- Nei, vi har ikke møtt noen fordommer.

Det blå blikket er klart og fast.

- Jeg vet jo ikke hva folk vi har møtt på helsestasjoner og i barnehagen tenker, men de sier i hvert fall ingen ting.

Han tenker seg om.

- Nei, vi har virkelig ikke møtt noen fordommer.

Men vi har lest om dem.

Det er seinsommer i hovedstaden. Skyggene er blitt lengre, lufta kjøligere, kveldene mørkere. Hverdagen er tilbake. Det gjelder også for familien Sundberg Kvarme, som består av Geir og Sebastian (35), og tvillingene Anna og Nola. De tre år gamle jentene har igjen begynt i barnehagen, og fedrene deres har igjen falt inn i den nennsomt koreograferte dansen med henting, bringing, handling, middagslaging - og jobb på hver sin kant. Akkurat nå forsøker Sebastian å få jentene til å sove. Ut fra de frydefulle hvinene som lyder gjennom veggen å dømme, har han ikke særlig hell. Kvarme nipper til kaffen. Livet på Frogner likner til forveksling på andre småbarnsforeldres, hvis du ser bort fra den lille detaljen at Geir og Sebastian, henholdsvis «Pappa» og «Far», har fått sine barn ved hjelp av en eggdonor og en surrogatmor i USA. At dette

i noens øyne er kontroversielt, ja, rent ut syndig, er noe Kvarme tar på strak arm.

- Mye skyldes først og fremst uvitenhet, så jeg klarer ikke ta kritikken helt på alvor. Jeg har heller ennå ikke møtt det argumentet som er så tungtveiende at jeg skal forandre mening. Ingen ting har fått meg til å tenke at dette er noe vi ikke skulle ha gjort, sier han.

Geir Kvarme vokste sjøl opp under mer tradisjonelle forhold i hovedstaden. «Pent og småborgerlig», sier han, med lillesøster, hjemmeværende mor og en far som jobbet innen shipping. Som så mange andre barn som seinere søkte mot teateret, underholdt han også sine omgivelser. Men den unge Kvarme hadde et helt spesielt grep på publikum. Han fengslet dem - ikke ved hjelp av sitt spill - men ved hjelp av en nøkkel. Til opptredenene på barneværelset fikk ikke de voksne lov til å komme inn, barna som var blitt lokket inn for å være publikum fikk ikke lov til å komme ut.

Nå slipper han å låse dørene. Torsdag er det premiere på «Spin Doctor» på Centralteatret, en politisk satire der Kvarme spiller en av hovedrollene som politisk rådgiver.

- Er stykket veldig overdrevet i forhold til virkeligheten?

Kvarme rister på hodet.

- Å nei. Hvis vi hadde framstilt virkeligheten slik den faktisk er, hadde det ikke blitt troverdig. For virkeligheten er fullstendig absurd. Teateret er ikke i nærheten av å kunne ta igjen virkeligheten. Verken i råskap,

absurditet eller musikalitet.

- Hvor politisk engasjert er du?

- Ganske. Stykket handler om folk som hele tiden sørger for seg sjøl. Det handler om å toe sine hender,

ha ryggen fri og fraskrive seg ansvar.

- Redde sitt eget skinn?

- Ja. Og ikke å bry seg om andres. Det er et menneskelig trekk som irriterer meg, og som jeg ser eksempler på hver eneste dag. Hvis jeg skal være ærlig er jeg ikke særlig imponert eller begeistret over den siden av oss alle. Men mennesket har noe jeg er forelsket i, og det er evnen til kreativitet. Når mennesket er kreativt, viser det seg fra sin aller vakreste side.

«En pangstart» kaller han det sjøl. Kvarme gikk rett fra Teaterhøyskolen til Nationaltheatret i 1989. Han fikk priser, gode kritikker og mye oppmerksomhet for sitt arbeid på scenen. Men når det gjelder synlighet kan teateret ikke måle seg med tv-mediet. Så det var rollen som Tommy i tv-serien «Fredrikssons fabrikk» som

gjorde ham landskjent.

- Folk trodde at jeg jobbet der i virkeligheten, sier Kvarme.

En dame han møtte på et busstopp en gang lurte på hvor han jobbet nå. Da han svarte Nationaltheatret, trodde hun selvfølgelig at det var på systua. Og alt

begynte med en fransk liten spurv med stor stemme.

