(Dagbladet) Denne reportasjen ble publisert i Magasinet i Dagbladet 16. januar 2010:  

-Jeg skal ikke på jobben i morgen, sier Lisa. 

Det er tirsdag, januar 2006. Som vanlig blir Lisa Eie hentet av støttekontakten Wenche Aas etter jobb. De kjører av gårde. De skal hjem til Wenche, og spise god mat med venner. 

- Jeg hater Onkel Arild, sier Lisa i bilen. Arild, et fingert navn i denne reportasjen, er sjefen hennes ved en kommunalt eid skjermet - tidligere kalt vernet - bedrift i Larvik. Der driver de ansatte med snekring, pakking og montering av ulike produkter. 25 år gamle Lisa jobber der fordi hun har Asperger-syndrom, en form for autisme. Men hun er myndig, har egen leilighet, handler i byen, går på kino og klarer seg stort sett selv. 

Hun og avdelingsleder Arild er gode venner. Har hun trengt å komme seg et sted, har han gitt henne skyss. Hun har sittet barnevakt mens Arild og kjæresten har gått på kino. Lisa har fått gave av ham på bursdagen sin. 

Men nå hater hun ham plutselig. Hun vil ikke gå på jobb dagen etter. Hun vil ikke spise middag, og hun har ikke spist på to dager, sier hun. Om kvelden skal Wenche kjøre henne hjem til hennes leilighet, hvor Lisa bor alene. Hun krymper seg i sofaen.

- Jeg skal ikke hjem, sier Lisa.

Hun vil ikke si hva som plager henne. Støttekontakten er rådløs. Lisas foreldre er i Syden. Det føles naturlig å ringe én av dem som kjenner Lisa best. Onkel Arild. Kort tid etter parkerer han i gata utenfor. Wenche, som har kokt kaffe, og har tenkt at alle skal ta en prat, reagerer på at han ikke kommer inn. Han lukker bare opp døra på passasjersida, og ber Lisa sette seg. Lisa tusler ut i bare sokkelesten. Wenche og de andre besøkende trekker inn i huset. De hevder i ettertid å ha hørt kjefting fra bilen. Deretter et vræl - fra Lisa. Hun stormer inn. Wenche går ut og spør hva de skal gjøre. Ifølge Wenche svarer Arild:

- Hva du enn gjør, så få henne på jobben i morgen, slik at jeg får snakket med henne.

Wenche synes han ser desperat ut. Så løper han til bilen og kjører av gårde. Lisa krøker seg sammen i sofaen. Wenche og de andre sier hun må fortelle hva som er galt. Hun nekter. Sier det er flaut. 

- Det er vel ikke noe «sextrakassering på jobben»? spør Wenche spøkefullt. Lisa nekter. Hun tier i et kvarters tid, før hun mumler:

- Han tar på privaten. 

Dagen etter, 25. januar 2006, anmelder Lisa sin sjef for seksuelle overgrep og misbruk av sin stilling. Hun står foran en lang prosess. Den skal ende med at hun ikke blir trodd. 

Det er hun ikke alene om. Utviklingshemmede arbeidstakere har lavere rettssikkerhet enn folk flest. Det hevdes i internasjonal forskning, og langt på vei i en ny norsk studie.

- En viktig årsak er at de ikke blir trodd. Dette har med selve funksjonshemmingen å gjøre. Den gjør at de i praksis står svakere stilt i rettslig sammenheng, sier Tina Handegård og Terje Olsen i Nordlandsforskning. 

Dommen i Lisa Eies sak er én av flere forskerne har interessert seg for. De mener den reiser viktige prinsipielle spørsmål; om troverdighet og rettssikkerhet. I fjor publiserte de en undersøkelse om arbeidsmiljøet og rettssikkerheten til psykisk utviklingshemmede i skjermede bedrifter. Den konkluderer at alvorlige arbeidsmiljøproblemer gjerne blir fortiet og usynliggjort. De blir for vanskelige å snakke om. Disse bedriftene, som oftest er kommunalt eid, er arbeidsmarkedets viktigste tilbud til psykiskutviklingshemmede. De sysselsatte er uføretrygdet, men har «en viss arbeidsevne». 

Er sysselsatte i skjermede bedrifter også skjermet mot overgrep?

