• Les også anmeldelsen: Unni Lindell har skrevet en feit krim

- Jeg burde ikke si det, men...

Hun vurderer enda en gang å ikke si det.

- Men denne gangen var jeg redd jeg ikke skulle fullføre. I februar holdt jeg på å gi opp. Ei bok skriver ikke seg selv.

Unni Lindell sto altså til knes i sin åttende roman om etterforsker Cato Isaksen - og hans nyankomne kompanjong Marian Dahle. Boka var forhåndssolgt til utlandet, de hadde allerede betalt henne et ubeskjedent forskudd. Fansen ventet. Forlaget ventet. Men plottet slo knute på seg. Karakterene fløt ut og insisterte på altfor komplekse liv, helt uten tanke på sluttproduktet.

- Jeg elsker jobben, men den tar livet av meg innimellom. Du vet at jeg har gått i bakken av skrivingen? Ikke? Det vet alle. Men det er helt sant, jeg blir syk av å skrive.

Unni Lindell baker kake og bretter små roser av marsipan. Hun kvitrer. Ikke et støvkorn i sikte. Meter på meter med blankpussede vinduer i panoramastørrelse. Det kan bare bety én ting: «Sukkerdøden» er levert, pakket og på vei ut til bokhandlerne.

- Jeg blir syk på slutten, jeg skriver meg dårlig. Det må til. Da vi endelig kom oss til hytta i Grimstad i sommer, var det nesten så jeg krøp ut av bilen. Men dessverre er det sånn at etter ganske kort tid begynner de nye ideene å ramle ned i hodet på meg, sier hun, og stopper opp midt i en marsipanremse.

- Du må være ganske syk i hodet for å skrive. Det er...det er noe der som ikke er helt friskt.

- Hvorfor slet du mer denne gangen?

- Det er kanskje noe med at det har gått så veldig bra. Kritikkene er gode, og bøkene selger i bøtter og spann, men jeg er fortsatt ydmyk. Det er ingen selvfølge at jeg får ei bok antatt.

- Får du prestasjonsangst?

- Nei, det handler om noe annet; om å fullføre ideen ordentlig. Denne gangen var intrigen veldig innfløkt. På et visst nivå var det for mye der. Jeg måtte plukke hele historien fra hverandre og bygge den opp på nytt.

Huset lignet et katastrofeområde. På ett tidspunkt lå fire hundre papirark strødd utover gulvet. Katta Knut ble nervøs. Mannen Per Christian emigrerte til leiligheten i byen. Hun var umulig. Nervete. Det eneste lyspunktet var at alle tre visste det ville gå over. Hun har tross alt gitt ut mer enn førti bøker.

- Jeg demper en slags smerte ved å skrive.

- Hvilken smerte?

- Den smerten alle har. Kjenner jeg meg tung, da setter jeg meg ned og dikter historier. Når jeg skriver, er jeg helt fristilt.

I skriveperiodene drømmer hun om å være den hun er nå. Lindell som baker kunstverks-kaker. Lindell som ringer venner og er sosial. Som rydder ut av hele vaskerommet og rekker å handle julepresanger. Det er sant. De ligger ferdig innkjøpt på sofaen allerede, med sløyfebånd og kort og allting. Signeringshelvetet begynner lenge før jul. Da blir hun nervete igjen.

- Kan du hoppe av?

- Hoppe av? Noen ganger kjenner jeg en sorg over alle historiene jeg ikke rekker å fortelle. Jeg tror jo ikke på Gud. Men er det noe jeg tror på, så er det historiene.

Alle livene som leves og som aldri blir fortalt. Det er så uendelig stort at vi ikke kan forstå det. Det kjennes ganske overveldende noen ganger, at jeg kan få fortelle noen få av dem.

- Så du fortsetter å presse deg?

- Jeg gjør det. Og med «Sukkerdøden» fikk jeg fram den spenningen jeg søker, og en overraskende slutt. Det er en bok om veldig sårbare mennesker.

- Hvis du feiler, fryder noen seg da?

- Slik vil det alltid være. Men det betyr ikke noe for meg. Jeg har allerede lykkes. Min største drøm var dette: Skrive bøker og selge mye.

Selv om hun kjente seg som den dummeste i klassen. Selv om mobbingen var så massiv at legen i fjerdeklasse måtte gi henne beroligende i en periode for at hun skulle holde ut, så fornemmet hun at det ventet noe mer.

