror mange mennesker kunne hatt godt av å bli tatt litt mer på. Slik at vi ikke bare går omkring som enslige statuer.

- Mens vi er inne på det, hvordan sjekket du opp din kone?

La oss raskt skyte inn at i 1979 jobbet Kristin Helle-Valle i NRK hun også, før hun ble dramasjef i TV2 og nå daglig leder for det planlagte litteraturhuset i Bergen.

- Og hun var jo så flott at jeg tenkte at jeg aldri kunne få henne. Men det begynte ganske enkelt med at hun gikk oppover trappa på vei til kantina, og jeg la hendene på rumpa hennes og spurte om hun visste hvordan musklene i rumpa fungerte. Så holdt jeg henne på rumpa mens hun gikk oppover trappa og forklarte henne det.

- Jeg visste jo hvordan de fungerte, sier Kristin.

- Og jeg ble kjempeforelsket i at hun faktisk likte at jeg var… sånn.

Så var det denne løpingen Trond-Viggo har begynt med. Over ei mil, annenhver dag. Han «sykler» også («spinning» høres for femi ut), og har dessuten anskaffet seg personlig trener.

- På en måte er det flaut. Det er for mye luksus. Min mor gikk til frisøren en gang i uka. Jeg går ikke til frisør. Kristin går over hele kroppen min med en saueklipper en gang iblant. Og da tenker jeg sånn: Jeg bruker ikke penger på frisør, jeg røyker ikke, jeg har ikke stor bil, så da kan jeg koste på meg en personlig trener.

En gang i uka kan man høre tunge klask i Torgersens hus i Bergen.

- Han står med sånne pads, og jeg slår og sparker og dasker i en hel time, til jeg blir helt utslitt. Jeg sparker og slår så hardt jeg kan, men han står bare helt stille, og snakker og spør meg om ting. Han er jo en hest i forhold til meg. Jeg er en liten pingle.

- Hvorfor har du begynt å trene så mye?

- Nei… faren min døde veldig tidlig, av en medfødt misdannelse av et blodkar i hjernen, som kunne gått helt fint hvis han bare ikke hadde hatt en jobb der han var mye stresset. Og jeg har hatt en mor som hadde et vektproblem med tilhørende sykdommer. Og så kan jeg jo ganske mye om kroppen, så jeg vet at ved å ta visse grep, kan kroppen klare seg selv mye bedre og mye lenger.

Han stopper litt.

- Det handler ikke først og fremst om at jeg skal leve så jævlig lenge, men at jeg skal ha det så bra som mulig så lenge jeg lever. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg gjør veldig mye for å spare kroppen for ting som ødelegger. Det er min kamp med meg selv.

Livet, altså. Vi kommer oss gjennom det, på hvert vårt vis, med våre kropper bygget møysommelig opp av hundre billioner celler, 70 prosent vann, fem liter blod, over to hundre knokler og 100000 kilometer blodårer. Hvert minutt puster vi femten til tjue ganger, hvert sekund pumper hjertet blodet rundt i våre årer. Ja, vi kommer oss framover, vi lever. Men framstår selve livet som sterkere eller skjørere for en lege som vet hva som skjer inni oss? Trond-Viggo sier først at han vet jo hvor lite som skal til før det går helt galt, og så snakker han litt om at kroppen kan reparere seg selv veldig fort hvis man er heldig. Så stopper han litt og sier at det er så mange tilfeldigheter, så veldig mange tilfeldigheter.

- Kanskje jeg kan fortelle om vår yngste datter …

Trond-Viggo tenker seg om, før han begynner.

- Følelsen av at man kan miste noe som man ikke må miste … denne følelsen oppdager man først virkelig når man får barn, sier Trond-Viggo. Så forteller han om deres yngste datter, Lotte, som for to år siden var på studietur til Mexico hvor hun gikk rundt på et marked. Da hun skulle gå inn i en butikk, fikk hun vondt bak øret.

- Så smalt det. Så begynte hun å blø. Og da var det noen som hadde skutt, og hun var blitt truffet, ved en tilfeldighet. Så… og… og… det skjedde ikke noe annet enn at hun faktisk sto i helt riktig vinkel slik at kula ikke gikk inn i hodet hennes. Da ville hun ha dødd. Kula streifet henne, og hun sitter igjen med kulefragmenter under huden.

Datteren ringte til sin far og fortalte hva som hadde skjedd. Og da satt han der, med telefonrøret, og så for seg alt som kan gå galt med hodet når det blir truffet av en kule.

- Men siden hun snakket til meg, visste jeg alt som ikke hadde gått galt, men sto likevel igjen med noe som kunne ha gått galt. Hadde hun øresus? Nei, det var blitt bedre. Og når hun er på den andre siden av verden… man begynner å blø inni seg. Og så blir du sterk samtidig, for det er bare en ting å gjøre, og det er å konsentrere seg om å være til hjelp.

Trond-Viggo bytter stilling i sofaen.

- På en måte så er dette et bilde på hvor heldig man kan være og hvor sterk kroppen er. Dette klarte hun. Hun hadde en styrke til å klare dette selv. Og så …

Nå skal han over til en annen historie.

- På veien rett her borte, som du også kjørte da du kom hit, skjedde en ulykke for noen uker siden. En stein ramlet ned fra fjellet, gjennom takluka og traff sjåføren midt i hodet. Han døde. Og det er det motsatte av hva som skjedde med datteren vår.

Så, når vi går gjennom livet, mener Trond-Viggo, må vi være klar over disse to tingene samtidig:

- At ting kan være helt forferdelig, men gå veldig fint. Og ting kan være veldig fint, men gå helt forferdelig. Det gikk ikke bra med han som kjørte den bilen, men det gikk bra med datteren min. Det gikk ikke bra med faren min, men det kan gå bra med meg. Å leve med dette … det er jo de sterke kreftene som livet er, det. •

jog@dagbladet.no