Ledelsen ved 141 av landets rundt 240 skjermede bedrifter svarte på forskernes spørreskjema. Konklusjon: For de fleste er arbeidsmiljøet godt. Samtidig kom en rekke alvorlige problemer for dagen:

Én av tre daglige ledere har opplevd alvorlige konflikter, mobbing og trusler om vold ved bedriften de siste fem åra. Ved to av ti bedrifter har det forekommet trakassering og vold i samme periode. Ved én av ti bedrifter har det forekommet ærekrenkelser og seksuell trakassering. Fire prosent av lederne sier de kjenner til seksuelle overgrep i bedriften. 

Er undersøkelsen representativ, har det forekommet overgrep ved rundt ti skjermede bedrifter de fem siste åra. Fire arbeidsledere er de siste årene blitt anklaget for seksuelle overgrep mot sysselsatte, viser forskernes casestudier. To av dem er blitt dømt. Ytterligere to har måttet sluttet, etter å ha innledet kjæresteforhold medsysselsatte. Én leder har måttet slutte, etter gjentatt sextrakassering.

- Omfanget av alvorlige arbeidsmiljøproblemer er vesentlig høyere enn i vanlige bedrifter, sier arbeidslivsekspert Harald Pedersen til Magasinet. 

Han mener dette ikke er ikke uventet, siden mange av arbeidstakerne har psykiske lidelser og andre utfordringer.


Hun sitter i hjørnesofaen i sin egen leilighet i Larvik. På veggen henger et bilde av Eiffeltårnet. Det er bare ett av mange puslespill hun satt sammen de søvnløse nettene etter anmeldelsen. Ved siden av henne sitter moren 

Liv og faren hans Kristian Eie. På sofaryggen sitter snømannbamsen hun fikk den jula. Dokkene er i senga på soverommet.

- Jeg får vel kaste dem, nå som jeg snart fyller 30, sier hun og humrer.

Ved siden av småkakene på salongbordet ligger ringpermen med Lisas sak. Høsten 2006 ble Arild frikjent i Larvik tingrett. Året etter trakk lagmannsretten samme konklusjon, om enn med knappest mulig margin, fire dommere mot tre. Høyesteretts kjæremålsutvalg avviste å behandle saken. Essensen i dommen var at Lisa ikke ble trodd. Hun snakket ikke sant.

- Jeg føler at hvis jeg ikke hadde hatt aspergers, så hadde jeg blitt mer trodd i retten, sier Lisa til Magasinet. 

- Da hadde jeg ikke falt så langt ned psykisk, etter at jeg anmeldte Arild. Da hadde jeg kanskje blitt trodd. 


Lisa og foreldrene tror diagnosen felte henne. Lisa, som er myndig, gir Magasinet fullmakt til å innhente politiets etterforskningsmateriale. Vi ønsker å se nærmere på hvordan Lisa ble til løgneren Lisa.

Faren trykker på play og lener seg tilbake i sofaen. Moren sitter med armene i kors og stirrer på flatskjermen. Lisas foreldre skal se det en time og 35 minutter lange avhøret av datteren for andre gang. Lisa orker ikke.

23. mars 2006. På skjermen ser vi Lisa, som vises inn i et spesialinnredet rom i et tingrettslokale i Horten. Fordi hun har asperger-syndrom kan hun ikke avhøres på ordinært vis. Hun skal gjennom et såkalt dommeravhør. Bak en speilvegg følger dommer, advokater og politi med på avhøret. Lisa sitter i rommets ene kurvstol. En kvinnelig Kripos-betjent i den andre. 

Betjenten sirkler seg inn med vennlige og stadig mer detaljerte spørsmål. Under hele avhøret gjemmer Lisa ansiktet i snømannbamsen. Hun skuler i gulvet. Gir korte svar. 

Hun framstår kanskje barnslig. Men ut av munnen kommer voksne ord. Ord som beskriver en mørk verden. 

Hun hevder å ha blitt utsatt for overgrep fra begynnelsen av november 2005 til slutten av januar 2006. I dommeravhøret beskriver hun i detalj angivelige overgrep som skjedde ukentlig, tidvis daglig, tidvis flere ganger daglig. Hun sier dette skjedde inne på kontoret hans, i pausene eller på slutten av dagen, når de andre ikke var til stede. 

Hun sier at han kalte henne inn på kontoret for nye arbeidsoppgaver, ba henne hente kaffe, eller tilbød henne å spille kabal på dataen hans. Noen ganger satt hun på fanget hans og spilte kabal. Det var i slike situasjoner, hevder hun, at Onkel Arild presset fingrene innunder BH-en eller under buksa hennes. Hun sier hun ba han om å slutte. Det lovet han angivelig gang på gang. 

