- Jeg er ei landsens «jinte», sier skuespilleren på sin saftige, syngende dialekt, den som klinger av solmodent korn, vippende blåklokker og nostalgiske verselinjer etter Alf Prøysen.

Hun står på trappa til Dusgård, et 160 år gammelt hus, som ligger høyt oppe i åssiden med vid utsikt over Mjøsa og det milde Ringsaker-landskapet.

- Utsikten fra denne åsen gir meg sjelefred. Jeg har alltid visst at jeg skulle tilbake til disse traktene en gang. Jeg visste bare ikke at det skulle skje nå, sier hun.

For selv om Ingjerd har dype røtter på Mjøsbygdene - hun vokste opp i Moelv, noen få kilometer fra Dusgård - passet det egentlig ikke å flytte hjem. Ikke nå. Ikke midt i karrieren. På film husker mange henne fra «Detektor» og «Marias menn». På scenen har hun gjort en rekke store roller, og de siste åra har hun klart det mange andre skuespillere bare drømmer om: Å sikre seg kontrakt på landets mest ærverdige teater, Nationaltheatret. I tillegg har hun gjort seg bemerket som et av få kvinnelige sjefsemner i norsk kulturliv. Hun satt fem år i sjefsstolen på Rogaland Teater i Stavanger, med stor økonomisk og faglig suksess. Da Det Norske Teatret i Oslo skulle ha ny sjef, var hun en av kandidatene som hang lengst med i prosessen, før jobben gikk til slutt gikk til en annen.

- Og nå setter du deg til ved Mjøsa?

- He-he. Jeg er ikke redd for å bli glemt. Da jeg tok dette valget, ville jeg gjøre det fullt og helt. Det var ikke aktuelt å pendle mellom Nationaltheatret og Moelv. Å sitte på gjerdet og tenke fornuftig, det er ikke meg. Jeg hiver meg ut i det og tenker at det helst vil gå godt. Jeg klarer nok å få til smør på brødskiva.

Det var selve huset som avgjorde saken. Helt tilfeldig fikk Ingjerd høre at den gamle stasbygningen, som har vært både prestegård og dikterbolig, kanskje skulle legges ut for salg. Selv om hun ikke var på boligjakt, fikk hun avtale om en privat visning. En uke etter var huset hennes.

- Det var som en nyforelskelse. Jeg kjente at her skal jeg bo. Vi var midt i oppussingen av leiligheten vi hadde på St.Hanshaugen i Oslo - i siste sekund rakk jeg å avverge at de rev veggen mellom stua og kjøkkenet - men steder som Dusgård kommer ikke rekende på ei fjøl. Det var nå eller aldri.

For tre og en halv uke siden kom Ingjerd, ektemannen Geir Bergkastet (49) og datteren Inga (6) til Dusgård med flyttelasset. Det nye livet kan begynne. Ingjerd understreker at hun ikke skal slutte som skuespiller. I høst skal hun spille inn 26 episoder av en ny tv-serie om Kaptein Sabeltann, og hun dukker også opp i Petter Næss sin filmatisering av Lars Saabye Christensens roman Maskeblomstfamilien. Når ektemannen samtidig skal dagpendle til Oslo i sin jobb som sjef for Oslo Kino, og Inga skal begynne i første klasse på skolen, er familien glad de har fått en praktikant som skal hjelpe dem å få hverdagen til å gå i hop.

- Praktikant og vaktmester, presiserer Ingjerd fornøyd.

Skal du bo i et 160 år gammelt hus, bør du være nevenyttig. Dusgård bærer alderen godt og er i god teknisk stand, men det er mye å ta fatt på i det 500 kvadratmeter store hovedhuset. Her er blant annet fem soverom, fire stuer, bibliotek, et stort kjøkken og glassveranda.

- Og hva synes dere om hallen, med to trapper opp til andre etasje? Min teori er at de som bygget dette huset i 1850 må ha vært litt stormannsgale.

