INNLEGG:

Jeg synes det er på tide å fokusere på psykiatri og barn. Og hvordan voksne er med på å forme barn på usunne måter fordi de ikke er bevisst sine egne liv. De er for opptatt av å ta «samfunnsvalg» som kanskje ikke er hjertets sanne stemme. Nå er vi i 2010, og voksne må ta ansvar for sine tanker, handlinger og mønstre. Det er den største gaven vi kan gi våre barn, for all framtid.

Min 13-årige sønn har Aspergers syndrom/ADHD og barn med denne diagnosen kan lære oss voksne mye om seg selv, og ikke minst om oss selv. De er fantastiske mønsterbrytere i et lukket samfunn. Barn med diagnoser, psykiske problemer og liknende er fantastiske «bærere» av alt det som er oss ubevisst. Projeksjon, gamle mønstre og lukkede hjerter. Vi er et samfunn i utvikling, og for å forstå andre må vi først forstå oss selv.

Litt om meg. Selv var jeg det barnet i familien som valgte å gjøre meg usynlig. Dette fordi jeg er følsom og så at mamma hadde nok med sitt ekteskap og min yngre bror og eldre søster. Jeg visste at pappa var utro da jeg var ni år fordi jeg følte det på stemningen mellom ham og kvinnen på jobben. Ingen snakket om det, ingen visste om det før etter mange år. Jeg visste sånt. Jeg utviklet en formidabel evne til å analysere og fange opp stemninger. Fra barnehagen husker jeg at tenkte når voksne pratet: «Hvorfor sier han det når kroppen viser noe annet?» Jeg lærte meg tidlig at verden ikke var et sted fylt av tillit, og skulle man stole på noen, var det best å stole på seg selv. Jeg var et annerledes barn, og fikk høre det ofte, til jeg trodde at jeg var annerledes. Min identitet ble skapt i den tro.

Å være opptatt av døden på ungdomsskolen var ikke populært, og PPT ble tilkalt til krisemøte. Jeg hadde skrevet en stil om selvmord fordi jeg ville lære mer om hva mennesker tenker om døden og livet. Hva som får folk til å ta så drastiske valg. Moren min studerte krimino-logi, så jeg slukte fagene hennes med stor fascinasjon. Da fikk jeg høre at «du er deprimert, du». Jeg fikk timer på BUP og medisinering.

Ungdomsskolen likte jeg ikke noe særlig. I stedet leste jeg filosofi i skogen, og hadde 50 prosent fravær, men siden jeg var en snill og godt likt elev, fikk jeg gode karakterer. Jeg fikk også en sosialrapport om at jeg var deprimert, så jeg kom inn på videregående uten problemer.

Jeg har alltid hatt mange venner og vært populær fordi jeg liker mennesker svært godt. Men jeg liker ikke så godt systemer eller mønstre. Jeg er en rebell som har levd med BUP-er og psykologitimer i flere år for å kurere annerledesheten min. Jeg hadde en sovesykdom i åtte
år, og den fikk meg faktisk til å våkne. Jeg valgte den sykdommen fordi jeg ikke ønsket å delta mer. Jeg ville bort, og søvnen ble min utvei.

Da jeg skjønte at jeg hadde valgt det selv, kunne jeg velge meg ut igjen. Jeg startet med selvutvikling og våknet, mer og mer. Etter ett år der jeg vekslet mellom tvil og håp, trodde jeg, med alle celler i kroppen, at «YES, jeg er frisk! Nå vet jeg det!»

I dag, fire år seinere, er jeg like frisk. Jeg er i full jobb, har hus, bil, er alene med to barn og ser meg selv som ressurssterk. Men først i en alder av 32 år forstår jeg helt hvem jeg er. Jeg trenger ikke terapeutiseres fordi jeg er annerledes, fordi jeg tenker, analyserer, drømmer og lever. Jeg må ikke bli likt av alle, jeg trenger heller ikke å bli forstått, jeg skal bare være meg selv og elske den jeg er! Jeg vil ikke streve med å gjøre som alle andre, eller tilpasse meg alle rammer. Og takk til min fantastiske sønn på 13 år som har speilet meg i alle år. Du, unike barn som er deg selv, som fanger opp, trigger og stiller direkte spørsmål.
Jeg elsker deg ubetinget, jeg skal aldri forandre deg, du er ikke annerledes. Og det mange har glemt, er å være den man er. Og med all ydmykhet: Jo mer jeg lærer, jo mer vet jeg at jeg kan utforske. Det usynlige liv, det ubevisste og nettopp det å bringe drømmene ned på jorda. Det er OK å være seg selv.


JESPER JUUL SVARER:


Jeg er helt enig med deg. Det er en gave å få brev fra foreldre som kan uttrykke så klart hvordan samlivet med barna våre først blir riktig og berikende når vi ser på det son en gjensidig lærings- og utviklingsprosess.

Kanskje den eneste virkelige fordelen ved at så mange barn og unge for tida blir kategorisert og diagnostisert, er at de - når de selv blir foreldre - danner en motbevegelse som fører til en større romslighet hos familiene, de pedagogiske institusjonene og samfunnet.

Inntil det skjer, må vi nok leve med at majoriteten av foreldre og profesjonelle velger trygghet i det kjente og aksepterte, i konformiteten. Jeg har beskrevet denne konflikten i mange sammenhenger - mellom samarbeid og integritet/konformitet og individualitet og tilpasning - og den er jo en daglig utfordring for de fleste av oss.

Mennesker som deg og din sønn, som tidlig har opplevd ikke å bli sett, hørt eller akseptert, har kanskje en større evne til å finne balansen mellom de to ytterpunktene. Vi kommer likevel ikke utenom det faktum at det stadig er «man» som setter dagsorden for de fleste mennesker. Angsten for ensomhet veier mer enn frykten for ensomhet, eller lengselen etter fellesskapet.

Historisk sett er ideen om å være tro mot seg selv og sin egenart både gammel og ny. Bibelen og mange filosofer har gjennom historien beskjeftiget seg med individets ubetingede verdi for fellesskapet, og med outsiderens verdi for innsideren. Som et folkelig fenomen snakker vi bare om en historie på rundt 50 år. Det er ikke lenger siden det ansvarlige, personlige valg ble mulig uten alvorlige sosiale konsekvenser.

Det er et faktum at motet til å treffe ansvarlige valg er den beste forsikringen for konstruktivt fellesskap og individuell livskvalitet. Likevel er dette stadig ukjent for mange, eller det oppleves som om det ikke er verdt forsøket.

Sånn er det også for profesjonelle hjelpere. De velger å utføre jobben sin med å hjelpe andre mennesker, men ikke fordi de brenner for å få sitt eget verdensbilde utfordret. De søker tryggheten i metodenes konformitet, ikke i forholdet til dem de skal hjelpe.

Nå for tida er det slik at kategorier og diagnoser er blitt en dominerende del av profesjonskonformiteten.

Altfor mange fagfolk har sluttet å spørre: «Hvem er du?».

De spør bare: «Hva er du?». Dette er min mening.

De opplever antakelig selv at deres tilnærming til jobben er helt annerledes, og er (forhåpentligvis) overbevist om egen profesjonell integritet.

Det ironiske er jo at både du og jeg opplever denne lengselen etter konformitet i vårt eget ønske om at flere burde oppleve livet på vår måte. Den dagen kommer forhåpentligvis aldri!

Din sønn har allerede betalt en høy pris for sin måte å være menneske og medmenneske på. Forhåpentligvis kan han etter hvert konstatere en rimelig balanse mellom tap og gevinst. Hans mor har i hvert fall vært et strålende forbilde på det området.•