«Men han gjorde det igjen.» sier Lisa i dommeravhøret.

«Hva tenkte du da?» spør Kripos-betjenten.

«At jeg ikke kunne stole på'n.»

Lisa sier det var flaut. Hun var redd folk ville bli sinte. Hun hevder Onkel Arild truet med å hente henne hjemme, hvis hun ikke møtte på jobb. Hun dro på seg bukser så trange at hun nesten ikke fikk puste. Hun hoppet i søledammer for å bli syk. Etter jobb risset hun seg på håndleddene, magen og lårene. Hun sier, stadig med nesa trykket inn i snømannbamsen, at hun måtte få en annen smerte å tenke på.

«Jeg tenkte at jeg heller ville vært død enn å være på jobben,» sier Lisa på TV-skjermen foran oss. 

Faren hennes reiser seg og trykker på STOPP.


Dokumentbunken på skrivebordet er rundt ti centimeter høy. Det illustrerer at Lisa Eies straffesak ble grundig og godt etterforsket, fastslår politiinspektør Hans Henrik Aske ved Tønsberg politistasjon. Han folder hendene.

- Jeg kan ikke si at vi har dratt noen spesiell lærdom av saken. Kanskje med unntak av et par uheldige ting i startfasen, sier Aske.

Alvorlige seksualforbrytelser skal etterforskes «raskt» og med «særlig grundighet», sier Riksadvokaten. 

Startfasen kan være avgjørende. Hvilke etterforskningsmessige skritt tok politiet de første dagene etter Lisas alvorlige anmeldelse?

Ingen, etter hva Magasinet kan se av etterforskningsmaterialet. Tida drar ut. Først 2. februar - åtte dager etter anmeldelsen - skjer det noe. Larvik politistasjon har oversendt saken til politiet i Tønsberg. Årsak: Den anmeldte har tidligere jobbet som politimann i Larvik. Politifolkene i Larvik er inhabile. Inspektør Aske i Tønsberg overtar som etterforskingsleder. Han vet at Arild har visst om anmeldelsen i flere dager. Han beslutter derfor at det er for seint å pågripe ham.

- Hvorfor Larvik politistasjon brukte så lang tid på å sende saken til oss, må du spørre dem om, sier Aske.

Politiinspektør Magnar Pedersen ved Larvik politistasjon sier helgefri, normal saksbehandling og postgang gjorde at Lisas anmeldelse ikke ble sendt videre til visepolitimesteren i Vestfold før 31. januar, snaut en uke etter at den var mottatt.

- Jeg kan ikke huske at det forelå grunner til å gå til pågripelse umiddelbart. Jeg tror heller ikke at tidsbruken kan ha hatt avgjørende betydning for utfallet av saken, sier Pedersen til Magasinet i dag.

Det er blitt februar. Etterforskningen begynner. Nær to uker etter at Tønsberg-politiet fikk oversendt saken, blir Arild, noen ansatte ved bedriften og Lisas nærmeste avhørt. Men Lisa har ennå ikke fått forklare seg, utover den korte anmeldelsen. Først 20. februar sender etterforskningslederen en begjæring om dommeravhør av Lisa. 

Lisa tar med snømannbamsen inn i avhørsrommet 

23. mars. Det er over én måned siden Arild ble avhørt.

To måneder siden hun anmeldte ham. 

Straffeprosesslovens §239 er ikke til å misforstå: Dommeravhør «skal foretas innen to uker etter at anmeldelse av den straffbare handlingen er inngitt til politiet, med mindre særlige grunner tilsier at det foretas seinere.»

- Fristen ble dessverre overskredet. Det tok noe tid før vi fikk oversendt saken fra Larvik politistasjon. Det tok også tid å kartlegge fornærmedes tilstand, og å finne de rette folkene til å være til stede under dommeravhøret, sier politiinspektør Hans Henrik Aske til Magasinet.

I to skjermede bedrifter har Nordlandsforskning sett at etterforskningen går tregt. I begge tilfeller erfarte bedriftene en slags motvilje mot å ta opp, prioritere og etterforske disse sakene, mener forskerne.

