Muna Jibril gjemmer seg bak nicket «bolle» og er dermed dobbelfinalist i Skolekammeret denne sommeren (juni og juli ble juryert sammen). Det første diktet hennes, et blafrende sommerdikt, er i tillegg kåret til sommerdiktet — og dermed er Muna sommerpoeten 2010.

Muna har på under et år blitt en gjenganger som månedens poet. Det er nesten så man tror hun har klippekort til tittelen:

— Du har gått fra å tro at du ikke kunne skrive dikt, til å ha vært månedens poet fem av seks mulige ganger på rad. Hva får det deg til å tenke om skrivinga videre? Har ambisjonene vokst, eller er det fremdeles noe du mest gjør for å få utløp for tanker og følelser?

— Ja, jeg vet ikke, det er fortsatt en hobby. Hva skal jeg ha som hobby hvis jeg bestemmer meg for å gjøre dette på fulltid og profesjonelt? Det vet jeg ikke, men jeg trenger ikke å bestemme meg for dette nå heller. Jeg liker i hvert fall hobbyen min. Med det sagt, så har jeg skrevet mitt bidrag til en antologi som kommer ut våren 2011. Jeg vet at det motstrider alt jeg har sagt tidligere.??

Slutter å vakle
— «Dere kommer til å bli lei meg,» mente du sist du ble månedens poet. Det stemmer ikke, men kanskje du begynner å bli lei av spørsmålene mine?

— Nei, spørsmålene dine har jeg ikke noe imot.

— Fint. Du sa også at diktet ditt den gangen verken handlet om «konkrete mennesker eller steder. Det er bare verden.» Hva kan du fortelle oss om dette blafrende sommerdiktet? Ble det inspirert av en konkret situasjon?

— Det er ikke en konkret situasjon, det er vel nesten aldri det — mer en følelse.

— Det skjer en bevegelse i diktet, eller skal vi si en «tilstivning», i de siste linjene. Hva er det som får kjolen til å slutte å flagre? Handler det «bare» om å fryse øyeblikket fast i et speilbilde, et (impresjonistisk) maleri, eller å fryse det fast i et minne?

— Vel, kjolen slutter ikke å flagre på ordentlig — den vil jo ikke det om det er vind og det er det på havet — men kjolen slutter å blafre fordi hun speiler seg impresjonistisk i vannet. Hun ser seg ikke selv klart, hun ser et impresjonistisk bilde av seg selv malt av noen andre. Og hun bestemmer seg for å slutte vakle av noe så svakt som en sommerbris. Og det er derfor hun legger igjen ansiktets farge. Jeg så også for meg en stor båt, en du ikke har en sjanse i å styre selv, og det er litt derfor styrmannen er der, selv om han ikke styrer båten, han heller.

Veien videre
Sommerpoeten begynner nå siste år på Hartvig Nissen videregående skole. Hun har valgt seg matte, biologi og kjemi i tillegg til fellesfagene.

— Hvorfor akkurat de fagene?

— Det er det som interesserer meg, det er det jeg ønsker å gjøre videre.?

— Har du tenkt hvilken retning du vil gå i etter det?

— Jeg har nesten bestemt meg. Det står mellom psykologi og molekylærbiologi og kjemisk biologi.

Sist hun ble månedens poet, var det med nicket «banan» — rett og slett fordi hun spiste en banan da hun skrev diktet. Da kallenavnet nå var «bolle», lurte vi:

— Spiste du en bolle da du fant på nick denne gangen?

— Nei, jeg spiste ikke en bolle, men jeg ville ha en bolle. Logikken i det er svært enkel. Jeg vil ha en bolle nå, egentlig.?

— God appetitt! sier vi — og byr samtidig på juryens begrunnelse. Voìla!

«Blodets hvisken...»
Sommerdiktet er et kort dikt skrevet i et enkelt og direkte språk. Det kretser rundt et kvinnelig jeg som er gjest om bord i noe vi tolker som en seilbåt. Situasjonen er arketypisk: Mannen holder roret, kvinnen utkikk: «babord, styrmann, styrbord». Hun ser sjømerkene, lar sola kysse seg, kjenner vinden. Scenen er så langt harmonisk, vakker, poetisk og ikke uten erotikk. Alt vel. Så, i de tre siste linjene kommer omslaget. Refleksjonen. Fjernheten. Den manglende tilstedeværelsen. Uroen. Hun ser seg selv, hun ser det flyktige speilbildet av seg selv i havet. Impresjonistisk. Ubestandig. Hun blir delt mellom det vakre, det nærværende og en underlig hamsunsk fjernhet. Ansiktets farge blir sittende igjen i vannet. Kjolen blafrer ikke lenger. En uforklarlig uro fyller henne.

Alt dette blir sagt i et visuelt, enkelt og direkte språk. Poeten fokuserer på den ytre verden og den ytre verdens skjønnhet, bruker den som utgangspunkt for eksistensiell refleksjon, seiler utenom direkte følelsesbeskrivelser, tradisjonell symbolikk og overforklaringer. Derfor blir dette et åpent dikt, et dikt som inviterer oss lesere ombord på en reise der vi med stor lyst ser oss rundt, studerer, tenker. Takk for en vakker og sammensatt reise, «bolle»!

For juryen,
Kristian Rishøi

Maleriet det lenkes til er Birge Harrison: Winter Sunset, 1890

Send inn egne dikt!