TEATER: Det er ikke vanskelig å forstå. Når du får en stor mulighet, griper du den med begge hender og forsøker å kryste alt du kan ut av den. Peer Perez Øian, 29 år og nylig uteksaminert med mastergrad fra Kunsthøyskolens regilinje, har fått Nationaltheatrets malersal og fem av teatrets skuespillere til fri disposisjon for å sette opp «Hedda Gabler». Øian er en oppmerksom leser av Ibsens tekst og har gode ideer, men burde vært mer discernerende i sine valg. For dette er en overlesset og overivrig oppsetning.

Ingen ullklut
Øian ser Heddas tre beilere som ambisiøse og moderne menn, med sterke viljer. Samtalene i stykket blir her livlige sparringer. Særlig fint er det å se at ektemannen Jørgen Tesman (Mattis Herman Nyquist) ikke må være den ullkluten han ofte fremstilles som; her er han energisk og begeistret.

Andrea Bræin Hovigs dukkeaktige ansikt og lyse stemme gjør at hun kler roller med et snev av noe infamt. Det skaper en eggende dobbelthet. Slik er det også her. Den gravide skuespilleren er en blussende og lett manisk Hedda, opprømt over å kunne kontrollere omgivelsene.

Distraherende
Men Hovig henfaller ofte, og uforklarlig, til skrik og endeløse latterkuler. Forestillingen er full av slike distraksjoner, som vekker utålmodighet mer enn interesse. Skuespillerne refererer stadig til hvem de er utenfor scenen og henvender seg til publikum; de bryter ut i latter og sang når du minst venter det, de avbryter seg selv og leter etter ordene, eller de henvises til å stå og se blankt ut i rommet mens den delikate, lille scenen som forestiller Heddas stue seiler planløst rundt og rundt.

Ibsens tekst og hovedrollenes bakgrunnshistorier er skåret drastisk ned, og disse påfunnene føles ikke som noen fullgod morsmelkerstatning. Øian vil få flere forestillinger å bryne seg på. Han burde spart noen ideer til dem.