- Politiets haltende start var en katastrofe for saken, sier Tove Nissen-Sollie. Hun var Lisa Eies bistandsadvokat. Lederen og styret i bedriften informerte og suspenderte Arild ganske raskt. Anmeldelsen skapte splid blant de ansatte ved den skjermede bedriften. De delte seg i to leire. Noen støttet Arild, andre støttet Lisa. Temperaturen nærmet seg kokepunktet, uten at politiet ga lyd.

- Anmeldelsen var så alvorlig at påtaleansvarlig ved Larvik samme dag burde ha videresendt den til både statsadvokaten og politiet i Tønsberg, mener Nissen-Sollie, tidligere politiinspektør. Generelt mener hun en raskpågripelse ofte er avgjørende. Er mistenkte skyldig, ramler det gjerne ut uttalelser avgjørende for skyldspørsmålet. Eventuelle bevis kan sikres fra PC´er og liknende. Faren for bevisforspillelse og påvirkning av vitner minimaliseres. Hun presiserer at hun ikke vet hvorvidt bevis ble forspilt i denne saken. 

Men Arild ble tiltalt. Han hadde, mot Lisas vilje, skaffet seg seksuell omgang ved å misbruke sin stilling og tillitsforhold, mente statsadvokaten i Telemark og Vestfold. 

Kronbeviset: Dommeravhøret av Lisa.

- Jeg mente dommeravhøret var egnet til domfellelse, sier statsadvokat Petter Sødal til Magasinet. Men det holdt ikke.

Bistandsadvokat Nissen-Sollie har en klar formening om hvorfor:


- Dommerne klarte ikke å skjære gjennom synet av Lisa som skulte ned i gulvet og klamret seg til bamsen sin, samtidig som hun snakket voksent. De klarte ikke å knekke koden, hevder hun. 


Forsto retten Lisas tilstand? Forskerne i Nordlandsforskning tviler. De mener denne typen dommer har en tendens til å betrakte voksne med psykisk utviklingshemming som barn. 

«Det er framholdt at fornærmedes tilstand gjør at hun ikke kan lyve eller fantasere» står det i tingrettsdommen. Særlig mer plass vies ikke temaet løgn og aspergers-syndrom. Men dommen vier trekvart side til forskning på barns falske minner om seksuelle overgrep og justismord. Tidligere lagdommer Trygve Lange-Nielsen, som har benyttet pensjonisttilværelsen til å oppklare feilaktige incestdommer, går i vitneboksen, etter initiativ fra Arilds forsvarer. 

Retten får en leksjon i lærdommen fra Bjugn. 

Frikjennelsen av Arild slår fast hvordan barn gjerne forveksler fantasi medvirkelighet etter en viss tid. 

Barn påvirkes av omgivelsene. Barn forteller hva de tror forventes. Det er dokumentert gjennom «betydelig forskning,» skriver dommerne. 

Men er Lisa et barn?

Dommerne har svar. På grunn av aspergers-syndromet er Lisa avhengig avnærhet til personer. Hun er «oppmerksomhetssøkende», lider tidvis av angst og fobier og har «autismeliknende atferd». Lisapreges av «en påfallende barnslighet.» Dommerne mener hun bruker veldig voksne ord og uttrykk. Ord man ikke ville forvente av «en person som er påfallende barnslig, og angitt helt uten seksuell erfaring». Alt dette leder tankene deres «hen på at historien har fått utvikle seg, og at hun har fått 'hjelp' i sitt ordvalg.» 

Mer folkelig: Lisa har diktet om sexovergrep.

- Jeg synes det var dårlig gjort å sammenlikne meg med et barn, sier Lisa til Magasinet i dag.

Ingen merket at hun var annerledes før i tenåra. Venninnene tok opp jakten på guttene. Lisa lekte videre med dokkene. Da søsteren ble syk, ble Lisa kastet ut i en langvarig depresjon. Først 20 år gammel fikk hun diagnosen.

- Jeg har gått barne- og ungdomsskolen. Jeg har bestått grunnkurs VK1 i helse- og sosialfag, gått 60 timers ambulansetjenestekurs i regi av Røde Kors, og 30 timers førstehjelpskurs, sier hun.

- Jeg har lært om ting. Man lærer jo om forskjellen på gutter og jenter.


Magasinet har gjengitt dommens del om barn og falske minner for to av Norges fremste eksperter på aspergers-syndrom. De reagerer. For det første sier forskningen knapt noe om aspergers og falske minner.