- Jeg var nok interessert i teater før det, men det

stemmer at jeg brukte alle pengene mine på å kjøpe billetter til «Piaf» på Det Norske Teatret. Jeg var 17 år gammel og helt gæren etter den forestillingen. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det var noe med skjebnen og den enorme kraften hun hadde. Jeg kunne alle sangene, og spilte hele forestillingen hjemme.

- Bak låste dører?

Kvarme rister på hodet.

- Herregud, det var helt tåpelig, men i en periode var jeg Piaf!

- Hvorfor var det tåpelig?

Kvarme sukker litt oppgitt.

- Hvorfor Piaf? Hvorfor var jeg ikke heller Morgan Kane? Jeg husker jeg satt i salen og opplevde en slags magi, en magi som dessverre går i stykker når man

begynner å jobbe med teater sjøl.

- Skjer det aldri lenger?

- Veldig sjelden. Sist var da jeg så musikalen «Priscilla Queen of The Desert» i London. Jeg hulket, lo, klappet, danset og sang. Den gjorde så sterkt inntrykk fordi

menneskene på scenen spilte på liv og død. De la igjen hjertet sitt på scenen. Og da begynner jeg å grine. Da

jeg gikk ut fra teateret følte jeg at jeg var et litt annet menneske enn da jeg gikk inn. Jeg tenkte litt annerledes. Slik kan teater faktisk være med på å forandre verden.

- Er det noe du strekker deg etter?

- Hvis det skal være noe vits med teater, må man det.

- Og hvis ikke alle rundt deg deler den oppfatningen, sier du fra?

- Det gjør jeg.

Ekstremt engasjert, nådeløst ærlig og fullstendig uredd. Kvarme er et menneske som stiller spørsmål og som ikke gir seg før han får tilfredsstillende svar. En som krever mye av seg sjøl - og av andre. Faren for å bli oppfattet som vanskelig er farlig nær. Hvordan har han taklet det?

- Ganske dårlig. Det har ikke gjort meg mer konfliktsky, selv om det å være pragmatiker skal være så jævlig verdifullt. Vi skal passe oss for å gå med på for mange kompromisser i teateret! Dessverre er teateret et lite egnet sted for å stå opp for egne meninger, noe som står i sterk kontrast til det vi driver med. For hva driver vi med? Jo, på scenen dyrker vi de menneskene som sto alene, de som sto for det de trodde på. Men i kulissene gjør vi det ikke og det er et stort problem. Jeg har fått høre at noen opplever meg som vanskelig, men jeg er overrasket

over at man ser den vanskelige Geir før man ser den engasjerte Geir. Jeg har dessverre opplevd å bli straffet for engasjementet mitt.

- Hvordan da?

- At jeg ikke har fått roller. At jeg ikke har fått være med på ting som jeg har hatt lyst til. Roller jeg har passet godt til.

- Er du blitt diskriminert på grunn av din legning?

- Ja, det vet jeg har skjedd. En instruktør sa til meg at han hadde problemer med å gi meg en rolle fordi jeg var homofil. Da sa jeg: «Kan ikke du spa den tanken ut av huet ditt og ta en sjanse?»

- Og det gjorde han?

- Det gjorde han, og det gikk veldig bra. Ikke at det hadde vært galt, men jeg tror ikke jeg har noen spesiell utpreget homofil utstråling. Jeg går liksom ikke rundt med merkelapp på brystet.

- Er det underlig at en instruktør ikke evner å se skuespillere som noe annet enn det de er privat?

- Underlig? Det er helt vanvittig. Samtidig er det også forklaringen på at jeg ikke har vært veldig opptatt av

å fronte den delen av meg. Jeg vil ikke at det skal være forstyrrende.

- Tror du ikke publikum klarer å overse det?

- Jo, jeg tror egentlig det. Men det som har vært viktig for meg, er å snakke om legning på en naturlig måte. Hvis dette intervjuet blir sånn: «Geir Kvarme er homofil!!», blir jeg skuffet. Det må skapes en alminnelighet rundt homofili. Enkelt og greit fordi det er alminnelig.

Måten Kvarme møtte sin danske ektemann for 11 år siden på, var også ganske alminnelig: Gjennom felles kjente på fest en lørdagskveld. Begge hadde nettopp vært i USA, og begge slet med jetlag. Så når de andre festdeltakerne begynte å glippe med øynene, kviknet de til. Og da gikk det fort, mandag flyttet Sebastian inn -

til tross for en viss skepsis fra Kvarmes side.

