Biffkakene må tåle steken når Sylvester Stallone samler nye og gamle actionhelter til machokalas i «The Expendables».
Filmklipp: «The Expendables»
FILM: Sly Stallone (64) er actionhelten som ble gammel før han ble voksen. Alderen har satt sine knudrete spor, men Sly er fortsatt fjorten år til sinns og i likhet med all verdens giktbrudne rockeband, gjør han vellykkede comeback.
De siste åra har Stallone på kommersielt levedyktig vis pumpet liv i både Rocky og Rambo. Uten hemninger velger han blodsprutende muskelorgier framfor AFP og er stadig en langsomtsnakkende jernpumper med blodårer tjukke som hageslanger.
Nå kommer han dundrende inn i 2010 med «The Expendables», en slags «Ocean's Eleven» for kjøttkaker, med alle som kan vagge og brumme av gårsdagens actionhelter. En smart film er det ikke.
Men det viktigste er at alle er med, både gamle og nye helter. Dolph Lundgren bidrar med sitt furete oppsyn og Mickey Rourke har en fin monolog der han snakker om å miste sjelen. Jason Statham kaster kniver og Jet Li sparker karate, mens folk som Terry Crews og Steve Austin bidrar til at dette generasjonstreffet framstår som en Dressmann-reklame putrende i testosteron på middels sterk varme.
Filmen har et manus, uten at noen bryr seg stort om det. The Expendables er leiesoldater som tar oppdrag fra alle som betaler. Denne gangen er det CIA som vil ha fjernet en tidligere agent (Eric Roberts) fra den lille øya Vilena i Mexico-Golfen, der han sammen med general Garza tyranniserer befolkningen. En fyrig kvinne kommer inn i soga og Sly prøver å finne sjelen sin.
Det er umulig å ta noe av det politiske seriøst i denne filmen. De alvorlige øyeblikkene er über-cheesy og humoren er så macho at det er vanskelig å ikke glise. Flere ganger virker det som om gutta smiler i munnviken av replikkene de er tildelt, hvis de da ikke er åpenlyst selvironiske og indirekte kommenterer hverandres karrierer som filmstjerner.
Det smeller godt i actionscenene. Stallone liker kroppskontakt og tunge gønnere og filmen har befriende få digitale effekter. Det forhindrer ikke at all skytingen og mørbankingen etter hvert er til å sovne av.
De siste åra har Stallone på kommersielt levedyktig vis pumpet liv i både Rocky og Rambo. Uten hemninger velger han blodsprutende muskelorgier framfor AFP og er stadig en langsomtsnakkende jernpumper med blodårer tjukke som hageslanger.
Alle er med
Nå kommer han dundrende inn i 2010 med «The Expendables», en slags «Ocean's Eleven» for kjøttkaker, med alle som kan vagge og brumme av gårsdagens actionhelter. En smart film er det ikke.
Men det viktigste er at alle er med, både gamle og nye helter. Dolph Lundgren bidrar med sitt furete oppsyn og Mickey Rourke har en fin monolog der han snakker om å miste sjelen. Jason Statham kaster kniver og Jet Li sparker karate, mens folk som Terry Crews og Steve Austin bidrar til at dette generasjonstreffet framstår som en Dressmann-reklame putrende i testosteron på middels sterk varme.
Filmen har et manus, uten at noen bryr seg stort om det. The Expendables er leiesoldater som tar oppdrag fra alle som betaler. Denne gangen er det CIA som vil ha fjernet en tidligere agent (Eric Roberts) fra den lille øya Vilena i Mexico-Golfen, der han sammen med general Garza tyranniserer befolkningen. En fyrig kvinne kommer inn i soga og Sly prøver å finne sjelen sin.
Kroppskontakt
Det er umulig å ta noe av det politiske seriøst i denne filmen. De alvorlige øyeblikkene er über-cheesy og humoren er så macho at det er vanskelig å ikke glise. Flere ganger virker det som om gutta smiler i munnviken av replikkene de er tildelt, hvis de da ikke er åpenlyst selvironiske og indirekte kommenterer hverandres karrierer som filmstjerner.
Det smeller godt i actionscenene. Stallone liker kroppskontakt og tunge gønnere og filmen har befriende få digitale effekter. Det forhindrer ikke at all skytingen og mørbankingen etter hvert er til å sovne av.