- Det som imidlertid er klart, er at man ikke kansammenlikne et barn med en voksen med asperger-syndrom, sier seniorrådgiver Kari Steindal ved Nasjonalt kompetanseenhet for autisme på Rikshospitalet.

At en voksen med aspergers både ter seg barnslig og snakker voksent, er normalt, ifølge ekspertene.

- Å bruke dette mot henne, blir helt feil. Man kan ikke si at fordi hun er så barnslig eller uerfaren, kan hun ikke formulere seg voksent om seksuelle ting, sier Steindal.

En voksen med aspergers har gjennom utdannelse og livserfaring et begrepsapparat og en modenhet et barn sjelden kan skilte med. Lisa har «utvilsomt» lært om f.eks. seksualitet, mener Steindal.

- Og det er ingen grunn til å tillegge henne falske minner, sier hun.

Men er det sant at personer med aspergers sjelden lyver?

- De har en kognitiv svikt, som gjør det vanskelig for dem å mentalisere og innta andres perspektiv. Å lyve innebærer at man må ha en del fantasi og forestillingsevne. Derfor har aspergere generelt vanskelig for å lyve, sier Nils Kaland, dr. polit og førsteamanuensis i pedagogisk psykologi ved Høgskolen i Lillehammer. 

Generelt er det enkelt å avsløre folk med aspergere som lyver, mener han. På spørsmål om han ville ha avslørt en slik løgn, om han f.eks. så et dommeravhør, svarer han: - Det er mulig.

Ingen eksperter på asperger vitnet i Lisas rettssak. 

En psykologspesialist, som var hennes behandler,redegjorde for syndromet. Dette føltes tilstrekkelig, sier statsadvokat Sødal til Magasinet. 

I ankesaken ble imidlertid eksperten Kari Steindal innkalt. Men i siste liten fikk hun beskjed om at det ikke var «nødvendig» at hun stilte likevel. Rettens formann, Erland Henrichsen, sier til Magasinet at han ikke husker hvorfor. Kari Steindal mener rettsapparatet bør benytte eksperter i straffesaker som involverer personer med asperger-syndrom.

- Jeg tror det spiller en rolle at retten forstår deres perspektiv, sier hun. 

Samtidig mener både Steindal og Kaland at venner, familie og støtteapparat er de beste til å si om vedkommende pleier å lyve. Og til å avsløre løgner. Disse har overfor politiet og i retten beskrevetLisa som sannferdig. «Ei sjeldent ærlig jente,» sa støttekontakten Wenche Aas. Ei jente som kan snakke usant, sier tingretten. I lagmannsretten mente et mindretall på tre at Arild «utvilsomt» var skyldig. Flertallet på fire mente det var «rimelig tvil» om hans skyld. Tingrettens påvisning av Lisas usannheter blir stående. 


Magasinet har sett nærmere på sentrale bevis for at hun snakker usant:

1. Dagbokbeviset: Før dommeravhøret, noterte Lisa noen tidspunkter i dagboka, for overgrep hun mente å huske. Dommerne bemerker at notatene er gjort flere uker etter de angivelige overgrepene. De kan derfor ikke «tillegges vesentlig vekt». Likevel velger retten å ta tidspunktene i dagboka bokstavelig når de skal vise at Lisa kan snakke usant. Det foreligger bare ett avhør av Arild om overgrepspåstandene. Magasinet har ikke sett ett eneste spørsmål om alibi. Men i tingretten fører Arild vitner som gir ham alibi for to av tidspunktene i dagboka. Dommerne tror på vitnene: « ... tiltalte har ved i alle fall to av anledningene påvist at han faktisk ikke var til stede og kunne utføre de handlinger han er tiltalt for.»

Etter rettssaken avhører politiet alibivitnene. Ett av dem er nå i tvil. Andre kan dokumentere dato for sitt alibi, men ikke nøyaktige klokkeslett. Tidspunktene er noe alibiene bestemt mener å huske.

2. Toalettbeviset: I dommeravhøret sier Lisa at hun monterte knapper «til noen toalettgreier» før ett av de angivelige overgrepene. Men Arild, støttet av bedriftens daglige leder, avviste at Lisa jobbet med toaletter. De sysselsatte jobbet knapt før jul. Dommerne påpekte at Lisa selv hadde skrevet i dagboka at hun spilte «monopol og kort i arbeidstida». Lisa snakket altså usant om toalettene. Men etter tingrettsdommen fikk politiet bedriftslederen til å oppdrive ny dokumentasjon. Han måtte da konstantere at Lisa hadde jobbet med disse knappene. 

