ANMELDELSE: I 1930 ble Al Capone erklært som samfunnsfiende nummer 1 i USA. Året etter ble han dømt til 11 års fengsel for skattesvik. Han sonet 8 år, og døde av syfilis 48 år gammel i 1947.

Hvordan ble denne mannen verdens mest berømte forbryter? Hva gjorde denne småfete, svartsmuskede annengenerasjons innvandreren fra Italia til en celebritet, en kjendis på størrelse med Jackson eller Spears?

Den svenske historikeren Henrik Höjer karakteriserer Capone som gløgg, sjarmerende og sosialt omgjengelig, han likte for eksempel godt å snakke med journalister:

«Jo mer jeg skrev om ham, desto mer likte han det,» minnes Chicago-reporteren James Doherty. Og ikke minst: Capone var en mann med organisasjonstalent, det var alle enige om.

Mann av sin tid

Men han var også en mann av sin tid, framhever biografen Henrik Höjer. Da USA innførte alkoholforbudet i 1920, åpnet mulighetene seg og skapte et klima der typer som Capone kunne vokse og utfolde seg - for som Capone sa: Alle er kjeltringer.

Han hadde rett i det, til en viss grad: Millioner av vanlige amerikanere brøt forbudet hver eneste dag ved å kjøpe ulovlig øl eller hjemmebrent sprit i hemmelige kneiper kontrollert av gangsterkonger.

Hvem har ikke sett amerikanske filmer der politiet stormer inn på bakrommet i et tvilsomt etablissement, arresterer klientellet og beslaglegger brennevinet. I virkeligheten var slike raid forestillinger beregnet på publikum. Politi og politikere sto på Capones lønningslister. Korrupsjonen var så utbredt at det er vanskelig å fatte omfanget.

To episoder i Capones liv er illustrerende: I september 1928 ble han for første og siste gang truffet av en kule. Pistolen hans gikk av ved et uhell mens han spilte golf med borgermesteren i Burnham. Under den beryktede Valentinsdag-massakren 14. februar 1929 da seks bandemedlemmer og en optiker ble skutt, var Capone, som trolig sto bak drapene, i fortrolig samtale med statsadvkaten i Miami.

Den rike morderen

Den kaldblodige morderen Al Capone ble usannsynlig rik. Denne rikdommen viste han fram i form av sigarer, dyre dresser, diamanter, store biler og vakre kvinner. Det ble sagt at han var god for hundre millioner dollar i en tid da den vanlig politimann tjente 140 dollar i måneden. Al Capone var alt det en gangsterspire i dag kan drømme om.

Höjers Capone-biografi belyser gangsterfenomenet i 1920-årenes Chicago sosiologisk og kulturelt, i et tiår da befolkningen hadde vokst til 3 millioner innbyggere. Chicago var verdens tredje største by - et USA i miniatyr: Her ble de første skyskraperne bygd, her skjedde noen av de verste raseopptøyene, her ble de bitreste politiske stridene utkjempet. Og mordstatistikken viste tall som er 2000 ganger høyere enn i dagens Norge.

Drømmen

Höjer skriver at den organiserte kriminaliteten, slik vi kjenner den i dag, ble formet i 1920-årenes USA av innvandrede italienere, irer eller jøder som stadig lå i krig med hverandre. De førte kapitalismen til den ytterste grense, samtidig som de personifiserte den amerikanske drømmen.

Hit kom Al Capone med kone og en nyfødt sønn samtidig med at alkoholforbudet ble innført. Her begynte han karrieren som innkaster, barmann og bordellvert, vervet til underverdenen av den daværende leder Johnny Torino. Allerede etter fem år kunne ha overta makten.

Mørket senker seg

Hvordan gikk det med virkelighetens Al Capone, og hva befant seg bak det arrete ansiktet vi kjenner fra avisoppslagene, filmene og bøkene?

En småtyv som delte celle med den aldrende Capone beskriver ham som en trett, ensom og nedbrutt mann. Etter at Capone i 1934 blir overført til Alcatraz, later det til at mørket senker seg. Capone var forvirret, deprimert og tidvis uten hukommelse.

Snakkesalig

Livet som gangsterkonge var ikke så glamorøst som mytene vil ha det til, hevder Henrik Höjer. Capone var stadig presset av konkurrerende bander og deler av politietaten. Drapene St. Valentins-dagen var ingen endelig seier i bandekrigen; massakren innledet tvert i mot for alvor jakten på Capone selv.

Det som gjorde ham unik, skriver Höjer, var to ting: At han klarte å lede en av de største gjengene i Chicago gjennom seks år, og at han likte å snakke med journalister - det var denne snakkesaligheten som ga Al Capone det unike ettermælet.