- Helt utenkelig, mente jeg. Han var 12 år yngre enn meg, og skulle kort tid etter flytte til Canada for å trene kortbaneskøyter fram mot OL i Salt Lake City. Han levde

i en treningsbag i en ishall, mens jeg hadde stor leilighet, så det ble liksom naturlig at han flyttet inn.

Skepsisen forsvant fort, for kort tid etter tok Kvarme et halvt års permisjon fra teateret og ble med til Canada.

- Det er uforståelig at vi i det hele tatt overlevde, sier han.

De to hadde tatt en tur til vestkysten og leid en bil. På en såkalt dirt road, en uasfaltert landevei, ble de påkjørt bakfra. Bilen bak så dem ikke på grunn av alt støvet og traff dem i stor fart.

- Det var forferdelig. Jeg så bilder av bilen etterpå, den var helt smadret. Vi ble fløyet til hvert vårt sykehus, Sebastian pustet ikke. Han holdt på å stryke med. Det var noen traumatiske døgn, der jeg ikke visste om Sebastian var død eller levende.

Men han legger til at det ironisk nok også kom noe

godt ut av marerittet. Kvarme, som fra før hadde lidd av sceneskrekk, ble nå fullstendig kurert.

- Etter en sånn opplevelse får en perspektiv på ting.

Nå var det å gå på scenen ikke det spor farlig lenger. Noe av det første jeg gjorde, var å overta Sven Nordins rolle

i suksessmusikalen «Sugar». På 48 timers varsel. Jeg lærte meg rollen på natta, for samtidig spilte jeg «Den gjerrige» av Molière på Oslo Nye. Jeg var helt fryktløs.

Det er blitt påstått at de aller fleste av oss er mer eller mindre et resultat av tilfeldigheter eller uhell, men når man velger å få barn slik Kvarme har gjort det, kreves en litt annen type innsats. Det er byråkratiske hindre som må overvinnes, utallige skjemaer som måtte fylles ut, praktiske problemer som må løses, store avgjørelser som må fattes. Han vedgår også at det koster penger, men vil ikke si hvor mye. Slikt kan uansett ikke måles i penger. Men hvordan kom det hele i stand?

- Vi spiste lunsj med en venn av oss i California. Hun er psykolog og jobber med å kartlegge surrogatmødre for par som ikke kan få barn selv. Da hun sa til oss at vi måtte gi beskjed hvis vi noen gang vurderte å få barn, bare så Sebastian og jeg på hverandre. Vi sa ingen ting, vi visste det begge da. Vi visste at vi skulle ha barn. To dager etter satt vi på et advokatkontor i Beverly Hills, og så var det hele i gang.

Kvarme forteller at en kvinne har donert to egg, og at de har befruktet et av dem hver. Deretter ble eggene satt inn i en annen kvinne, en surrogatmor. Så døtrene Anna og Nola stammer altså fra to kvinner, som begge bor

i USA.

- Noen mener at man ved å gjøre det på denne måten fratas barnet retten til en mor …

Kvarme har hørt argumentet før. Og tar det med

knusende ro.

- At noen har en generell skepsis må jeg bare

akseptere. Det er mange måter å gjøre dette på, for oss var det helt avgjørende at vi ble kjent med kvinnene, både donor og surrogat. De måtte også gå med på at hvis barna har behov for dem, må de kunne være til stede

i deres liv. Nå viser all statistikk fra selskapet vi benyttet, at behovet hos barna er mye mindre enn man vanligvis tror. Men vi har god kontakt med dem begge, og har besøkt dem med barna flere ganger.

- Hva synes de om det?

- De liker det. Hun som var surrogat er kjempestolt over at hun har hjulpet noen som ikke kan få barn. Hun har det på cv'en sin, og sier det er det største hun har opplevd bortsett fra da hun fikk sine egne barn. Det er tankevekkende og får meg til å spørre meg sjøl, hva har jeg egentlig gjort i livet som jeg kan være stolt av?

- Er det ikke ganske uvanlig at slike prosedyrer klaffer hundre prosent på første forsøk?

- Jo, og legene var imponerte og stolte. At vi passet så godt med eggdonoren og at eggdonoren passet så godt med surrogatmoren. Det var en fantastisk prosess å være med på. Et eventyrlig år. Alt klaffet. Vi hadde grønt lys hele veien.

- Men selv i liberale California må dette ha vært litt utenom det vanlige?