Hennes forklaring i retten var korrekt. I ankesakens dom blir ikke disse bevisene problematisert. Lagmannsretten flertall sier kun at de «i det alt vesentlige» tiltrer tingrettens «grundige bevisvurdering». Lisas far, Hans Kristian Eie, forsøkte å ta ordet i tingretten for å oppklare påståtte misforståelser, som rundt «toalettbeviset». 

- Da truet dommeren med å kaste meg ut. Hun sa flere ganger at hun skulle rekke ferien. De hadde dårlig tid, sier han. Bistandsadvokat Nissen-Sollie fikk bare uttale seg om Lisas erstatningskrav.

- Jeg fikk ikke en gang stille tilleggsspørsmål til vitner aktor hadde eksaminert, sier hun. Tingrettens formann, Randi Carlstedt, sier at hun normalt lar folk snakke ut, men «ikke kan erindre» om påstandene stemmer. I likhet med alle dommerne Magasinet har snakket med, vil hun ikke diskutere dommen.

- Dommen taler for seg, sier hun.

Lisas foreldre opplevde rettssaken som et hardkjør for å svekke datterens troverdighet. Statsadvokat Sødal, derimot, lot være å si noe om tiltaltes fortid. For dommerne var Arild kun en tidligere polititjenestemann. 

Flere uavhengige kilder bekrefter overfor Magasinet at verken tingretten eller lagmannsretten ble orientert om Arilds brokete fortid i politiet. Dette ble bevisst fortiet. 

Dommerne fikk derfor ikke vite at han i 1993 ble avskjediget av justisdepartementet. Foranledningen var tilfeller av «straffbare forhold» og «utilbørlig atferd». Sistnevnte strakk seg tilbake til midten av 80-tallet. Ved tre anledninger skal han ha kysset, og forsøkt å kysse, en kvinnelig politikonstabel. Dette skjedde i arbeidstida. 

I sum mente departementet at Arild hadde «vist seg uverdig til sin stilling som politibetjent». Avskjeden ble stadfestet av Oslo byrett i 1994. 

I 1998 ble han headhuntet til den skjermede bedriften i Larvik. I begynnelsen av politiavhøret av Arild i 2006 står det:«Det er enighet om at vi i dette avhøret ikke kommer nærmere inn på årsaken til at han sluttet i politiet.»

I samme avhør sier Arild at han «har ikke vært borte i andre episoder hvor kvinner har klaget på hans væremåte på jobben».


- Jeg tok beslutningen om ikke å rote i oppsigelsessaken fra Larvik. Jeg mener vi ikke kjente grunnen til at han ble oppsagt, sier etterforskningsleder Hans Henrik Aske.

Lisas bistandsadvokat ba likevel den fornærmede kvinnelige politikonstabelen om å vitne. 


- Men hun ba om å få slippe, av hensyn til sine tenåringsbarn, sier Nissen-Sollie.

På 90-tallet var hun kollega med kvinnen. Advokaten avviser at hun bøyde av, av kollegiale hensyn. Også statsadvokat Sødal vurderte å bruke avskjedssaken. 

Han sier til Magasinet at han ba politiet finne Arilds personalmappe. Men den «lot seg ikke spore opp».


- Hvorfor leste du ikke bare opp dommen på avskjedigelsen?


- Man kan ikke legge opplysninger i en sivil dom til grunn som sikre fakta. Skulle vi gjort det, måtte vi ha hatt full bevisføring, sier Sødal.

Dommen på avskjeden i politiet ble imidlertid framlagt i arbeidsretten noe senere - uten full bevisføring. 

Steinar Thomassen var lagdommer i Lisas ankesak, og ønsker ikke å diskutere dommen.

- Men en slik opplysning kunne hatt betydning blant annet for vurderingen av troverdighet. Det er klart, sier han til Magasinet.


Tre ordinært ansatte ved den skjermede bedriften i Larvik - altså ikke psykisk utviklingshemmede - hevdet at Arild stadig hadde utsatt dem for «ubehagelige» og «seksuelt motiverte» berøringer i arbeidstida.

- Dommerne så bare dumt på meg, som om jeg løy, sier en av dem - Sølvi Steinsholt (38), til Magasinet.

