Nu er hagefest og moro rett rundt hjørnet! Hu-hei, hvor gemyttlig det skal bli! Snart tyter gjestene inn gjennom hageporter i områder av Oslo-by der rottebikkjene får plass i designerhåndveskene, de persiske teppene er så myke og dype at man må ha ljå for å komme seg framover på dem, og husene har både pantry og pikeværelse. Ah, hvor jeg minnes min oppvekst der! Riktignok nederst på rangstigen som datter av en enslig serveringsdame ved hotellet på toppen av kastanjealleen, men likevel en oppvekst blant fiffen og foffen. Bare timer igjen til hagefesten nu! Hvilken kjole skal jeg velge?

Men vent! Hvor har min invitasjon til fest og lystig lag tatt veien? Er den blitt borte i postmannens dype lomme? Merkelig … For er det da ikke en av mine utallige arbeidsgivere som skal holde hagefest i dag? Jo visst! Denne arbeidsgiver som jeg holder meg våken for nattetid, som jeg for en unnselig pengeslant leser sultent de papirbunker som blir gitt meg, til øynene mine buler flyndreaktig ut av min overbelastede arbeiderklasseskolt, svett av å være i konstant utvikling, på vei mot noe bedre kanskje, sliten av hele klassereisehælvete, men tydeligvis ikke i mål siden invitasjonen til ball uteble.

Og et bilde dukker opp på netthinna: Frogner, høsten 1988. Det inviteres til ungdomsfest hos den fineste jenta i klassen, hun med villa og eplehage og en pappa som er noe. Min mor har servert dem ved flere anledninger og jeg har hjulpet jenta med norskleksene som hun hater. Blide og høflige er de alltid mot oss, men akk: Postmannens lomme sluker likevel invitasjonen min.

Det finnes kjøkkeninnganger og hovedinnganger på Drammensveien i Oslo. Og veien fra den ene til den andre er like lang og vond som alle de ensomme netter da du ikke kunne sove, fordi du hadde et arbeid du måtte gjøre.