- På en måte visste jeg at smerte kan være bra og føre en videre. Jeg var, helt fra jeg var veldig liten, sikker på at jeg skulle utrette noe litt stort. Det var noen forferdelige år, men inni meg hadde jeg liksom en lysende stjerne. Jeg visste ikke hvordan, men det var fint. Udefinerbart.

Lindell og mannen fikk barn da de var tjue år.

- Det var trange kår. Jeg jobbet som dagmamma, serverte på kveldene og vasket her og der, men tenkte alltid at det kom til å løsne.

Tjue bøker seinere fikk hun rett.
Det løsnet. Nå går det så det griner. Lindell er forlagets gullkalv. Strøken kåk. Penger nok til to liv, og en mann hun fremdeles snur seg etter når han går forbi.

- Satt på spissen har jeg den samme drømmen nå som da jeg var liten. Jeg er fortsatt den lille jenta som håper på en karriere. Jeg har en sånn hemmelig følelse av at jeg har så mye mer å by på.

- Kjenner du deg fremdeles liten?

- Jeg har hele spennet i meg.

- Du har sagt at du er like modig som du er redd?

- Ja. Og det kan bli litt heftig. Men det forandrer seg ikke med suksess. Gode kritikker eller dårlige kritikker, det spiller ikke så stor rolle.

Hun fryder seg over den kaka. Ser for seg reaksjonen når hun bærer den inn på festen, proppet med marsipan og godis. En av de tjue bøkene hun skrev før gjennombruddet var ei kakebok til barnebursdager. Lindell hevder hardnakket at det er hun som er fotballbane-kakens rette oppfinner.

- Det var sånn jeg fikk ideen til «Sukkerdøden».

Jeg var på Pascal da ei kake falt i gulvet. Melisen fløy utover. I det bildet så jeg hele boka, sier hun.

Hovedpersonen Kari Helene spiser og spiser for å drepe seg selv.

- Jeg vet om mange virkelige Kari Helener. De spiser på en selvdestruktiv måte. Det blir en måte å nedverdige seg selv på, fordi de ser seg selv som små. Selvskading og anoreksi er andre måter å takle smerte på.

- Hvorfor beskriver du henne som så ekkel?

- Hun er ikke ekkel, jeg synes hun er nydelig, men hun har gitt opp.

- Nyter hun det hun spiser?

- Når folk bruker mat på den måten, kjenner de kanskje et øyeblikks nytelse idet de svelger maten. Men så kommer skammen og skyldfølelsen.

- Har du alltid vært tynn selv?

- Ja. Jeg har høy forbrenning. Jeg kjenner meg fri i kroppen, sier hun.

Den friheten bruker hun til å sitte på rumpa, stort sett. Lindell er imot trening. Når mannen jogger, noe hun iherdig forsøker å stoppe, kverner bildene i hodet hennes om at han får hjertestans og faller død om, slik som Gustav Lorentzen.

- Jeg er redd han skal dø. Jeg spør om han ikke bare kan slappe litt av, men han vil ikke. Jeg tror det er farlig. Trening er blitt et hysteri.

Hverdagsangsten er Lindells problem. Frykten for å fly. For å falle. For at noe helt hverdagslig, og helt forferdelig, skal skje. Hun er nærmest som et angst-aggregat. Hun maner den fram, kverner på den, før hun presser den ut gjennom fingrene, ned i tastaturet og inn i ei ny bok.

- Mange bøker handler ikke om noe ordentlig. De er bare skrevet med et veldig fint språk. Historien er jo selve kongen i ei bok.

- Gleder du deg til neste bok allerede?

- Ja, jeg gjør det! Jeg vet jo hva som skal skje med flere av personene.

- Skulle ikke du ta en pause?

- Jo, jo. Jeg var veldig sliten denne gangen.

- Men du utsetter deg for det igjen?

- Vet du, jeg har aldri følt meg så ung som jeg er nå.

Da barna flyttet ut, ble vi unge og spretne igjen.

Hun har oppnådd alt hun ville. Nå skal Unni Lindell bruke resten av livet på å oppnå det igjen og igjen.

- Det rare er at på en måte føler jeg at karrieren min ikke har begynt en gang. Det er nå det begynner. •

iwt@dagbladet.no

Følg Ingvild Wedaa Tennfjord på Twitter: twitter.com/tennfjord