Mener dommerne at også disse kvinnene «snakket usant»? Det sier de ikke noe om. Men de legger stor vekt på at flere sysselsatte «ikke har sett at noe er skjedd». 

Dagslyset flommer inn i Lisa Eies stue. Det er fire år siden hun troppet opp på Larvik politistasjon. Livet falt sammen som et korthus. Persiennene var nede natt og dag. Hun torde ikke å være alene hjemme. Hun orket ikke å se menn. Før gikk hun alene til og fra jobb og i byen. Etter nedturen i 2006, måtte hun trenes i å gradvis bevege seg utendørs. I dag ser hun lysere på livet. Hun er begynt i en ny skjermet bedrift, og stortrives. Hun går på jobb alene, handler og rusler i byen alene.


- Jeg er mye sterkere nå enn for bare ett år siden. Da kunne jeg aldri ha stått fram på denne måten, sier Lisa.

Saken ble bredt dekket i lokale medier. Lisa føler at «alle» i Larvik vet hvem hun er.

- Jeg ønsker å stå fram fordi det ble sagt veldig mye ufint om meg i avisene og under rettssaken. Det ble sagt mye som ikke stemmer, ting jeg ikke kunne forsvare meg mot. De vred på alt mulig. Det føles som om jeg er den skyldige, sier hun.

I 2007 gikk Arild til søksmål mot den skjermede bedriften i Larvik, som sa ham opp etter tiltalen for sexovergrep. Arild vant delvis. De inngikk et forlik som innebar at han sluttet -og fikk erstatning.

I fjor mottok han erstatning av staten for urettmessig straffeforfølgelse. Han ønsker ikke å uttale seg til Magasinet. 

Det gjør heller ikke den nye ledelsen for den skjermede bedriften.

I fjor høst mottok Lisa endelig avslag på sin søknad om voldsoffererstatning. Statens sivilrettsforvaltning viste tilrettsapparatets grundige behandling. 


                                                                           *** 


- Denne saken ble altfor dårlig etterforsket, sier Søren Ø. Hellesnes, forsvarer for den overgreps-frikjente eks-politimannen.
- Jeg måtte selv be om etterforskningsmessige skritt. Først da dro politiet på befaring på det angitte åstedet, og kunne få øynene opp for hvor befolket dette lokalet var. 

Retten skjønte i hvert fall at overgrep ikke kunne foregå på et slikt sted, sier Hellenes. Han sier også at flere som jobbet på den vernede bedriften, ikke ble avhørt før han anmodet om det.

- Saken er dårlig egnet til å belyse rettssikkerhet for psykisk utviklingshemmede. Min klient ble blankt frifunnet i tingretten, og saken burde ikke vært i lagmannsretten, sier forsvareren.

Siden har klienten mottatt erstatning av staten for uberettiget straffeforfølgelse, bl.a. fordi det var bred mediedekning lokalt. Hellenes sier det er en belastning for klienten at saken omtales igjen.

At aktoratet ikke informerte retten om at klienten i sin tid ble avskjediget fra politiet, bl.a. etter påstått sextrakassering, ønsker han ikke å ha noen formening om.

Her er utdrag fra tingretts frifinnelse:

Dommerne påpekte bl.a. at det var godt innsyn til kontoret hvor overgrepene skulle ha funnet sted. «Retten legger (...) vekt på forklaringer fra de sysselsatte i tiltaltes avdeling, og ingen av disse har sett eller merket noe til overgrep eller at fornærmede har løpt ut av tiltaltes kontor, eller andre forhold som har påkalt deres oppmerksomhet.»

Tingretten viste til at flere vitner hadde gitt arbeidslederen alibi for to av tidspunktene han var anklaget for å ha vært på sitt kontoret og begått overgrep mot Lisa. «Tiltalte har ved dette i det minste sannsynliggjort at han ikke var til stede på jobb ved disse to anledningene» skriver retten. 

Lisa Eie fikk en sterk psykisk reaksjon etter anmeldelsen. Slike problemer har hun også opplevd før, påpeker dommerne: «Retten kan ikke se bort fra at hennes tilstand nå skyldes andre forhold enn overgrep fra tiltaltes side.»

Retten konkluderer at «det er en fornuftig og rimelig tvil til stede i saken og at denne tvil må komme tiltalte til gode slik at han frifinnes».

Agder lagmannsrett sluttet seg til frifinnelsen i 2007, med fire mot tre stemmer.