- Jo da. Det var nok det. Men vi har møtt overraskende få fordommer. Selv på steder der man kunne forvente det. Barna ble født på et veldig strengt katolsk sykehus. Alle papirer var i orden, men de skjønte likevel først ingenting da vi kom, to fedre, en høygravid kvinne med tvillinger - og hennes ektemann, sier han og ler.

Det er som en scene fra en Hollywoodfilm med lykkelig slutt. Anna og Nola ble født uten komplikasjoner av noe slag. Tidlig morgenen etter kom en nonne inn på rommet.

- Hun ser på barna, så ser hun på Sebastian og meg. Tilbake på barna, så igjen på oss. Herregud, nå kommer det, tenkte jeg, og gjorde meg klar til å ta imot hele

syndefloden. Men så tar hun hendene våre i sine og sier: «It's amazing what God can do.»

Kvarme, som kaller seg religiøs, men ikke kristen, mener at de hele tiden hadde en høyere makt på sin side.

- At alt gikk så glatt opplevde jeg som en slags

bekreftelse på at vi gjorde noe riktig. At vi hele tiden fikk klapp på skuldra. Jeg føler at Gud, hvem eller hva det nå er, ville dette. Derfor klarer jeg ikke ta kritikken fra

kristenfolket så veldig tungt.

- Blir du lei deg når du hører folk som filosof Nina Karin Monsen og Øivind Benestad fra organisasjonen MorFarBarn som fordømmer at homofile får barn ved hjelp av donor og surrogat?

- Jeg blir litt lei meg på barnas vegne. For selv om de hele tiden sier at de ønsker å beskytte barna, drar de dem med seg når de ønsker å ramme meg. Det er et paradoks det der. Samtidig er jeg glad for at vi lever i et land der det er lov for folk å si hva de mener.

Så smiler han skrått.

- Når det gjelder Nina Karin Monsen, så gjør hun

faktisk veldig mye mer for denne saken enn hun sjøl aner, om det er aldri så ufrivillig.

- Hva er det beste ved å være far?

- Det er mange ting. Det har kurert hypokondrien min fullstendig. Jeg har rett og slett ikke tid og energi til

å gruble over hvorvidt en hodepine er kreft eller bare et helt vanlig hjerneslag. Jeg er også blitt flinkere til å styre temperamentet mitt.

- Lar et godt utviklet temperament seg forene med tvillinger i trassalderen?

- He-he, nei, det tror jeg ikke. Men det går sjelden utover jentene- håper jeg. I stedet knuser jeg heller et servise, hogger ned et tre eller løper en tur, sier han og tilføyer at det er siste alternativ som blir benyttet oftest. Men selv om det er slitsomt til tider, er lykkefølelsen vanskelig å beskrive- når han en sjelden gang har tid til

å sette seg ned og tenke på den.

- Å bli far har endret livet mitt på veldig mange måter. Hvordan de ser på meg er med på å forandre meg. I deres øyne er jeg ufeilbarlig. Alt jeg gjør er riktig og jeg kan løse alle deres problemer. De ser på meg med beundring som ingen har sett på meg før. Ja, jeg er Supermann. Det er ganske fantastisk- så lenge det varer.

Sladrepressen har opp gjennom åra vært ivrig etter å få Kvarme til å fortelle om sin legning. Da han fikk samboer, økte interessen og det toppet seg da Anna og Nola kom til verden. Og da Kvarme ikke ville snakke om det, brukte de like godt modeller for å illustrere det anonymiserte oppslaget med en tittel av typen «TV-kjendis kjøpte barn i USA».

- Helt usmakelig, sier Kvarme tørt.

- Men hvorfor åpner du opp for pressen nå?

- Å få barn på denne måten kommer til å bli mye

vanligere i tiden framover. Folk som vil ha barn er villig til å gjøre ganske mye for å få det til. Og det må man bare se i øynene. Derfor er det så viktig at myndighetene

gjør det de kan for å forenkle prosessen mest mulig for familiene. At man tar ansvar og ikke lager et regelverk som er basert på moralisme. At man vedtar noe som tar hensyn til, og sikrer barnas rettigheter.

Kvarme tenker seg om.

- Hvis det er riktig at et intervju, på samme måte som en teaterforestilling, kan være med på å forandre

verden- om aldri så lite, kan jeg like godt snakke om disse tingene her som på scenen. Hvis dette intervjuet får noen til å se litt annerledes på ting enn de gjorde før, er det verdt det.•eal@dagbladet.no