ALBUM: Noen artister blir bare bedre og bedre, dessverre ofte uten at så mange oppdager det.

John Mellencamp hadde en tendens til å bli vel forutsigbar på platene sine etter en karrieretopp på 80-tallet.

Kanskje er det superprodusent T-Bone Burnetts fortjeneste, ihvertfall var det som om Mellencamp våknet til et nytt og kreativt artistliv for et par år siden.

Det startet med konseptaktige «Life Death Live And Freedom», som også kom i en forkortet liveutgave året etter, som tar for seg de fleste fasene i livet - og ikke minst døden.

Retro

Sammen med Burnett går han enda lenger på oppfølgeren, som oser av retro fra start til slutt.

Mellencamp har reist til historisk grunn og spilt inn 13 nye låter, men på gamlemåten - i all hovedsak akustisk og til og med i mono!

Det kan jo tas som en slags protest mot den moderne, digitale innspillingsteknikken, der alt kan fikses i etterkant.

«No Better Than This» er spilt inn live på en kassettopptaker fra 50-tallet - med én mikrofon og uten miksing og pålegg. Mer grunnleggende blir det ikke. Det du hører er sånn det ble spilt, take it or leave it!

Tilstedeværelse

Konsekvensen er en noe flatere lyd, men det du får i stedet er genuin tilstedeværelse og musikkopplevelse basert på enkle virkemidler.

Ni av låtene er spilt inn i Sun Studio i Memphis, der Elvis Presley, Johnny Cash og Carl Perkins spilte inn sine første sanger.

Han har også brukt den første svarte kristne kirken i USA (i Savannah) og et hotellrom i San Antonio som blueslegenden Robert Johnson brukte til opptak i 1936.

Både stemningen og musikken på albumet minner kraftig om 50-tallet, da både rocken og rockabilly-musikken, blandingen av rock og hillbilly/country-musikk, ble formet.

Med på laget er faste Burnett-kamerater som Jay Bellerose (trommer/perk.) og Marc Ribot (gitar) -  i tillegg til blant andre Burnett og Mellencamp sjøl på gitarer.

Musikerne, og i særdeleshet David Roes ståbass, fanger virkelig tidsånden på mesterlig vis med sin miks av country, rockabilly, folk og gospel.

Fornektelse

Det siste er et tema som er i tida, som det heter - sist på Tom Jones' «Praise And Blame»-album. Men for Mellencamp handler det mer om fornektelse, som når han i «Each Day Of Sorrow» synger at han «verken er døpt eller har noen fast kirke å gå til, han er ingen venn av Jesus og enda verre enn det, han mistet seg sjøl til mørket».

Og han slites i begge retninger: «Jeg kjenner Jesus og jeg kjenner djevelen - de er begge inne i meg hele tida... »

Vi har å gjøre med en som stadig søker.

Bare artister som er hundre prosent trygge på seg sjøl gir ut sånne plater.