Ingjerd ler og viser vei gjennom huset med lille Inga som ivrig sidekommentator. Dusgård ble bygget som prestebolig, og har deretter vært dikterbolig for flere forfattere. Både Conrad Nicolai Schwach, Barbra Ring og Ronald Fangen har levd og arbeidet her. Senere ble stedet overtatt av Gyldendal-profilen Nils Lie, og en stor boksamling etter ham fulgte med huset.

Siste familie i rekka har ennå ikke pakket opp alle flyttekassene, men de har så smått begynt å finne sin plass i huset. Dimensjonene på rommene viste seg å være en utfordring for innredningen - det var ikke bare å smelle opp de samme møblene som stod på St.Hanshaugen. Her trengs det mer - av alt.

- Lamper i vanlige størrelser ser ut som fluelort her, mener Ingjerd - som for øvrig er en selverklært lampefetisjist og har samlet på de forskjelligsste lamper i årevis.

- Endelig får jeg plass til dem, gliser hun.

Tre av stuene ligger på rekke og rad, som små ballsaler. Enkelte møbler er på plass, men ellers mangler ennå mye innredning. Da forfatteren Barbra Ring - hun med Marte Svennerud og «itt?no knussel, je tek alle sju» - bodde i huset, sies det at hun lot ungene sykle i stuene.

Rundt om i huset er en rekke av de originale tak- og veggmaleriene tatt vare på, og resten vil Ingjerd restaurere. Gulvene skal også males i de opprinnelige fargene.

- Veggmaleriene ble utført av en maler som het Anders Ruud, som reiste rundt på storgårdene og malte på 1800-tallet. Mange kommer hit og spør om å få se dem.

På endeveggen i storstua henger en grandios kopi av et maleri av Firenze-maleren Uccello. Originalen henger i Louvre i Paris - kopien har altså funnet hus på Ringsaker.

- Det er noe unorsk over hele dette huset, og det liker jeg godt, sier Ingjerd.

Selve gårdsdriften på Dusgård er skilt ut til et annet bruk, men fremdeles gjenstår en stor hage på hele seks mål, hvor Ingjerd elsker å holde på.

- Jeg prøver ikke å leke bondekone, men det kjennes realt å jobbe med kroppen.

Familien har foreløpig innrettet seg mest i kjøkkenkroken og i stua de kaller nybiblioteket. Her har de en romslig, moderne hjørnesofa, personlig kunst på veggene, masse bøker i hyllene - og en gedigen flatskjerm. Kulturkonsum hører med i begges jobber.

De siste månedene har Ingjerd ledet juryarbeidet med Amanda-prisene, som ble delt ut på Filmfestivalen i Haugesund nå i helga. Dermed har hun sett uvanlig mye film - selv til henne å være.

- Det har vært en morsom oppgave, men jeg håper folk skjønner at det ikke er min smak som er utslagsgivende for hvem som får priser, understreker hun.

Jurylederen har både ris og ros å komme med til bransjen.

- Det har vært et sprikende filmår. Med alt fra splatterkomedier og skrekkfilmer til gripende persondrama. Og det er bra at vi får en større differensiering mellom filmene. Jeg er optimist på norsk films vegne, men jeg savner likevel den genuine stemmen - en filmskaper med ekte lidenskap overfor stoffet sitt. Jeg er redd det noen ganger går litt fort i svingene, at økonomi og tidsbruk ikke er tilpasset ambisjonene, sier hun.

Ingjerd har aldri tidligere vist fram noen av sine boliger i pressen. Med Dusgård føler hun at det er naturlig å åpne opp. Planen er å arrangere åpne kulturkvelder i huset.

- Jeg opplever på mange måter at dette er en slags representasjonsbolig. Dusgård har en rik historie og lange, kulturelle tradisjoner, og det vil jeg være med på å forvalte. Huset er vårt hjem, men det skal samtidig være et sted for mange.

Hun smiler og slår ut med armene.

- Jeg ønsker å gi litt tilbake av all denne herligheten.